Attpåklatten blir storebror?

[AilOn]

Så fint at de går nedover!
Å teste med el-tester er vrient når man fremdeles har forhøyet hcg. Mine el-tester ble vel ikke negative før jeg nærmet meg 25 i hcg tror jeg, altså så svak strek på g-test at Premom antok 0,02 eller noe. Det er skikkelig kjipt! Men det var en her inne som mente at man kunne vanne ut urinen, og at det ble mer riktig når en testet etter el. For meg ble jeg aldri kloke på dem før hcg nærmet seg 25
Håper på rask tilbakegang til normal syklus for deg

Aaaah! Tilfeldig (og bra) at du sier dette her! Jeg bestemte meg for å ta en EL test i går kveld for å se om den ble positiv. Når jeg tok prøva så var urinen så tynn at det ligna nesten på vann, så jeg bestemte meg for å ta en preg test samtidig bare for å sjekke at den var positiv samtidig.
Den var så svak at premom registrerte den på 0, og EL test var negativ. Mens på morgenen i dag var EL testen klink positiv og HCG 0.18. Så da er nok EL falsk positiv ja!

 

[Honningbie]

Aaaah! Tilfeldig (og bra) at du sier dette her! Jeg bestemte meg for å ta en EL test i går kveld for å se om den ble positiv. Når jeg tok prøva så var urinen så tynn at det ligna nesten på vann, så jeg bestemte meg for å ta en preg test samtidig bare for å sjekke at den var positiv samtidig.
Den var så svak at premom registrerte den på 0, og EL test var negativ. Mens på morgenen i dag var EL testen klink positiv og HCG 0.18. Så da er nok EL falsk positiv ja!

Ja, det kan nok stemme det da. Men greit å følge med, for plutselig er den positiv på ekte! Får ofte el selv om hcg er positiv Jeg hadde vel hcg på 70, men fikk fortsatt el.

 

[AilOn]

Ja, det kan nok stemme det da. Men greit å følge med, for plutselig er den positiv på ekte! Får ofte el selv om hcg er positiv Jeg hadde vel hcg på 70, men fikk fortsatt el.

Aa, ikke sant!
Jeg har snakket med to ulike spirituelle på etsy, en som driver med kort og en synsk (ja, jeg er gæærn og vil ikke snakke om det .)
Og begge sier at det vil ta lang tid før jeg blir gravid igjen. Ho ene fikk opp oktober 2026 som sannsynlig mnd for befruktning. Håper virkelig ho har bomma og mener termin oktober 2026
Og ho synske skrev at det vil ta lengre tid for kroppen å bli klar enn hodet kanskje ønsker, og at det er snakk om mnd, ikke uker. Håper ingen av dem har rett! Og samtidig «så» begge at jeg kom til å få ei jente, og det hadde jo vært hyggelig da, så håper noe av det de sier er rett

 

[AilOn]

CD11 - tenk om mannen hadde visst.

(Er det forresten bare jeg som er så gammel at hver gang jeg skriver CD så tenker jeg på full blast spice girls på jenterommet )

Jeg tester og tester og tester Morgen og kveld, den på kvelden vet jeg tilogmed ikke teller, jeg bare tester fordi det er digg å se en nesten usynlig strek
Skjønner ikke at det er mulig å ha så lite impulskontroll når det kommer til testing altså..

Jeg har sluttet å blø! Ikke blødd på tre dager, så i dag dristet jeg meg til å ta ett bad med treåringen. Han har savnet det forferdelig mye, nå når både jeg og faren har hatt bade-restriksjoner

Dagens test viste 0.16, så ikke like stor nedgang, men likevel noe da. Det er vel sånn at nedgangen går saktere dess lavere nivåer man får.

Jeg har vært på etsy å kjøpt readinger fra to ulike selgere. Når jeg tenker meg om er det vel ikke bare på testingen jeg mangler impulskontroll.
Begge nevner at det vil ta lang tid før neste spire sitter. Ene snakker om måneder, og andre om ett år. Jeg har vanskelig for å tro på det, fordi jeg har blitt gravid så lett tidligere.

Ett p-pille svangerskap.
Ett svangerskap med hopp av i svingen med påfølgende panikk-angrepille.
Ett planlagt som satt på første PP.
Så den som endte i MA som også var hopp av i svingen der den cella som nådde målstreken Itillegg hadde overlevd i 5 dager før EL.

Når det er sagt så prøver jeg å legge bort tanken om hvor lett det sikkert kommer til å være, for det er ikke nødvendigvis slik fortsatt.

Utenom det ga den siste readingen meg utrolig mye. Mulig det er flaks, men hun skrev mye som ingen nødvendigvis kan vite, og som likevel stemte. Bare de tar feil om lengde på prøveperiode!

Glad mannen ikke er så glad i matte, så han ikke gidder å regne på hvor mye penger jeg bruker på denne testegalskapen, og ikke minst - min hemmelige julegave til meg selv, tarot og synsk-lesing.

 

[Honningbie]

Aa, ikke sant!
Jeg har snakket med to ulike spirituelle på etsy, en som driver med kort og en synsk (ja, jeg er gæærn og vil ikke snakke om det .)
Og begge sier at det vil ta lang tid før jeg blir gravid igjen. Ho ene fikk opp oktober 2026 som sannsynlig mnd for befruktning. Håper virkelig ho har bomma og mener termin oktober 2026
Og ho synske skrev at det vil ta lengre tid for kroppen å bli klar enn hodet kanskje ønsker, og at det er snakk om mnd, ikke uker. Håper ingen av dem har rett! Og samtidig «så» begge at jeg kom til å få ei jente, og det hadde jo vært hyggelig da, så håper noe av det de sier er rett

Samme det, så lenge det funker for deg! Vi er da alle litt gale
Men her ville jeg tatt dette med en stor klype salt! Sant at det kan ta tid, men håper selvsagt at det ikke vil drøye såpass!

 

[AilOn]

Samme det, så lenge det funker for deg! Vi er da alle litt gale
Men her ville jeg tatt dette med en stor klype salt! Sant at det kan ta tid, men håper selvsagt at det ikke vil drøye såpass!

Hehe, nei - jeg har nok veldig lite tro på det altså! Er ikke spesielt spirituell heller, men det er noe med det da, får tiden til å gå

 

[AilOn]

Lite slag i trynet..

Jeg vet ikke hva som kom over meg nå i kveld, men jeg ble plutselig så utrolig trist.
Jeg skulle vært 10 uker nå.
Skulle hatt en liten alien i magen med pittesmå armer og bein. Hadde bestilt privat UL 30.desember, så vi kunne få ett bilde vi kunne dele med de rundt oss på nyttårsaften.
Kanskje jeg kunne hørt hjertetlyd med doppler.
Om bare noen få uker ville det sett ut som en baby, og istedenfor så må jeg starte helt på nytt.
Når jeg skulle vært uke 10 er jeg ikke i nærheten av å være gravid engang.
Julibabyen blir kanskje ikke 2026 baby engang, og hvertfall ikke sommerbaby.

Det føles så dritt. Og alle forventer at det skal gå bra nå. Kapitlet er over, move on. Så jeg later som jeg ikke bryr meg da. Når venninner som prøver sender meg bilder av babytøy i butikken, eller bagatelliserer situasjonen med at jeg nok er gravid igjen snart.
Jeg er sikkert gravid igjen snart. Men jeg er ikke gravid nå, og det skulle jeg vært. Jeg får ikke babyen vi bestemte oss for å ha.
Den pittelille pysjen jeg kjøpte for å fortelle storesøster er bare stappet inn i ett skap fordi jeg ikke orker å se den.

Jeg vil at det skal være bra. Jeg vil at jeg ikke skal bry meg. Jeg trodde kanskje det var gått over, helt til jeg satt her å gråt. Over det som ikke ble, og all tiden som blir stjålet. Alt var perfekt med den lille sommer babyen min.

Det blir nok bedre i morgen.

 

[Honningbie]

Lite slag i trynet..

Jeg vet ikke hva som kom over meg nå i kveld, men jeg ble plutselig så utrolig trist.
Jeg skulle vært 10 uker nå.
Skulle hatt en liten alien i magen med pittesmå armer og bein. Hadde bestilt privat UL 30.desember, så vi kunne få ett bilde vi kunne dele med de rundt oss på nyttårsaften.
Kanskje jeg kunne hørt hjertetlyd med doppler.
Om bare noen få uker ville det sett ut som en baby, og istedenfor så må jeg starte helt på nytt.
Når jeg skulle vært uke 10 er jeg ikke i nærheten av å være gravid engang.
Julibabyen blir kanskje ikke 2026 baby engang, og hvertfall ikke sommerbaby.

Det føles så dritt. Og alle forventer at det skal gå bra nå. Kapitlet er over, move on. Så jeg later som jeg ikke bryr meg da. Når venninner som prøver sender meg bilder av babytøy i butikken, eller bagatelliserer situasjonen med at jeg nok er gravid igjen snart.
Jeg er sikkert gravid igjen snart. Men jeg er ikke gravid nå, og det skulle jeg vært. Jeg får ikke babyen vi bestemte oss for å ha.
Den pittelille pysjen jeg kjøpte for å fortelle storesøster er bare stappet inn i ett skap fordi jeg ikke orker å se den.

Jeg vil at det skal være bra. Jeg vil at jeg ikke skal bry meg. Jeg trodde kanskje det var gått over, helt til jeg satt her å gråt. Over det som ikke ble, og all tiden som blir stjålet. Alt var perfekt med den lille sommer babyen min.

Det blir nok bedre i morgen.

Huff, dette er helt ok følelser å ha! Selvsagt er det trist og dritt! Og det er ingenting som vil endre det. Og ingen andre har noe de skulle sagt om hvordan du skal håndtere dette. Dette er dine følelser, og de er helt reelle og adekvat til den situasjonen du står i
Jeg får fremdeles disse bølgene av tristhet, men også sinne, heldigvis blir de sjeldnere og enklere å håndtere for hver gang. Det vil jo bli bedre, men det tar den tiden det tar, og det er helt greit

 

[OsloSol]

Lite slag i trynet..

Jeg vet ikke hva som kom over meg nå i kveld, men jeg ble plutselig så utrolig trist.
Jeg skulle vært 10 uker nå.
Skulle hatt en liten alien i magen med pittesmå armer og bein. Hadde bestilt privat UL 30.desember, så vi kunne få ett bilde vi kunne dele med de rundt oss på nyttårsaften.
Kanskje jeg kunne hørt hjertetlyd med doppler.
Om bare noen få uker ville det sett ut som en baby, og istedenfor så må jeg starte helt på nytt.
Når jeg skulle vært uke 10 er jeg ikke i nærheten av å være gravid engang.
Julibabyen blir kanskje ikke 2026 baby engang, og hvertfall ikke sommerbaby.

Det føles så dritt. Og alle forventer at det skal gå bra nå. Kapitlet er over, move on. Så jeg later som jeg ikke bryr meg da. Når venninner som prøver sender meg bilder av babytøy i butikken, eller bagatelliserer situasjonen med at jeg nok er gravid igjen snart.
Jeg er sikkert gravid igjen snart. Men jeg er ikke gravid nå, og det skulle jeg vært. Jeg får ikke babyen vi bestemte oss for å ha.
Den pittelille pysjen jeg kjøpte for å fortelle storesøster er bare stappet inn i ett skap fordi jeg ikke orker å se den.

Jeg vil at det skal være bra. Jeg vil at jeg ikke skal bry meg. Jeg trodde kanskje det var gått over, helt til jeg satt her å gråt. Over det som ikke ble, og all tiden som blir stjålet. Alt var perfekt med den lille sommer babyen min.

Det blir nok bedre i morgen.

Det er lov å ha sånne følelser og dager . Det var veldig veldig trist, og handlet mye om tapt «fremtiden» for meg, og mye skyldfølelse. Jeg husker fortsatt blinkende hjerte på privat ultralyd jeg så før SA. Selv om jeg blødde lenge, ble det lettere og lettere etterhvert.
Håper det klaffer snart for deg

 

[AilOn]

Det er lov å ha sånne følelser og dager . Det var veldig veldig trist, og handlet mye om tapt «fremtiden» for meg, og mye skyldfølelse. Jeg husker fortsatt blinkende hjerte på privat ultralyd jeg så før SA. Selv om jeg blødde lenge, ble det lettere og lettere etterhvert.
Håper det klaffer snart for deg

Ja, det er alle disse tingene.. Og nå er det mange bekymringer ift eventuelt nytt svangerskap. Jeg vet hvor dårlig jeg blir, har allerede brukt mye sykemelding på denne runden, og nå føler jeg at jeg planlegger hele livet etter at jeg skal være gravid - også vet jeg ikke engang om det vil skje på lang tid.

Og denne skyldfølelsen.. Når du sier at du følte på skyldfølelse så får jeg vondt i magen på dine vegne, og har lyst å rope at det ikke var din feil. Det er aldri din feil. Ikke noe du kunne gjort annerledes. Det bare skjer. All logikk tilsier det, vi vet det. Likevel føler jeg på akkurat det samme for meg selv, at jeg har feilet, kroppen min har feilet, og jeg kunne gjort noe for å unngå dette.

 

[AilOn]

Huff, dette er helt ok følelser å ha! Selvsagt er det trist og dritt! Og det er ingenting som vil endre det. Og ingen andre har noe de skulle sagt om hvordan du skal håndtere dette. Dette er dine følelser, og de er helt reelle og adekvat til den situasjonen du står i
Jeg får fremdeles disse bølgene av tristhet, men også sinne, heldigvis blir de sjeldnere og enklere å håndtere for hver gang. Det vil jo bli bedre, men det tar den tiden det tar, og det er helt greit

Tror det er umulig å sette seg inn i det om man ikke nylig har vært igjennom det selv, så jeg forstår godt at det ikke kommer fra ett vondt sted, likevel så er det så tung å få sånne ting servert ikke sant.. Akkurat som foreldre med store barn ofte har glemt hvordan det er å ha småbarn, eller mødre glemmer hvordan det er å være gravid, og tenker at man bare kan ta seg sammen. Ser for meg at når man får dette her nok på avstand så vil det føles likt, og kanskje være vanskelig å sette seg inn i hvor tungt det en gang var.

Selv om jeg hater at det er så mange her inne som har gått igjennom det samme som meg, så er det veldig godt å få bekreftelse på at det er normale følelser når man selv føler at man overreagerer og burde vært over det nå. Tusen takk for det

Det sinnet du føler på kan jeg relatere halvveis til, i dag ble jeg altså så forbanna når jeg så at testen var lik i styrke som i går morges. Og du har jo holdt på med dette i flere mnd, man må jo bli så bitter atte hjelpes.. Også er det ingenting å gjøre for å fremskynde det, det er kanskje det som er det verste, å være i ett sånt limbo der du bare må teste, og vente.

 

[AilOn]

CD12.

I dag har vi vært på Teknisk museum med lillemann og herlighet for en koselig dag. Dette været vi har for tiden er håpløst å være ute i, vi har vært noen runder ute å kjørt firhjulingen han fikk til bursdagen sin, men ingen orker å være lenge ute i bitende kulde uten snø.
Vi bor noen timer unna Oslo, så har bare vært der en gang tidligere, når jentene var små. Må si det var mye gøyere med en liten gutt

Dagens tester skjønner jeg ingenting av. På kvelden har hcg vært lav og LH vært lav. I kveld tok jeg kun en eggløsningstest, og den ble positiv. Tok derfor en HCG itillegg bare for eksperimentets skyld, og den var like lav som i går. Begynner å tenke at det smarteste hadde vært å bare stoppe hele testingen å vente på ny syklus, men kjenner meg selv og vet det ikke blir noe..

 

[Honningbie]

Tror det er umulig å sette seg inn i det om man ikke nylig har vært igjennom det selv, så jeg forstår godt at det ikke kommer fra ett vondt sted, likevel så er det så tung å få sånne ting servert ikke sant.. Akkurat som foreldre med store barn ofte har glemt hvordan det er å ha småbarn, eller mødre glemmer hvordan det er å være gravid, og tenker at man bare kan ta seg sammen. Ser for meg at når man får dette her nok på avstand så vil det føles likt, og kanskje være vanskelig å sette seg inn i hvor tungt det en gang var.

Selv om jeg hater at det er så mange her inne som har gått igjennom det samme som meg, så er det veldig godt å få bekreftelse på at det er normale følelser når man selv føler at man overreagerer og burde vært over det nå. Tusen takk for det

Det sinnet du føler på kan jeg relatere halvveis til, i dag ble jeg altså så forbanna når jeg så at testen var lik i styrke som i går morges. Og du har jo holdt på med dette i flere mnd, man må jo bli så bitter atte hjelpes.. Også er det ingenting å gjøre for å fremskynde det, det er kanskje det som er det verste, å være i ett sånt limbo der du bare må teste, og vente.

Ja, den limbotiden er definitivt det verste. Man føler seg så maktesløs! Den ventingen på å bli ferdig med noe som var så ønsket gir liksom ikke mening heller, men så vil man bare komme seg videre. Håper ventetiden ikke blir så lang, og at du snart er tilbake
For meg løste mye seg da tr endelig kom! Frem til det var det veldig mørkt. Vi må huske på at det også er hormoner i spill, som ikke helt spiller på lag i situasjonen. Man får nyte de stundene som er bra, så får de som ikke er så bra komme og gå i sitt tempo.

 

[AilOn]

Ja, den limbotiden er definitivt det verste. Man føler seg så maktesløs! Den ventingen på å bli ferdig med noe som var så ønsket gir liksom ikke mening heller, men så vil man bare komme seg videre. Håper ventetiden ikke blir så lang, og at du snart er tilbake
For meg løste mye seg da tr endelig kom! Frem til det var det veldig mørkt. Vi må huske på at det også er hormoner i spill, som ikke helt spiller på lag i situasjonen. Man får nyte de stundene som er bra, så får de som ikke er så bra komme og gå i sitt tempo.

Det er helt sant! Kan godt forstå at det løsnet når tr endelig kom, da er du på en måte helt ferdig med det. En litt voldsom sammenligning , men når noe dør så er rommet mellom dødsfall og begravelse alltid det verste. Ett sånt vakuum liksom, selv om mennesket du er glad i fortsatt er borte etter begravelsen så kan du starte en ny prosess i sorgen. Ikke at tr og begravelse er det samme, men

Tenker det sitter for oss begge snart

 

[Honningbie]

Det er helt sant! Kan godt forstå at det løsnet når tr endelig kom, da er du på en måte helt ferdig med det. En litt voldsom sammenligning , men når noe dør så er rommet mellom dødsfall og begravelse alltid det verste. Ett sånt vakuum liksom, selv om mennesket du er glad i fortsatt er borte etter begravelsen så kan du starte en ny prosess i sorgen. Ikke at tr og begravelse er det samme, men

Tenker det sitter for oss begge snart

Tenker at det fint kan sammenlignes, jeg

Vi får håpe på det

 

[AilOn]

CD17 - Nytt år, nye muligheter..?

Da var vi her, 1.Januar. Hadde en fin feiring med voksne og barn.
Hadde ikke tenkt å vekke lillemann klokka 00, men han var så gira på rakettene at jeg måtte love å vekke han bare så han skulle godta å legge seg
Det ble uansett veldig hyggelig, han ville ikke stå ute hele tiden, men han har en storesøster som er noe redd for fyrverkeri selv, så de gikk inn og løp imellom vinduene for å se

Året startet forsåvidt med ett kjempesmell. Fikk vite at to damer i veldig nær familie er gravide. Ho ene har prøvd lenge og jeg er så glad på deres vegne, men det føles likevel som en stor stein har lagt seg i magen. Her sitter jeg med positive tester som bare gjør at jeg ikke kommer meg videre, tanken på alt som skulle vært, og alt som skulle blitt. Mens de sitter med positive tester som faktisk betyr noe.
Vi har snakket så mye om permisjon sammen, baby sammen osv, og her sitter jeg.
Og misforstå meg rett, denne bitterheten som er iboende i meg handler ikke om dem. Hadde dette vært for ett halvt år siden hadde jeg jubla av glede både utvendig og innvendig. Og jeg jubler nå også, men det er en ekstra påminnelse om at jeg absolutt ikke er gravid, og står fast i en fase som også gjør det umulig for meg å bli gravid.

Så føler jeg tiden begynner å gå i mot meg. For det første er jeg 36 år, og å ha termin i november/desember er upraktisk på grunn av barnehageplass. Også vil jeg jo at det ikke skal være så stort mellomrom mellom lillemann og eventuelle søsken.
Men hva er nå egentlig perfekt aldersforskjell.. Hadde jeg ikke mistet så hadde det blitt 3,5 år. Så for meg at det var perfekt..

I dag hadde jeg veldig mye stikkinger i venstre eggstokk. Forrige svangerskap var på høyre, så jeg tok en EL test og hcg som vanlig. Hcg var veldig svak, målte 0.01 i premom. Dette er dog ikke en tidlig test, vanlig makesure. LH var veldig sterk, kontrollstreken var svakere enn test. Har opplevd svak hcg og sterk LH tidligere, men da var den ikke så svak og så sterk. Sammen med stikkingene valgte vi å legge inn noen aksjer, men har nok ikke helt troa.. Veldig kjipt å gå inn i det nye året så motløs, men motivasjonen går opp og ned, så det går nok bedre.
Mens jeg skriver dette så har jeg mensmurringer, så gudene vet hva det er som skjer.. Har hatt kontroll hos gynekolog, og det er ingen rester, tynn slimhinne (?) og alt så bra ut. Det var likevel litt av en opplevelse, får se om jeg får skrevet den ned en dag. Er så sprøtt at man kan nesten ikke tro det er sant engang

Håper alle har hatt en fantastisk feiring, og at 2026 bringer massevis at positive tester og babystøv. (Og negative tester til de som helst vil ha det først og fremst )

 

[AilOn]

En helt vanlig dag på gyn. Eller… det trodde jeg i hvert fall.

Jeg var henvist til gynekolog for en sjekk etter MA – noe jeg satte pris på. Fikk time 30. desember på sykehuset i nabobyen. Jeg hadde egentlig håpet på han “privaten med offentlig avtale”, fordi han er litt greiere med videre oppfølging - men glemte jo selvfølgelig å si det fra.

Jeg møter opp, tømmer blæra som en flink pasient (fikk til og med skryt av verdens søteste sykepleier, det var dagens høydepunkt). Alt er rolig og greit, helt til jeg kommer inn til gynekologen… og der sitter det EN TIL. Surprise! Turnuslege. Okei, hyggelig med publikum da, tenkte jeg – selv om jeg kanskje kunne fått sjansen til å si «nei takk, jeg liker ikke å ha studieklasse på det mest intime området jeg eier»

Men ok. Jeg la meg i stolen, gynekologen var trygg, forklarte, spurte om det gikk bra, gjorde alt riktig. Så langt: topp score.

Hun sjekket utvendig, innvendig, ultralyd, eggstokker, livmor – hele standard “servicepakka”. Med turnuslegen omtrent med hodet inne i underlivet mitt for nærstudier. Koselig.

Så, når jeg tror vi er ferdige, sier gynekologen plutselig: «Nå kan du ta en titt.»

Jeg skjønte ikke helt hva hun mente før det plutselig ble elevbytte midt i showet. Turnuslegen tok over. Jeg lå der og følte meg som en treningsdukke fra legefakultetet.

Hun begynner å “utforske området”. Litt utenpå. Litt inni. Spekulumet kommer frem. Hun leter etter livmorhals, livmortapp, nøkkelen til Narnia – jeg vet ikke. Det føltes i hvert fall sånn.
Inn. Ut. Opp. Ned. Lengre inn. Lengre ut. Litt mer brutalt. Litt mer målretta. Litt mer “skal du inn der, må du nok bare bruke makt”-stemning.

Ingen spurte hvordan det gikk. Ingen så på meg.
Bare jeg. Spekulumet. Og min stigende panikk
Sykepleieren derimot? Hun virket sjokkert. Hun legger hånden på kneet mitt, ser på meg og mimer «Går det bra?»
Svaret mitt i blikkform var omtrent: “NEI?!”


Så fortsetter turnuslegen å lete etter Atlantis. Inn. Ut. Lengre inn. Nei ikke sånn, du må gjøre sånn - prøv igjen.
Og til slutt stiller sykepleieren seg bak dem, ser meg rett i øynene og mimer veldig tydelig:
«DET ER LOV Å SI STOPP!»
Og da klarte jeg endelig å si at det var nok.

Jeg takket henne senere i gangen. Ordentlig takket. For hun var den som tydeliggjorde for meg at dette ikke er greit, og jeg har lov til å si ifra.

Og ja – jeg har tenkt mye på det etterpå. Hvor sykt det er at vi kan ligge der i en totalt sårbar situasjon, være drit-ubehagelig tilstede, og likevel ikke tørre å si stopp. Fordi vi er “flinke”. Og høflige. Og ikke vil være til bry.

Og nei – jeg håper virkelig ikke dette er normalen for alle som går til gynekolog.
Da må vi innføre drop-in på traume-behandling.

Takk for meg.

 

[OsloSol]

En helt vanlig dag på gyn. Eller… det trodde jeg i hvert fall.

Jeg var henvist til gynekolog for en sjekk etter MA – noe jeg satte pris på. Fikk time 30. desember på sykehuset i nabobyen. Jeg hadde egentlig håpet på han “privaten med offentlig avtale”, fordi han er litt greiere med videre oppfølging - men glemte jo selvfølgelig å si det fra.

Jeg møter opp, tømmer blæra som en flink pasient (fikk til og med skryt av verdens søteste sykepleier, det var dagens høydepunkt). Alt er rolig og greit, helt til jeg kommer inn til gynekologen… og der sitter det EN TIL. Surprise! Turnuslege. Okei, hyggelig med publikum da, tenkte jeg – selv om jeg kanskje kunne fått sjansen til å si «nei takk, jeg liker ikke å ha studieklasse på det mest intime området jeg eier»

Men ok. Jeg la meg i stolen, gynekologen var trygg, forklarte, spurte om det gikk bra, gjorde alt riktig. Så langt: topp score.

Hun sjekket utvendig, innvendig, ultralyd, eggstokker, livmor – hele standard “servicepakka”. Med turnuslegen omtrent med hodet inne i underlivet mitt for nærstudier. Koselig.

Så, når jeg tror vi er ferdige, sier gynekologen plutselig: «Nå kan du ta en titt.»

Jeg skjønte ikke helt hva hun mente før det plutselig ble elevbytte midt i showet. Turnuslegen tok over. Jeg lå der og følte meg som en treningsdukke fra legefakultetet.

Hun begynner å “utforske området”. Litt utenpå. Litt inni. Spekulumet kommer frem. Hun leter etter livmorhals, livmortapp, nøkkelen til Narnia – jeg vet ikke. Det føltes i hvert fall sånn.
Inn. Ut. Opp. Ned. Lengre inn. Lengre ut. Litt mer brutalt. Litt mer målretta. Litt mer “skal du inn der, må du nok bare bruke makt”-stemning.

Ingen spurte hvordan det gikk. Ingen så på meg.
Bare jeg. Spekulumet. Og min stigende panikk
Sykepleieren derimot? Hun virket sjokkert. Hun legger hånden på kneet mitt, ser på meg og mimer «Går det bra?»
Svaret mitt i blikkform var omtrent: “NEI?!”


Så fortsetter turnuslegen å lete etter Atlantis. Inn. Ut. Lengre inn. Nei ikke sånn, du må gjøre sånn - prøv igjen.
Og til slutt stiller sykepleieren seg bak dem, ser meg rett i øynene og mimer veldig tydelig:
«DET ER LOV Å SI STOPP!»
Og da klarte jeg endelig å si at det var nok.

Jeg takket henne senere i gangen. Ordentlig takket. For hun var den som tydeliggjorde for meg at dette ikke er greit, og jeg har lov til å si ifra.

Og ja – jeg har tenkt mye på det etterpå. Hvor sykt det er at vi kan ligge der i en totalt sårbar situasjon, være drit-ubehagelig tilstede, og likevel ikke tørre å si stopp. Fordi vi er “flinke”. Og høflige. Og ikke vil være til bry.

Og nei – jeg håper virkelig ikke dette er normalen for alle som går til gynekolog.
Da må vi innføre drop-in på traume-behandling.

Takk for meg.

Jeg ble sjokkert å høre hva du måtte gjennomgå. Det hørtes helt forferdelig ut . Greit at sykepleieren sa ifra til deg.
Det var ikke vanlig nei. Jeg husket da jeg var hos gynekolog på klinikk, bare samtaledel. Men det var en person (personal eller pasient, jeg vet ikke) åpnet døra og sa at hun trengte bare litt tid. Gynekolog ble tydeligvis veldig irritert og nesten skjelte henne ut. Og det var en gang jeg var på kontroll hos jordmor og det var jordmor-praktikant der. Hun fikk lov av meg å ta celleprøve og det var alt. På forrige fødsel var det også en lege i praksis eller opplæring (eller hva det heter, jeg vet ikke). Men avtalen var at personen kunne bare observere, ikke kunne gjøre noe inngrep.
Jeg fikk så vondt av det du skrevet. Kanskje du kan klage noe sted hvis det var på sykehus?