Nå har det gått nesten ett år siden verdens fineste lille gutt kom til verden Dæven døtte så fort tiden har gått! Det siste året har vært en emosjonell berg- og dalbane. Men det er utrolig hvor fort man glemmer hvor trøtt man var de første ukene etter fødselen, hvor lei man var av å ligge på sykehuset, hvor mange timer man har sitter våken og rugget på en liten plugg som ikke vil sove. I kveld måtte jeg bla meg gjennom alle de tidligere innleggene jeg skrev da jeg var gravid. Jeg kjenner meg nesten ikke igjen, hehe
Så mye jeg har lært om meg selv, og om livet det siste året! Helt utrolig. Gleder meg til fortsettelsen! Det er ingenting som slår den varme følelsen og lykken man føler når man kommer inn på rommet til junior lenge før fuglene fiser på morgenkvisten, og der står den lyshårete lille blidfisen min og regelrett stråler når han ser meg, mens han hopper så alle krøllene vipper opp og ned. Lille gutten min får meg til å glemme trøttheten, han får meg til å ville være den beste versjonen av meg selv og han har gitt livet en ny mening og et perspektiv som jeg ikke visste eksistere. Så takknemlig!
Han er helt unik og jeg er så takknemlig for at jeg får være mamma til nettopp ham <3
Nå håper jeg at han kan få seg et søsken eller to snart, for vil så gjerne at han skal få en søster eller bror som han kan søke støtte i og glede hos når han vokser opp. Og ikke minst når han en dag er voksen selv.
Dette har bare vært begynnelsen på historien. Gleder meg til kommende kapitler!
Fortsettelse følger!