Bitterhet

[Poppi]

Vi brukte fire år før vi fikk vår fine lille tass. Men kjenner fortsatt på at reisen var lang, og er litt vondt når andre publiserer at de skal ha en liten en, spesielt når det har gått på 1-2-3.

Vi har jo vært så heldige, så vil jo inderlig ikke ha disse tankene!! Er litt bitter, og tenker noen dumme tanker uten å klare å kontrollere meg. Feks 'hvorfor må det være så jævlig lett for andre' og 'hvorfor kan ikke andre også slite litt'. Blir sykt irritert på meg selv og skyver tankene vekk og tvinger meg selv til å tenke positivt.

Noen av dere andre som sliter med det samme? Jeg vil jo ikke tenke sånn!!

 

[Vbt]

Har tenkt mye slik, giftet oss da jeg var 30, og startet prøving med en gang etter det. Første ble født rett før jeg ble 35. Hadde jo ikke plan om å være så gamle foreldre, det løsnet heldigvis etter første graviditet her, så vi rekker kanskje å få de barna vi ønsker, men de blir rimelig tette da vi ikke tør vente.

 

[lille_my83]

Kan fortsatt kjenne litt på den bitterheten av og til ja.. Ikke bare bare dette når veien mot målet blir så utrolig lang.. Selv om vi til slutt fikk frøkna vår så kjenner man på det når noen annonserer nr 2, 3 eller 4..

Og spesielt kjenner jeg på det når enkelte som da får barn bare de omtrent kikker på mannen kommer med kommentarer som skal ikke dere begynne å tenke på nr 2 da??? Dere skal ikke prøve på en til snart da??? [emoji36][emoji36][emoji36]

 

[VictoriaH]

Kjenner på det. Lettere så klart etter vi fikk Leah, men også vondt ift søsken. En venninne av meg skal ha nå og der kom den positive testen så fort pillene var kastet.. Mens jeg kjempet og kjempet for å bli mamma.

 

[Det er ikke bare bare Bernt]

Vi brukte fire år før vi fikk vår fine lille tass. Men kjenner fortsatt på at reisen var lang, og er litt vondt når andre publiserer at de skal ha en liten en, spesielt når det har gått på 1-2-3.

Vi har jo vært så heldige, så vil jo inderlig ikke ha disse tankene!! Er litt bitter, og tenker noen dumme tanker uten å klare å kontrollere meg. Feks 'hvorfor må det være så jævlig lett for andre' og 'hvorfor kan ikke andre også slite litt'. Blir sykt irritert på meg selv og skyver tankene vekk og tvinger meg selv til å tenke positivt.

Noen av dere andre som sliter med det samme? Jeg vil jo ikke tenke sånn!!

Føler det veldiiiig likt! Spesielt når andre blir gravide på få forsøk, eller ikke prøvde og i TILLEGG får en sovebaby eller en som ikke det er noe utfordringer med! Jeg selv fikk også en kolikkbaby i nesten 6 mnd. Så ja, bitter på begge disse to temaene

 

[Vbt]

Kommentarer om planlegging av når på året man skal ha barn i forhold til jobb, barnehage, skolestart eller når det er best å være gravid eller ha barseltid...

 

[Det er ikke bare bare Bernt]

Kommentarer om planlegging av når på året man skal ha barn i forhold til jobb, barnehage, skolestart eller når det er best å være gravid eller ha barseltid...

Enig

 

[lille_my83]

Eller sånne kommentarer som at det er mange som plutselig blir gravide selv etter ivf vettu, trenger sikkert ikke ivf for å få en til dere.. Bare slappe av så får dere en til[emoji85][emoji85][emoji85][emoji85] Eh ungen min er 7 mnd.. Vi har ikke tenkt på søsken enda..

 

[Dårris]

«Dere må ikke vente for lenge vet du, dere er jo over 30 år».. Ett år inn i prøvehelvete for å få til søster eller bror.

Jo takk du, bitterhet og vonde tanker kommer her og, og av og til lar jeg meg selv bare kjenne på det litt. Vi er bare mennesker

 

[Avocado]

Jeg er litt bitter fordi selv etter å ha lykkes så har lang prøvetid ført til en viss isolasjon og ensomhet.

Her jeg bor får folk barn når de er 26-28. Det var også min plan. Men så ble jeg 33 da..

Alle mine bekjente har større barn nå og ingen av mine venner har permisjon samtidig med meg (annet enn noen i Oslo, men det er et stykke herfra). Derfor har ikke permisjonstiden blitt slik jeg håpet på. S og jeg er mye på egenhånd og jeg kjeder meg en del. Vi har barselgruppe, åpen barnehage, babysang osv, men det er ikke helt det samme som å ha noen nære å prate med.

I årene som barnløs satt jeg ofte å hørte på mine venners prat om babyer og kjente det stakk i magen. Nå som jeg gjerne vil prate om babyer selv vil de andre kun snakke om skole/SFO/fritidsaktiviteter og jeg er derfor fortsatt utenfor og alene i et vakuum.
Jeg er nok litt bitter. Jeg ville ikke bli en så gammel mamma...

 

[Det er ikke bare bare Bernt]

Jeg er litt bitter fordi selv etter å ha lykkes så har lang prøvetid ført til en viss isolasjon og ensomhet.

Her jeg bor får folk barn når de er 26-28. Det var også min plan. Men så ble jeg 33 da..

Alle mine bekjente har større barn nå og ingen av mine venner har permisjon samtidig med meg (annet enn noen i Oslo, men det er et stykke herfra). Derfor har ikke permisjonstiden blitt slik jeg håpet på. S og jeg er mye på egenhånd og jeg kjeder meg en del. Vi har barselgruppe, åpen barnehage, babysang osv, men det er ikke helt det samme som å ha noen nære å prate med.

I årene som barnløs satt jeg ofte å hørte på mine venners prat om babyer og kjente det stakk i magen. Nå som jeg gjerne vil prate om babyer selv vil de andre kun snakke om skole/SFO/fritidsaktiviteter og jeg er derfor fortsatt utenfor og alene i et vakuum.
Jeg er nok litt bitter. Jeg ville ikke bli en så gammel mamma...

Klemmer til deg<3

 

[lille_my83]

Jeg er litt bitter fordi selv etter å ha lykkes så har lang prøvetid ført til en viss isolasjon og ensomhet.

Her jeg bor får folk barn når de er 26-28. Det var også min plan. Men så ble jeg 33 da..

Alle mine bekjente har større barn nå og ingen av mine venner har permisjon samtidig med meg (annet enn noen i Oslo, men det er et stykke herfra). Derfor har ikke permisjonstiden blitt slik jeg håpet på. S og jeg er mye på egenhånd og jeg kjeder meg en del. Vi har barselgruppe, åpen barnehage, babysang osv, men det er ikke helt det samme som å ha noen nære å prate med.

I årene som barnløs satt jeg ofte å hørte på mine venners prat om babyer og kjente det stakk i magen. Nå som jeg gjerne vil prate om babyer selv vil de andre kun snakke om skole/SFO/fritidsaktiviteter og jeg er derfor fortsatt utenfor og alene i et vakuum.
Jeg er nok litt bitter. Jeg ville ikke bli en så gammel mamma...

Stor klem fine du[emoji173][emoji173]Kjenner mye på det selv jeg også, 35 år og førstegangsmamma.. Alle vennene mine har større barn og gjerne 2-3 stk å.. Her har jeg heldigvis en kollega som fikk 9 dager før meg, så er ikke helt alene men kjenner på at jeg ble en gammel mamma jeg også[emoji173]

Skulle ønske vi bodde i nærheten av hverandre, det hadde vært koselig[emoji4][emoji173]

 

[Tåkelur]

Har helt klart tendens til bitterhet på en del områder ja. Blant annet at det tok så lang tid, at jeg måtte avslutte amming med nr 1 før enn jeg ville for klare å rekke en nr 2 da vi ikke kunne vite hvor lang tid det ville ta, at vi måtte punge ut for nr 2 privat da det offentlige ikke tok imot søskenforsøk, at disse tankene allikevel sitter der selv om jeg nå er godt på vei med nr 2....nei, det er mye og stort sett alt dere andre nevner lyder så kjent.
Såre erfaringer.

 

[Avocado]

Stor klem fine du[emoji173][emoji173]Kjenner mye på det selv jeg også, 35 år og førstegangsmamma.. Alle vennene mine har større barn og gjerne 2-3 stk å.. Her har jeg heldigvis en kollega som fikk 9 dager før meg, så er ikke helt alene men kjenner på at jeg ble en gammel mamma jeg også[emoji173]

Skulle ønske vi bodde i nærheten av hverandre, det hadde vært koselig[emoji4][emoji173]

Det hadde virkelig vært koselig ja! Synd at vi er på hver vår kant...

Fint å kunne ha baby samtidig med en kollega da Der er du heldig!
Faktisk har en av mine beste venninner fått bare tre mnd etter meg (sin andre) men hun bor så langt unna. Vi har bare sett hverandre to ganger siste halvåret.

En i barselgruppa mi er året eldre enn meg, 34. Hun har fått sin fjerde
Sier litt om hvor sent det ble for oss

 

[Avocado]

Klemmer til deg<3

 

[lille_my83]

[emoji3590]

Det hadde virkelig vært koselig ja! Synd at vi er på hver vår kant...

Fint å kunne ha baby samtidig med en kollega da Der er du heldig! [emoji3590]
Faktisk har en av mine beste venninner fått bare tre mnd etter meg (sin andre) men hun bor så langt unna. Vi har bare sett hverandre to ganger siste halvåret.

En i barselgruppa mi er året eldre enn meg, 34. Hun har fått sin fjerde [emoji14]
Sier litt om hvor sent det ble for oss

Ja ikke sant.. første gangen barselgruppa møttes på helsestasjonen og jeg sa hvor gammel jeg var så lurte ei på om det var nr 3 eller 4 liksom[emoji24][emoji24] Jeg bare, eh nei dette er første og da ble det stille[emoji85][emoji85]

Veldig godt å ha en kollega ja, selv om jeg er 8 år eldre og hun har fått nr 2[emoji849]

 

[lmn86]

Jeg er litt bitter fordi selv etter å ha lykkes så har lang prøvetid ført til en viss isolasjon og ensomhet.

Her jeg bor får folk barn når de er 26-28. Det var også min plan. Men så ble jeg 33 da..

Alle mine bekjente har større barn nå og ingen av mine venner har permisjon samtidig med meg (annet enn noen i Oslo, men det er et stykke herfra). Derfor har ikke permisjonstiden blitt slik jeg håpet på. S og jeg er mye på egenhånd og jeg kjeder meg en del. Vi har barselgruppe, åpen barnehage, babysang osv, men det er ikke helt det samme som å ha noen nære å prate med.

I årene som barnløs satt jeg ofte å hørte på mine venners prat om babyer og kjente det stakk i magen. Nå som jeg gjerne vil prate om babyer selv vil de andre kun snakke om skole/SFO/fritidsaktiviteter og jeg er derfor fortsatt utenfor og alene i et vakuum.
Jeg er nok litt bitter. Jeg ville ikke bli en så gammel mamma...

Klem[emoji173]️[emoji173]️

 

[Avocado]

Ja ikke sant.. første gangen barselgruppa møttes på helsestasjonen og jeg sa hvor gammel jeg var så lurte ei på om det var nr 3 eller 4 liksom[emoji24][emoji24] Jeg bare, eh nei dette er første og da ble det stille[emoji85][emoji85]

Veldig godt å ha en kollega ja, selv om jeg er 8 år eldre og hun har fått nr 2[emoji849]

Auda... sånt svir litt..

Barselgruppa mi er veldig delt. På den ene siden; eldre flergangsmødre. Veldig koselige som sådan men lever hektiske liv, så de har ikke så mye tid til barselgruppe.
På den andre siden; unge unge førstegangere som har dukket opp på treff en eller to ganger. De klikket seg imellom og dannet sin egen gruppe, og vi gamlisene ble nok litt avvist ja

 

[lille_my83]

Auda... sånt svir litt..

Barselgruppa mi er veldig delt. På den ene siden; eldre flergangsmødre. Veldig koselige som sådan men lever hektiske liv, så de har ikke så mye tid til barselgruppe.
På den andre siden; unge unge førstegangere som har dukket opp på treff en eller to ganger. De klikket seg imellom og dannet sin egen gruppe, og vi gamlisene ble nok litt avvist ja

Kjenner følelsen ja, de unge førstegangsmødrene i mi gruppe er på 19-20 ish alder.. Vi har ikke så mye felles foruten en baby født i samme mnd[emoji85]

 

[Veivalsa]

Vi brukte fire år før vi fikk vår fine lille tass. Men kjenner fortsatt på at reisen var lang, og er litt vondt når andre publiserer at de skal ha en liten en, spesielt når det har gått på 1-2-3.

Vi har jo vært så heldige, så vil jo inderlig ikke ha disse tankene!! Er litt bitter, og tenker noen dumme tanker uten å klare å kontrollere meg. Feks 'hvorfor må det være så jævlig lett for andre' og 'hvorfor kan ikke andre også slite litt'. Blir sykt irritert på meg selv og skyver tankene vekk og tvinger meg selv til å tenke positivt.

Noen av dere andre som sliter med det samme? Jeg vil jo ikke tenke sånn!!

Fy søren som jeg skulle sagt det selv!
Jeg unner andre å få en enkel vei, og hvertfall ikke oppleve det samme som meg, men jeg blir likevel litt forbanna av "naive lykkelige gravide". Ikke fordi jeg ikke ønsker at de skal oppleve det, men fordi jeg aldri fikk et sånt svangerskap selv.
Prøver heller å tenke på at det faktisk gikk bra til slutt og at vi har vært heldige. Stresser også med at vi burde få flere snart, men mtp at det var humper i veien før denne har studiene mine blitt forskjøvet, så både rent praktisk og økonomisk burde vi vente minste 2 år med å prøve. Har jo egentlig alderen på min side, men ikke så lett å stole på det når det ikke var så lett å få til første.

Godt å høre at det ikke bare er meg. Tenker jo ikke disse tankene hver dag, men det kommer iblant.