Så koselig å høre fra deg, Stardust ❤
Jeg har lenge tenkt på å skrive en oppdatering her, men jeg sliter med å sette ord på følelsene mine. Delvis fordi jeg er litt usikker på hva det er jeg egentlig føler, og delvis fordi det siste jeg vil er å fremstå som utakknemlig. Jeg er utrolig takknemlig for lille i magen, og alt er tilsynelatende bra med ham. Likevel sliter jeg med å forholde meg til graviditeten. Jeg foretrekker ikke å snakke om den, og blir ukomfortabel når noen spør om formen min, hvor langt jeg er på vei, kjønn osv.
Jeg blir ikke helt klok på årsaken til at jeg reagerer på denne måten. Er det fordi jeg sliter med å tro på at det skal gå så lett denne gangen? Eller er det fordi jeg innerst inne har en dårlig magefølelse? Er det bekymringene mine for hvordan kommende storebror vil oppleve å få en lillebror? Er det fordi dårlig form har fått meg til å føle meg som en dårlig mamma? Eller litt av alt?
Samtidig hadde jeg en overraskende emosjonell reaksjon på sist svangerskapskontroll da jordmor spurte om forrige svangerskap, så her er det åpenbart mye følelser (og kanskje hormoner?) i sving
Er alt bra med deg? ❤
Jeg kjenner meg også endel igjen i endel av det du skriver om tanker rundt svangerskap.. Jeg synes også det er veldig rart og nesten ubehagelig å prate med andre enn mannen min om det. Veldig rart, men tror kanskje ikke det er helt unormalt å ha litt skiftende følelser rundt alt. Det er jo veldig mange tanker rundt alt, som du oppsummerer.
Ville bare si fra at du ikke er alene om det