Dagsformen og aktiviteter vill nok påvirke det og, når eg var hjemme hadde eg veldig lite symptomer, men var eg på jobb så var det spying og heile pakkenAltså jeg er bare så lei meg å stressa jeg nå… Føler jeg bare mister alle symptomene mineVært ekstremt kvalmen siden uke 5, er nesten ikke kvalm i det hele tatt nå… Har heller ikke ømme pupper lenger… Åh jeg er så redd
Det virker veldig logisk.. når jeg ble gravid med minste i 2022 så var jeg så kvalm, men fikk halsbetennelse og var så dårlig også. Så da er nok det en av grunnene til at jeg ble så dårlig som jeg bleDagsformen og aktiviteter vill nok påvirke det og, når eg var hjemme hadde eg veldig lite symptomer, men var eg på jobb så var det spying og heile pakken
Ang brystene så vill dei jo ikkje være ømme i 9 mnd (som regel) så jo lengre inn i svangerskapet, jo mindre slike symptomer
Ja nå er kvalmen komt tilbake her igjen, ekstremt opp og ned altsåDagsformen og aktiviteter vill nok påvirke det og, når eg var hjemme hadde eg veldig lite symptomer, men var eg på jobb så var det spying og heile pakken
Ang brystene så vill dei jo ikkje være ømme i 9 mnd (som regel) så jo lengre inn i svangerskapet, jo mindre slike symptomer
tror jeg prøver å forberede meg litt sånn hvis det har stoppet/ stopper å utvikle seg, at jeg ikke skal være for innstilt på at dette går bra.. klarer bare ikke tro at det skal ende i en velskapt liten frisk baby. Føles så fjernt og litt sånn «hvorfor skal jeg være så heldig når så mange andre ikke er det»..
Føler den! Eneste dagen jeg kan nyte å være gravid og være 100% sikker på at baby lever er på dagen jeg ha tatt ultralydIdag har jeg vært litt sånn «jeg er nok ikke gravid lengre».
Dagene etter så kommer tankene tilbake og jeg trenger ny UL kjenner jeg SaaantFøler den! Eneste dagen jeg kan nyte å være gravid og være 100% sikker på at baby lever er på dagen jeg ha tatt ultralyd
Åh for en galskap haha 
Er redd for at det skal skje igjen. Det var en MA og fosteret ble målt til 14 uker. Jeg som trodde man var "trygg" etter uke 12. Dette blir et tøft svangerskap, om det varer...
Venter også nr 3. Har to jenter på 7 og 10 og har litt samme tanker som deg ifht den fantastiske dynamikken de to har. Redd for at hvis det feks blir jente denne gangen, at den ene blir «dritten i midten» under oppveksten, eller at den minste (uavhengig av kjønn) vil føle seg som enebarn etterhvert. Samtidig er begge to veldig glad i småbarn og ønsker seg en lillesøsken, men etterhvert, om kanskje 5-6 år er jeg redd den minste kanskje ikke vil føle den tette søskenkontakten.. Jeg har selv en lillesøster som er bare 13 mnd yngre enn meg. Vi var veldig veldig tette frem til skolestart, men har veldig ulike personligheter og har ikke vært spesielt tette siden 7/8 års alder pga det. I tillegg har jeg en lillesøster som er 7 år yngre enn meg, vi har alltid vært og kommer nok alltid til å være bestevenner. Vi er veldig tette og har ekstremt mye glede av hverandre enda. Jeg vil derfor tro personlighet spiller veldig mye inn på både dynamikk og søskenforhold gjennom hele livet.
Stiller meg veldig bak dette svaret. Vi går og for nr 3, og er med de to eldste ute av småbarnsfasen. Jeg er for ung til å få NIPT, men kan ta det privat. Skal dere det? Har ikke blitt anbefalt det av hverken jordmor eller lege, da det eventuelt er veldig lav terskel for henvisning ved avvik på TUL.Venter også nr 3. Har to jenter på 7 og 10 og har litt samme tanker som deg ifht den fantastiske dynamikken de to har. Redd for at hvis det feks blir jente denne gangen, at den ene blir «dritten i midten» under oppveksten, eller at den minste (uavhengig av kjønn) vil føle seg som enebarn etterhvert. Samtidig er begge to veldig glad i småbarn og ønsker seg en lillesøsken, men etterhvert, om kanskje 5-6 år er jeg redd den minste kanskje ikke vil føle den tette søskenkontakten.. Jeg har selv en lillesøster som er bare 13 mnd yngre enn meg. Vi var veldig veldig tette frem til skolestart, men har veldig ulike personligheter og har ikke vært spesielt tette siden 7/8 års alder pga det. I tillegg har jeg en lillesøster som er 7 år yngre enn meg, vi har alltid vært og kommer nok alltid til å være bestevenner. Vi er veldig tette og har ekstremt mye glede av hverandre enda. Jeg vil derfor tro personlighet spiller veldig mye inn på både dynamikk og søskenforhold gjennom hele livet.
Jeg har også tanker ifht frykt om barnet har en diagnose/ alvorlig sykdom. Det er vanskelig å ta stilling til det før man evnt er i situasjonen, med nr 2 hadde jeg nok beholdt omtrent uansett, nå med nr 3 ville det vært en annen situasjon om noe alvorlig skulle avdekkes under svangerskapet.
På en måte kan man jo si at man ønsker barn av egoistiske grunner, men på en annen måte tenker jeg det som regel alltid vil være en berikelse for også søsken gjennom hele livet å ha flere å spille på. I alt fra ferier, familietilstelninger, ved dødsfall, skilsmisse osv.
Tror sjeldent man angrer på at man velger å få et barn til
Nei vi skal ikke det
Jeg er 31 så får det heller ikke dekket. Tenker som du sier at det er lav terskel om de finner mulige avvik, så offentlige ul kombinert med private ul føler jeg vil dekke godt nok opp til at jeg ikke føler behov for bekymring
Okei, Så bra at vi tenker likt derNei vi skal ikke det
Jeg bestiller sannsynligvis NIPT fra ultralydklinikken, som tester for et litt bredere panel enn den norske. Det koster litt, men ikke mer enn en ny barnevogn
Forstår godt du er bekymret. Håper det går bra denne gangen
Vet hvor vondt det er å miste sent i svangerskapet
Vi går igjennom akkurat det samme. Vi hadde et svangerskapsavbrudd i 2022, hvor det var en liten gutt i magen med trisomi 13. Etter fostervannsprøve fant de ut at han desverre ikke ville overlevd. De testet oss, og ingen av oss var bærere av denne genfeilen.
HuffVi går igjennom akkurat det samme. Vi hadde et svangerskapsavbrudd i 2022, hvor det var en liten gutt i magen med trisomi 13. Etter fostervannsprøve fant de ut at han desverre ikke ville overlevd. De testet oss, og ingen av oss var bærere av denne genfeilen.
Nytt svangerskap i 2023/24 der alt var bra på ul uke 14. Nipt var negativ. Oul i uke 20, ingen hjerteslag. Utviklingen hadde stoppet i uke 17. Hun kom stille til verden 31jan i år. De utfører fortsatt tester på henne. Ørene satt litt lavt, noe som kan tyde på kromosomfeil. Ingenting galt med de indre organene. De har funnet en mikroskopisk genfeil i en navlesnorsprøve som tydeligvis mange har, å er noe som ikke trenger og slå ut eller bety noe. Men det kan også bety sterk psykisk utviklingshemming, og alt i mellom. Om en av foreldrene har den er det 50% sjangs for at den videreføres, men som oftest er den nyoppstått. De testet oss nok en gang, å samboer har den. Dette fikk vi vite en uke etter jeg nå fant ut at jeg var gravid på nytt. Så nå går jeg og grubler. Kommer barnet til og være upåvirket? Kommer han/hun til og få typ aspbergers eller lignende? Kommer han/hun til og bli moderat eller sterkt psykisk utviklingshemmet? Alle er muligheter. Vi har 2 friske barn fra før, så vi vet jo at det kan gå veldig bra. Men da visste vi ikke om de ekstra mulighetene for at det ikke skulle gå bra.
Nå må jeg slutte og skrive før jeg må dele dette opp i kapitler
Jeg unner ingen å gå igjennom noe slikt... det høres litt likt ut det vi har vært igjennom.
Virker lovende i hvertfall!
Lar meg selv få skikkelig trua på at dette skal gå bra nå! Men kommer nok til å bestille time til ultralyd om et par uker! Ingenting slår å se et bankende hjerte på skjermen uansett 
