Bitterhet
- Trådstarter Poppi
- Opprettet
Når vi kom over kneika med å slutte med nattamming ( som mannen måtte ta seg av [emoji56]), så gikk det heldigvis greiere enn jeg fryktet. Frøkna var glad i fast føde så klarte greit å erstatte måltidene helt. Den siste ammingen på kvelden var den tøffeste, den var en stor del av leggerutinen vår og den som var vanskeligst for oss begge tror jeg.
Hva mener du med den første setningen der egentlig? Vil si at jeg også ser på meg selv som en relativt rasjonell person! Men det vil ikke si at jeg ikke føler på bitterhet over å ha måtte slitt såpass som vi har gjort for å få barn! Kan man ikke være både rasjonell og føle på bitterhet??
Problemet mitt er at de dumme tankene popper ukontrollert opp i hodet, men jeg dytter de vekk og blir selvsagt glad på andres vegne. Unner ikke andre å måtte prøve lenge og gå gjennom ivf, er bare sånn at man føler at alle andre klarer å bli gravide på 123, selv om jeg vet at det ikke er sånn 
Jeg tenker det for min del er med bitterhet som når man spiser noe surt og får den skikkelige grøssefølelsen. Selv om jeg har spist noe surt går jeg ikke å grøsser hele tiden, men kan fremkalle følelsen bare jeg tenker på det. Derfor ser jeg ikke på bitterhet i forhold til tunge/vanskelige ting i livet som noe negativt heller. Mer en erkjennelse og noe jeg aldri vil glemme uten at jeg tror jeg blir en bitter gammal kjærring av den grunn. [emoji56]
Bra det gikk relativt greit da[emoji4] Ja kan se for meg den kveldsammingen kan være litt vanskelig ja...[emoji6]
Jeg har fått kjenne mye på dette med bitterhet via jobben min! Jeg jobber med sterkt traumatiserte barn i institusjon! Både langtidsplasserte barn, akuttplasserte barn og barn som er på utredning hos oss slik at vi skal vurdere om de kan plasseres i fosterhjem eller ikke! Jeg har sett og jobbet med foreldre som aldri skulle ha hatt barn, men som får barn i hytt og gevær! Og så utsetter de barna sine for omsorgssvikt og overgrep! Vi skal møte alle med respekt, uansett! Og så sitter jeg der, med det største ønske om å få barn selv og får det ikke til! DA kjenner jeg på bitterheten! Og en forferdelig urettferdighetsfølelse!!
Det kan ikke være lett[emoji173][emoji173][emoji173][emoji173] Beundrer deg for at du takler den type jobb, det er ikke bare bare å jobbe med sånne ting[emoji174][emoji173]
Jeg jobber med svært syke barn selv, barn som ofte ikke blir så veldig gamle av og til men som har foreldre som gjør alt de kan for de[emoji173]
Omsorgssvikt og overgrep hadde jeg ikke takla å forholdt meg til mens vi holdt på med ivf
Blir helt sjelven bare av å lese det du skriver. Fryktelig, bare fryktelig!
I fremtiden skal du i hvert fall ha din egen trygge lille knott i hjertet når du er på jobb og redder andre
Superhelt!
Det er ikke enkelt!! Men man bygger seg opp noen forsvarsmekanismer som gjør at man klarer å stå i det! Det å hjelpe disse barna til en bedre hverdag og en lysere fremtid gjør at det er verdt det[emoji173]️ Jobbet med det i 10 år nå, så takler det bedre nå enn i starten! Men siste året med IVF har vært spesielt vanskelig! Og det var vel også en del av grunnen til at jeg rett og slett var sykemeldt hele høsten ifjor!
Det er helt sant[emoji173]️[emoji173]️ blir spennende å se hvordan jeg takler det når jeg har min egne lille[emoji173]️
Man greier ofte mer enn man tror ja[emoji173][emoji173]
SVG Rugemamma
Betatt av forumet
Forstår deg godt. Slik er det med mange ting i livet desverre. Enten det gjelder det ene eller det andre som det virker som andre tar som en selvfølge i livet.. mye å bli frustrert over, men der blir bedre etterhvert. Hver sine utfordringer.
For mange år siden for å nevne ett eksempel som kanskje var min første store utfordring, så var vi flere venninner gravide samtidig. Så mistet jeg, og de andre fortsatte å være gravide og spekulerte i hvorfor jeg mistet. Da hun ene mente ar det nok var fordi jeg røykte fram til jeg fant ut at jeg var gravid, så rablet det litt for meg. At de mente det var min feil. Jeg mistet 2 ganger til. Det var harde halvannet år med prøving mens de andre fikk sine babyer. Jeg det tok 2 år til etter der før jeg fikk barn.
Håper du blir raskere gravid neste gang nå når kroppen først er igang! Lykke til![emoji1]
Det hørtes tungt ut!
og at de kunne mene noe sånt!! Tusen takk, vi får håpe det 
Så du mener at vi andre som kan føle på bitterhet, er irrasjonelle?
Nei, absolutt ikke, men det er forskjell på om folk styrer beslutninger etter verdier/følelser eller mer harde fakta/logikk. Antagelig har dere et mer følelsesstyrt liv enn jeg har, og vil f.eks. legge mer vekt på om noe er etisk riktig/rettferdig i beslutninger.
Jeg er veldig på harde fakta - noen ganger er det en byrde, andre ganger en lettelse. Jeg er f.eks. ikke like flink på empati, og skjønner ikke helt når jeg risikerer å såre noen.
Jeg synes dette med personlighetstyper er utrolig spennende. Vil selvfølgelig ikke putte noen i bås, det er viktigere å forstå seg selv enn å kategorisere andre. Og akkurat på dette området tror jeg at min logisk styrte hjerne har skånet meg for en del bekymringer.
Jo, det kan godt være - jeg beskriver bare hvordan jeg har opplevd det. Det kan også hende jeg ville følt mer på bitterhet hvis prosessen hadde vært enda lenger - jeg vet jo det er folk som har holdt på mye lenger enn vi har, uten å få det til.
Slike anklager hører ingensteds hjemme! [emoji35]
Kjenner også bitterhet mot folk som får det til av å bare tenke tanken at de begynner å bli klare for barn... Forrige uke snakket jeg med en venninne. De hadde bestemt seg i sommer for å begynne å prøve. Akkurat sluttet med pilla og ikke blitt gravid på 2 sykluser etter det. Hun begynte derfor å bli frustrert og hadde oppsøkt lege og gyn for å få progesteron... Hun skulle bare visst hvordan det er når det går år uten at det skjer noe...
Vet hun om deres prosess? Det mest irriterende for meg er om folk som faktisk vet om hvor lenge vi prøvde ikke klarer å dy seg til å klage over sin situasjon, feks at de har blitt uplanlagt gravid eller at de ikke har blitt gravid etter to mnd.
Ja... Så skjønner ikke hvorfor hun klager til meg. Men hun sier at hun er så redd for å ende opp som oss med mange års prøving... Så hun vil heller være føre var...