Det er litt frekt av henne syntes jeg. Kan ikke være så lett for deg!
Bitterhet
- Trådstarter Poppi
- Opprettet
Det er litt frekt av henne syntes jeg. Kan ikke være så lett for deg!
Orket ikke å irritere meg så mye over det. Folk skjønner ikke hvor vondt det er å være ufrivillig barnløse..
Jeg føler også sånn.
Synes at det er veldig vanskelig når den ene etter den andre blir gravide og ihvertfall når de sier at det ikke var planlagt.
Kjenner litt på bitterheten hver gang jeg ser på Facebook at noen publiserer at de venter barn, og jeg vil heller ikke ha disse tankene.
Vi har jo som du også sier vært så heldige og endelig fått barn selv. Vi brukte 3 år, og var gjennom både SA, MA, hormonbehandlinger og ivf.
Og kjenner veldig på at det virker som veien til nummer 2 blir like lang.
Men likevel overlykkelig for å ha en frisk og fantastisk liten sønn på 2 år.
Godt å se at det ikke bare er meg som er sånn! Kjenner også veldig på at det mest sannsynlig blir mye med søskenforsøk. Dere holder på med søskenforsøk nå?
Ja vi er igang med søskenforsøk, vi har prøvd siden april 2017, men tok det litt sånn rolig i begynnelsen, men begynner å kjenne det nå da vi ønsker oss veldig en 2019 baby. Men nå vet vi jo ihvertfall at det er mulig
Jeg går på letrozol og metformin nå, og om jeg ikke blir gravid denne syklusen så skal jeg inn igjen til Porsgrunn og sjekke egglederne igjen, og om de er tette så går vi rett til ivf, men er de åpne så prøver vi noen sykluser til med letrozol før det blir ivf så vi har ihvertfall en plan nå, bare det hjelper
Ja vi er igang med søskenforsøk, vi har prøvd siden april 2017, men tok det litt sånn rolig i begynnelsen, men begynner å kjenne det nå da vi ønsker oss veldig en 2019 baby. Men nå vet vi jo ihvertfall at det er mulig
Jeg går på letrozol og metformin nå, og om jeg ikke blir gravid denne syklusen så skal jeg inn igjen til Porsgrunn og sjekke egglederne igjen, og om de er tette så går vi rett til ivf, men er de åpne så prøver vi noen sykluser til med letrozol før det blir ivf så vi har ihvertfall en plan nå, bare det hjelper
Ok
masse lykke til 
Jeg har som sagt ikke fått ønskebarnet enda, men er gravid i 5.mnd nå, etter mange ivf/icsi forsøk. Jeg er kjenner jeg blir bitter hver gang venner med barn sier "bare vent..." i samtaler som omhandler graviditet eller småbarnslivet. Da går tankene automatisk til at vi også skulle ha hatt barn på deres alder og ikke ha hengt bak. Føler mine opplevelser eller erfaringer aldri er aktuelle nok og at de andre allerede har erfart alt.. Får liksom ikke prøve meg frem eller snakke om hvordan jeg opplever det er her og nå, det er alltid "Ja, men bare vent du, det blir sånn og sånn"... Har så lyst til å svare at VENTE, det har gjort min del av for en god stund, nå vil jeg bare være
Ga det mening eller ble det bare ett tankerot?
Ga det mening eller ble det bare ett tankerot?
Fy søren, sånn kan man da faktisk ikke si??? Det er jo ikke din feil at embryoet ikke var levedyktig.
Så forferdelig.
Jeg har som sagt ikke fått ønskebarnet enda, men er gravid i 5.mnd nå, etter mange ivf/icsi forsøk. Jeg er kjenner jeg blir bitter hver gang venner med barn sier "bare vent..." i samtaler som omhandler graviditet eller småbarnslivet. Da går tankene automatisk til at vi også skulle ha hatt barn på deres alder og ikke ha hengt bak. Føler mine opplevelser eller erfaringer aldri er aktuelle nok og at de andre allerede har erfart alt.. Får liksom ikke prøve meg frem eller snakke om hvordan jeg opplever det er her og nå, det er alltid "Ja, men bare vent du, det blir sånn og sånn"... Har så lyst til å svare at VENTE, det har gjort min del av for en god stund, nå vil jeg bare være
Ga det mening eller ble det bare ett tankerot?
Ja! Jeg hatet som ufrivillig barnløs når folk antydet eller sa direkte at man ikke kunne mene noe om et tema eller delta i samtalen fordi man ikke hadde barn selv. Og flere av de som gjorde det visste at vi prøvde å få barn. Det var jo et slag i tryne.
Og nå når jeg har barn selv kan mange ganger tankene og rådene til barnløse være like fornuftige om tankene og rådene til andre foreldre - fordi alle barn er forskjellig og alle foreldre er forskjellig. Så det er jo bare tull at man automatisk er så mye fullere av visdom fordi man fikk barn selv.
Håper du kan be de trykke på pauseknappen, og la deg få være i den fasen du til enhver tid er.
Jeg er ikke bitter så det plager meg lenger, jeg var mye bitter før vi fikk førstemann.
Jeg kjenner det likevel innimellom. Sånn som i sommer, da en venninne som har fått to barn (ikke tvillinger) etter at jeg fikk gutten min (våren 2016), fortalte at hun gjerne vil ha tre barn. Og at de skal være tette. Så de planlegger tredjemann sommeren 2019. Så jeg spurte om de prøvde allerede (siden hun tok opp temaet helt åpent, ellers pleier jeg å unngå å grave i temaet). Så svarte hun at det ville bli litt for tett med et vårbarn 2019 så de ventet litt til med å slutte med prevensjon. Jeg forstod det som at de siktet på juli. Så det kommer vel en juli-baby-annonsering derfra ved juletider... Og jeg holdt vel allerede på med Synarela da vi møttes i sommer. For mitt fjerde innsett på søskenforsøk. Det sved litt da.
Og så blir jeg også irritert og trist og lei meg når folk kommenterer når vi er åpne om veien til førstemann at: "Åja, men han satt på første forsøk? Da gikk det jo veldig greit." Det gjorde jo forsåvidt det, i prøverørsverden var jeg utrolig heldig og takknemlig. Men det er jo helt feil at det gikk "veldig greit". Flere aborter, operasjoner, masse hormoner, masse undersøkelser og utredninger, uendelig mye håp, knuste drømmer, venting, takling av alle andres graviditeter og babyer. Og så henvisning, venting og hormonkjør uten like for IVF. Og IVF. Selv ett forsøk er jo ingen spøk, det er heftig mye greier.
Det er kanskje eneste "fordelen" (umulig å mene dette på ordentlig) med at vi trengte flere forsøk nå da.... Når vi en gang offentliggjør en søskengraviditet så kan vi fortelle at "NEI, det gikk ikke superlett og greit."
Jeg kjenner det likevel innimellom. Sånn som i sommer, da en venninne som har fått to barn (ikke tvillinger) etter at jeg fikk gutten min (våren 2016), fortalte at hun gjerne vil ha tre barn. Og at de skal være tette. Så de planlegger tredjemann sommeren 2019. Så jeg spurte om de prøvde allerede (siden hun tok opp temaet helt åpent, ellers pleier jeg å unngå å grave i temaet). Så svarte hun at det ville bli litt for tett med et vårbarn 2019 så de ventet litt til med å slutte med prevensjon. Jeg forstod det som at de siktet på juli. Så det kommer vel en juli-baby-annonsering derfra ved juletider... Og jeg holdt vel allerede på med Synarela da vi møttes i sommer. For mitt fjerde innsett på søskenforsøk. Det sved litt da.
Og så blir jeg også irritert og trist og lei meg når folk kommenterer når vi er åpne om veien til førstemann at: "Åja, men han satt på første forsøk? Da gikk det jo veldig greit." Det gjorde jo forsåvidt det, i prøverørsverden var jeg utrolig heldig og takknemlig. Men det er jo helt feil at det gikk "veldig greit". Flere aborter, operasjoner, masse hormoner, masse undersøkelser og utredninger, uendelig mye håp, knuste drømmer, venting, takling av alle andres graviditeter og babyer. Og så henvisning, venting og hormonkjør uten like for IVF. Og IVF. Selv ett forsøk er jo ingen spøk, det er heftig mye greier.
Det er kanskje eneste "fordelen" (umulig å mene dette på ordentlig) med at vi trengte flere forsøk nå da.... Når vi en gang offentliggjør en søskengraviditet så kan vi fortelle at "NEI, det gikk ikke superlett og greit."
SVG Rugemamma
Betatt av forumet
Fy søren, sånn kan man da faktisk ikke si??? Det er jo ikke din feil at embryoet ikke var levedyktig.
Nei, det var ikke bra! Jeg ble helt ute av meg i lang tid. Men vi var unge, mange år siden. Kanskje hun ikke ville sagt det samme idag. Jeg har ikke røykt siden ihvertfall... [emoji54]
SVG Rugemamma
Betatt av forumet
Jeg er ikke bitter så det plager meg lenger, jeg var mye bitter før vi fikk førstemann.
Jeg kjenner det likevel innimellom. Sånn som i sommer, da en venninne som har fått to barn (ikke tvillinger) etter at jeg fikk gutten min (våren 2016), fortalte at hun gjerne vil ha tre barn. Og at de skal være tette. Så de planlegger tredjemann sommeren 2019. Så jeg spurte om de prøvde allerede (siden hun tok opp temaet helt åpent, ellers pleier jeg å unngå å grave i temaet). Så svarte hun at det ville bli litt for tett med et vårbarn 2019 så de ventet litt til med å slutte med prevensjon. Jeg forstod det som at de siktet på juli. Så det kommer vel en juli-baby-annonsering derfra ved juletider... Og jeg holdt vel allerede på med Synarela da vi møttes i sommer. For mitt fjerde innsett på søskenforsøk. Det sved litt da.
Og så blir jeg også irritert og trist og lei meg når folk kommenterer når vi er åpne om veien til førstemann at: "Åja, men han satt på første forsøk? Da gikk det jo veldig greit." Det gjorde jo forsåvidt det, i prøverørsverden var jeg utrolig heldig og takknemlig. Men det er jo helt feil at det gikk "veldig greit". Flere aborter, operasjoner, masse hormoner, masse undersøkelser og utredninger, uendelig mye håp, knuste drømmer, venting, takling av alle andres graviditeter og babyer. Og så henvisning, venting og hormonkjør uten like for IVF. Og IVF. Selv ett forsøk er jo ingen spøk, det er heftig mye greier.
Det er kanskje eneste "fordelen" (umulig å mene dette på ordentlig) med at vi trengte flere forsøk nå da.... Når vi en gang offentliggjør en søskengraviditet så kan vi fortelle at "NEI, det gikk ikke superlett og greit."
Uff, stakkars deg. Jeg tror ikke folk aner hva IVF innebærer. Og da burde de tie stille.
Jeg er ikke bitter så det plager meg lenger, jeg var mye bitter før vi fikk førstemann.
Jeg kjenner det likevel innimellom. Sånn som i sommer, da en venninne som har fått to barn (ikke tvillinger) etter at jeg fikk gutten min (våren 2016), fortalte at hun gjerne vil ha tre barn. Og at de skal være tette. Så de planlegger tredjemann sommeren 2019. Så jeg spurte om de prøvde allerede (siden hun tok opp temaet helt åpent, ellers pleier jeg å unngå å grave i temaet). Så svarte hun at det ville bli litt for tett med et vårbarn 2019 så de ventet litt til med å slutte med prevensjon. Jeg forstod det som at de siktet på juli. Så det kommer vel en juli-baby-annonsering derfra ved juletider... Og jeg holdt vel allerede på med Synarela da vi møttes i sommer. For mitt fjerde innsett på søskenforsøk. Det sved litt da.
Og så blir jeg også irritert og trist og lei meg når folk kommenterer når vi er åpne om veien til førstemann at: "Åja, men han satt på første forsøk? Da gikk det jo veldig greit." Det gjorde jo forsåvidt det, i prøverørsverden var jeg utrolig heldig og takknemlig. Men det er jo helt feil at det gikk "veldig greit". Flere aborter, operasjoner, masse hormoner, masse undersøkelser og utredninger, uendelig mye håp, knuste drømmer, venting, takling av alle andres graviditeter og babyer. Og så henvisning, venting og hormonkjør uten like for IVF. Og IVF. Selv ett forsøk er jo ingen spøk, det er heftig mye greier.
Det er kanskje eneste "fordelen" (umulig å mene dette på ordentlig) med at vi trengte flere forsøk nå da.... Når vi en gang offentliggjør en søskengraviditet så kan vi fortelle at "NEI, det gikk ikke superlett og greit."
Du skriver akkurat som om jeg skulle skrevet det selv!! Jeg var ganske bitter før, men nå kommer det bare inn som stikk innimellom sånn som du beskriver. Hater når folk snakker om å planlegge tidspunkt for unge ass....
Ja, stikk innimellom. For meg føles det som å gløtte inn i det sorte hullet som var åpent før, men stort sett lukket nå. Heldigvis.
Utenom når folk planlegger tidspunkt som om de bestiller sydentur.
Føler meg ikke så bitter lenger etter jeg ble gravid og fikk et barn. Men, syns det er tåpelig at så mange sier at neste gang går det med en gang fordi ting har "løsnet" med å få et barn. Nei, jeg har fremdeles PCOS, og vil jeg ha et barn til er det rett til legen/gyn for masse tabletter osv. Det har ikke løsnet eller forsvunnet, det går ikke bare bort eller over. Ellers som noen skrev helt i starten, dette med kommentarer ang mnd barnet ble født og ulempene med det. Til og med mannen min får kommentarer om ikke det hadde vært mye kjekkere å hatt pappaperm om sommeren. Han er jo bare glad for å ha et barn å ha permisjon med i det hele tatt..!
De som kommenterer sånn har tydeligvis ikke slitt!!
Skjønner godt du blir frustrert over det! Jeg får mange kommentarer om at det kan jo godt hende det går naturlig nå, siden de aldri fant noe konkret problem. Og ja man vet jo aldri, men jeg tviler jo sterkt på det siden befruktningen var så dårlig med ivf, og så bra med ICSI, så tror jo det er noe med det. Men vanskelig å forklare det til folk uten å legge ut og forklare om alt mulig som man ikke alltid har tid eller ønske om å gjøre.
Og ja, jeg hadde termin på JULAFTEN med første nå. Du kan tro det var mange kommentarer på det også! Men da fikk de høre det hehe[emoji6] Hun kom 1.januar, og det kommenteres også. Blitt vant til det nå for å si det sånn[emoji85][emoji28]
Jeg har nok også blitt litt bitter ja.. Utrolig takknemlig for gutten vår som nå er 3,5 år, men drømmen om søsken er så stor og det er vondt og gå gjennom forsøk etter forsøk uten å se snurten av en positiv test. Vi startet med søskenforsøk da gutten vår var 11 mnd, jeg kuttet amming tidligere enn jeg ønsket og aldersforskjellen mellom nr en og en forhåpentligvis nr to blir bare større og større. Gjør vondt når folk annonserer nr to på vei og jeg går rundt og gruer meg/ er redd for at venner med ett barn skal annonsere ny graviditet.