Bekymringstråd

[LillaDrøm]

Ja… Det er jo tullete, frykten hjelper ikke for noe. Går det galt, hjelper det ingenting at jeg har brukt tiden på å bekymre meg på forhånd Kjipt å høre at du kjenner deg igjen i det

Nei hjelper ingenting, sorgen er like stor.. Er dessverre tydeligvis bare noe man ikke kan styre

 

[bananamama]

Usj, i dag har frykten steget. Er ingenting som skal tilsi at noe har gått galt, eller holder på å gjøre det, men det var det jo heller ikke noen av gangene det gikk galt.. Jeg er så redd for å komme på ultralyd om 11 dager og at det allerede har stoppet opp. Tidligere MA er så dritt, for jeg klarer barer ikke å tenke at ting går bra selv om det virker sånn. Ellers var jeg jo kvalm størstedelen av gårsdagen, så håper det er et godt tegn.

Åh! Jeg kjenner den følelsen. Er helt underlig hvordan frykten kan komme i bølger og plutselig bare være så sterk uten grunn. Kanskje vi må lage oss en mantra tråd med gode mantra for når tvilen er sterk.

 

[KlokNoob]

Ok. Her kommer dagens bekymring:

I august veide jeg 77 kilo. Jeg har lipødem og har alltid lagt på meg veldig lett, spesielt om jeg spiser karbohydrater. Jeg hadde gått på søankesprøyter i ca 3år. Startet på 98 kilo, og gikk ned til 75. Så fant jeg en dose som kunne vedlikeholde vekta. Brukte wegovy, men fikk til slutt smerter i fingrene hver gang jeg satt den, og det føltes ut som jeg holdt på å utvikle osteoporose e.l, så sykepleier som fulgte meg opp og jeg ble enige om å avslutte, og gå over til å spise "normalt", da jeg uansett planla å bli gravid.

Jeg fikk time hos ernæringsfysiolog som ikke hadde noe å utsette på kosten. Jeg lager all mat fra bunn, spiser 5 ganger om dagen og spiser meg ikke stappmett. Snacks kun i helger. Og da heller ikke så mye. Har fremdeles godteri igjen etter jula, feks.

Gikk på vekta i dag, og har gått opp til 95 kilo, og jeg blir så frustrert over hvor lite som skal til for at jeg fyker opp i vekt. Jeg hater det, og vet rett og slett ikke hva jeg skal gjøre. Går på dans (swing), og går litt tur, men pga lipødem har jeg tunge bein og mye smerter, så jeg er ikke akkurat topptrent. Altså, there is no winning!!

Så, jeg vet at ingen her har svar, men trenger bare å få det ut.

Hater at kroppen min jobber så hardt imot meg!

 

[LillaDrøm]

Ok. Her kommer dagens bekymring:

I august veide jeg 77 kilo. Jeg har lipødem og har alltid lagt på meg veldig lett, spesielt om jeg spiser karbohydrater. Jeg hadde gått på søankesprøyter i ca 3år. Startet på 98 kilo, og gikk ned til 75. Så fant jeg en dose som kunne vedlikeholde vekta. Brukte wegovy, men fikk til slutt smerter i fingrene hver gang jeg satt den, og det føltes ut som jeg holdt på å utvikle osteoporose e.l, så sykepleier som fulgte meg opp og jeg ble enige om å avslutte, og gå over til å spise "normalt", da jeg uansett planla å bli gravid.

Jeg fikk time hos ernæringsfysiolog som ikke hadde noe å utsette på kosten. Jeg lager all mat fra bunn, spiser 5 ganger om dagen og spiser meg ikke stappmett. Snacks kun i helger. Og da heller ikke så mye. Har fremdeles godteri igjen etter jula, feks.

Gikk på vekta i dag, og har gått opp til 95 kilo, og jeg blir så frustrert over hvor lite som skal til for at jeg fyker opp i vekt. Jeg hater det, og vet rett og slett ikke hva jeg skal gjøre. Går på dans (swing), og går litt tur, men pga lipødem har jeg tunge bein og mye smerter, så jeg er ikke akkurat topptrent. Altså, there is no winning!!

Så, jeg vet at ingen her har svar, men trenger bare å få det ut.

Hater at kroppen min jobber så hardt imot meg!

Jeg kjenner meg igjen i frustrasjonen din… Jeg også har en sykdom som gjør at jeg ikke kan være like aktiv som jeg gjerne ville, samtidig som at jeg går opp i vekt veldig fort.
Jeg spiser stort set bare råvarer, masse av grønnsaker, belgfrukter og bare grove kornprodukter. Og jo, så spiser jeg litt godteri iblant, men stort sett bare i helgen. Alle blodprøver viser at jeg får i meg masse næringsstoffer og er ( bortsett fra min diagnose) sunn og frisk! Likevel er jeg overvektig. Og det er så vanskelig å bryte! Jeg går tur hver dag. Men på noen dager er turen opp i barnehagen alt jeg klarer. Og jeg forsøker å få til styrketrening, men med de krefter jeg bruker på å, ja ha en 2-åring, så er det sjeldent krefter til det. Mindre blir det jo med en liten en tillegg. Jeg må nok bare forsøke å akseptere at jeg kommer til å være overvektig når jeg har små barn, men jeg sliter med å føle meg hjemme i egen kropp.
Det er så kjipt når ikke kroppen spiller på lag!