Ja, det vil jeg tro de må - i teori. Trodde det var vanlig kutyme bare noen andre skulle være i rommet i det hele tatt så lenge de skal glo oppi hufsa di. Det må vel være kvalifisert som en sårbar situasjon.
Ja, det vil jeg tro de må - i teori. Trodde det var vanlig kutyme bare noen andre skulle være i rommet i det hele tatt så lenge de skal glo oppi hufsa di. Det må vel være kvalifisert som en sårbar situasjon.
CD21 - Dagen jeg skulle slutte å teste
I går gikk jeg tom for makesure strimler og bestemte meg for at jeg ikke skulle teste mer. Det har blitt en obsession som bare ikke er bra. Har testa hver dag i sikkert 20 dager.
Men jeg er jo meg selv lik, og i det jeg slo opp øya kom jeg på at jeg har makesure ultra sensitiv tidlig test i skapet.
Tok selvfølgelig den, for jeg ønsker åpenbart ikke meg selv noe godt.
Satt på klokka å kikka ikke så mye på den før det hadde gått 3 minutter, og den var NEGATIV.
Hadde lyst å gråte.
Tok en EL test, og den var også negativ!
Da fikk denne dama selvfølgelig 100% overtenning, og tok den siste sticksen jeg hadde, ukjent merke som man skal teste en dag etter forventet mens. Den var svakt positiv å holdt på og ødlegge hele dagen, men jeg velger å være blind for den.
Uansett hva så var EL testen negativ, på morgenurin, så da anser jeg det som at HCG er så lavt at jeg faktisk kan få EL (eller mens) etter hvert. Det føltes utrolig godt å kunne lukke dette kapittelet på ekte. Jeeey me!
I går gikk jeg tom for makesure strimler og bestemte meg for at jeg ikke skulle teste mer. Det har blitt en obsession som bare ikke er bra. Har testa hver dag i sikkert 20 dager.
Men jeg er jo meg selv lik, og i det jeg slo opp øya kom jeg på at jeg har makesure ultra sensitiv tidlig test i skapet.
Tok selvfølgelig den, for jeg ønsker åpenbart ikke meg selv noe godt.
Satt på klokka å kikka ikke så mye på den før det hadde gått 3 minutter, og den var NEGATIV.
Hadde lyst å gråte.Tok en EL test, og den var også negativ!
Da fikk denne dama selvfølgelig 100% overtenning, og tok den siste sticksen jeg hadde, ukjent merke som man skal teste en dag etter forventet mens. Den var svakt positiv å holdt på og ødlegge hele dagen, men jeg velger å være blind for den.
Uansett hva så var EL testen negativ, på morgenurin, så da anser jeg det som at HCG er så lavt at jeg faktisk kan få EL (eller mens) etter hvert. Det føltes utrolig godt å kunne lukke dette kapittelet på ekte. Jeeey me!
Vedlegg
CD26 – kaostanker, men i det minste sortert i bunker
Psyken føles overraskende mye lettere nå som testene er negative. Den ene på mandag hadde riktignok en svak strek, men med både negativ tidligtest og negativ EL-test klarte jeg å legge det i «ikke mitt problem akkurat nå»-skuffen. Det føltes likevel som et lukket kapittel. Så lenge EL var negativ, betyr det i det minste at kroppen prøver på en slags reboot – og at eggløsning faktisk er mulig igjen.
Tirsdag og onsdag var testene semi-sterke, torsdag rakk jeg ikke å teste på morgenen, og de siste to dagene har strekene vært så svake at man må holde testen i riktig vinkel, riktig lys og være emosjonelt tilgjengelig for å i det hele tatt vurdere dem. Det kan jo hende at det, ved et fullstendig absurd mirakel, var en positiv test på torsdag – men det er nok langt mer sannsynlig at dette bare er HCG-rester som nekter å slippe taket helt. Uansett: vi er på vei et sted. Og en oktoberbaby? 10/10 timing. Let’s GO kroppen!
Samtidig har jeg begynt å grue meg litt til å bli gravid igjen. Ikke fordi jeg ikke vil ha baby – det vil jeg – men fordi det er så kort tid siden sist at jeg husker altfor godt at graviditet for meg ikke er «glødende gudinne i florlette kjoler», men mer «kvalm zombie med dårlig hud og anger issues». Nå har jeg endelig kommet meg ut av tåka fra kvalmestillende, er tilbake på jobb, og jeg har sluttet å spise random dritt som bare gjør meg slapp og sur.
Og det beste av alt: jeg har begynt på ADHD-medisinene igjen. Det betyr at jeg slipper å være et overstimulert surrehue, emosjonelt ustabil og konstant én kommentar unna full meltdown. Livet fungerer. Ting går på skinner.
Kombinasjonen første trimester trøtthet, HG, zombie medisiner, hormoner fra helvette og medisinstopp er midt sagt en prøvelse. For både meg og resten av familien AS. Antageligvis er den en prøvelse for alle som er så uheldig å måtte befinne seg i umiddelbar nærhet av meg i første trimester.
Det burde vært sånn at man kunne hoppe over første trimester, når man allerede har «brukt opp» mange uker graviditet uten å få baby, føles det direkte ufint å måtte ta hele runden på nytt. Om noen lager en løsning der man kan bli lagt i kunstig koma de første 15 ukene så let me know!
Psyken føles overraskende mye lettere nå som testene er negative. Den ene på mandag hadde riktignok en svak strek, men med både negativ tidligtest og negativ EL-test klarte jeg å legge det i «ikke mitt problem akkurat nå»-skuffen. Det føltes likevel som et lukket kapittel. Så lenge EL var negativ, betyr det i det minste at kroppen prøver på en slags reboot – og at eggløsning faktisk er mulig igjen.
Tirsdag og onsdag var testene semi-sterke, torsdag rakk jeg ikke å teste på morgenen, og de siste to dagene har strekene vært så svake at man må holde testen i riktig vinkel, riktig lys og være emosjonelt tilgjengelig for å i det hele tatt vurdere dem. Det kan jo hende at det, ved et fullstendig absurd mirakel, var en positiv test på torsdag – men det er nok langt mer sannsynlig at dette bare er HCG-rester som nekter å slippe taket helt. Uansett: vi er på vei et sted. Og en oktoberbaby? 10/10 timing. Let’s GO kroppen!
Samtidig har jeg begynt å grue meg litt til å bli gravid igjen. Ikke fordi jeg ikke vil ha baby – det vil jeg – men fordi det er så kort tid siden sist at jeg husker altfor godt at graviditet for meg ikke er «glødende gudinne i florlette kjoler», men mer «kvalm zombie med dårlig hud og anger issues». Nå har jeg endelig kommet meg ut av tåka fra kvalmestillende, er tilbake på jobb, og jeg har sluttet å spise random dritt som bare gjør meg slapp og sur.
Og det beste av alt: jeg har begynt på ADHD-medisinene igjen. Det betyr at jeg slipper å være et overstimulert surrehue, emosjonelt ustabil og konstant én kommentar unna full meltdown. Livet fungerer. Ting går på skinner.
Kombinasjonen første trimester trøtthet, HG, zombie medisiner, hormoner fra helvette og medisinstopp er midt sagt en prøvelse. For både meg og resten av familien AS. Antageligvis er den en prøvelse for alle som er så uheldig å måtte befinne seg i umiddelbar nærhet av meg i første trimester.
Det burde vært sånn at man kunne hoppe over første trimester, når man allerede har «brukt opp» mange uker graviditet uten å få baby, føles det direkte ufint å måtte ta hele runden på nytt. Om noen lager en løsning der man kan bli lagt i kunstig koma de første 15 ukene så let me know!
CD1(?).
Ok. Var ikke så rart at EL testen min leste 0.08 i premom i dag, for nå spotter jeg…?
Kanskje TR er på vei uten eggløsning denne syklusen. Da setter vi snuten framover, fortsatt håp om oktober baby, sånn ish
Ok. Var ikke så rart at EL testen min leste 0.08 i premom i dag, for nå spotter jeg…?
Kanskje TR er på vei uten eggløsning denne syklusen. Da setter vi snuten framover, fortsatt håp om oktober baby, sånn ish
Nå vet jeg ikke hva som foregår. Trodde jeg skulle få mensen i går, men det tar seg ikke opp. Trenger ikke bruke innlegg, kommer ikke ei dråpe, kun blod på papiret. Er dette CD136428 eller 2? Kunne ønske det var lettere å forstå seg på, føler det blir så mye vanskeligere når alt er så usikkert. 3 uker siden blødningen etter utskrapning stoppet, og to uker siden negativ HCG. Rart om dette skal være ny blødning forbundet med det? Gi meg styrke, og ny syklus eller EL, er det så mye å be om. 
Edit - tok EL test nå og den var sterkere enn den har vært siden negativ hcg. Men ikke positiv. Nå skjønner jeg hvertfall ingenting. 0.08 i går morges, 0.51 nå.
Sterkeste jeg har fått tidligere er 0.91, og da har den vært positiv. Er jeg på vei til å få EL likevel?! Hjelpes.
Edit - tok EL test nå og den var sterkere enn den har vært siden negativ hcg. Men ikke positiv. Nå skjønner jeg hvertfall ingenting. 0.08 i går morges, 0.51 nå.
Sterkeste jeg har fått tidligere er 0.91, og da har den vært positiv. Er jeg på vei til å få EL likevel?! Hjelpes.
Last edited:
Leste igjennom dagboken din nå. Må bare slenge inn en kommentar her og hylle deg for ordforrådet ditt, du er så on point Kjenner meg veldig igjen i det du skriver og har måttet le litt for meg selv - for du sier «høyt» alle de tankene jeg har fortrengt pga de er så delulu!
Men - så klart ikke hyggelig å lese om at du også har gått igjennom en MA. Håper eggløsning er rett rundt hjørnet!
Kjenner meg veldig igjen i det du skriver og har måttet le litt for meg selv - for du sier «høyt» alle de tankene jeg har fortrengt pga de er så delulu!Men - så klart ikke hyggelig å lese om at du også har gått igjennom en MA. Håper eggløsning er rett rundt hjørnet!
Leste igjennom dagboken din nå. Må bare slenge inn en kommentar her og hylle deg for ordforrådet ditt, du er så on point
Men - så klart ikke hyggelig å lese om at du også har gått igjennom en MA. Håper eggløsning er rett rundt hjørnet!
Tusen takk, så hyggelig at du sier det!
Det har vært det som har vært litt tanken med denne dagboken også, en søppelkasse for alt det håpløse som foregår i hodet på ett emosjonelt ustabilt menneske med hormonene hengende etter seg som en jojo. Sånn for å spare omgivelsene fra å innse at de har en tikkende bombe vandrende i blant dem.
(Er det lov å si det er litt godt å høre at det ikke bare er meg som er fullstendig blottet for realistisk tanke og fornuft innimellom?
)
Da er det avklart. CD1.
Våkna av klokka 04.45 i dag. Tid for operasjon til lillemann, og vi måtte dra hjemmefra 05.30. Det skal dusjes på forhånd, rene klær og ingen mat. Har noen prøvd å nekte en treåring den hellige vitaminbjørnen klokka «altfortidlig»? Det anbefales ikke. Når restriksjonen blir etterfulgt av nei til både brødskive og «puppu», så er «du kan få en flaske saft» en trøst så billig at du kan få den gratis av meg (og tydeligvis også av han).
Nå sitter jeg å ser på den lille fyren min som har fått en magisk nesespray som gjør at han sovner, og før jeg så hvor neddopa han ble av den må jeg ærlig innrømme at jeg lurte på hvorfor ikke en sånn sak var tilgjengelig for alle småbarnsforeldre.
Midt i den morgengymnastikken det er å prøve og roe ned en heller pissed off tre åring fikk jeg en overraskelse i form av mengder blod som rant nedover lårene. Jeg tror mannen så at jeg på det tidspunktet var på randen av ett av mine famøse sammenbrudd, nok ett håp som forsvant, denne gangen ifølgende blod overalt. Han, som egentlig er ganske umoden rundt sånne ting, fant fram noen skittene håndklær og sa han skulle sette på 60 vask, lurte på om jeg hadde noe å vaske Tja, joda, har vel ett plagg eller to som ikke normalt pleier å være blodrøde fra skrittet og ned, takk.
Hans merkelige måte å vise at han ikke er klein når han helt åpenbart er det. Men jeg er likevel takknemlig for forsøket.
Da er vi nå her da. LH økning i går, mensen i dag. Den surrealistiske situasjonen det er å faktisk tro på EL en dag, til å få mens dagen etter føler jeg oppsummerer hele denne reisen. Null kontroll, full forvirring. Masse urealistisk håp, med påfølgende skuffelser som helt sikker kunne vært unngått om ikke denne dama hadde levd i en «alt ordner seg - fantasiverden.»
Nå er jeg (nesten) enig med kroppen. Dette er TR. Eller?
Våkna av klokka 04.45 i dag. Tid for operasjon til lillemann, og vi måtte dra hjemmefra 05.30. Det skal dusjes på forhånd, rene klær og ingen mat. Har noen prøvd å nekte en treåring den hellige vitaminbjørnen klokka «altfortidlig»? Det anbefales ikke. Når restriksjonen blir etterfulgt av nei til både brødskive og «puppu», så er «du kan få en flaske saft» en trøst så billig at du kan få den gratis av meg (og tydeligvis også av han).
Nå sitter jeg å ser på den lille fyren min som har fått en magisk nesespray som gjør at han sovner, og før jeg så hvor neddopa han ble av den må jeg ærlig innrømme at jeg lurte på hvorfor ikke en sånn sak var tilgjengelig for alle småbarnsforeldre.
Midt i den morgengymnastikken det er å prøve og roe ned en heller pissed off tre åring fikk jeg en overraskelse i form av mengder blod som rant nedover lårene. Jeg tror mannen så at jeg på det tidspunktet var på randen av ett av mine famøse sammenbrudd, nok ett håp som forsvant, denne gangen ifølgende blod overalt. Han, som egentlig er ganske umoden rundt sånne ting, fant fram noen skittene håndklær og sa han skulle sette på 60 vask, lurte på om jeg hadde noe å vaske
Tja, joda, har vel ett plagg eller to som ikke normalt pleier å være blodrøde fra skrittet og ned, takk.Hans merkelige måte å vise at han ikke er klein når han helt åpenbart er det. Men jeg er likevel takknemlig for forsøket.
Da er vi nå her da. LH økning i går, mensen i dag. Den surrealistiske situasjonen det er å faktisk tro på EL en dag, til å få mens dagen etter føler jeg oppsummerer hele denne reisen. Null kontroll, full forvirring. Masse urealistisk håp, med påfølgende skuffelser som helt sikker kunne vært unngått om ikke denne dama hadde levd i en «alt ordner seg - fantasiverden.»
Nå er jeg (nesten) enig med kroppen. Dette er TR. Eller?
Haha ja veldig godt vi er flere med slike tankerTusen takk, så hyggelig at du sier det!
Det har vært det som har vært litt tanken med denne dagboken også, en søppelkasse for alt det håpløse som foregår i hodet på ett emosjonelt ustabilt menneske med hormonene hengende etter seg som en jojo. Sånn for å spare omgivelsene fra å innse at de har en tikkende bombe vandrende i blant dem.
(Er det lov å si det er litt godt å høre at det ikke bare er meg som er fullstendig blottet for realistisk tanke og fornuft innimellom?
Så dagens innlegg, jeg begynte også å spotte en dag før første ordentlige mens etter aborten (det har jeg aldri gjort tidligere). Jeg fikk ingen eggløsning mellom aborten og første mens, så holdt på som deg og lurte noe innmari hver dag på når EL kom! Men det positive for deg er jo at nå er du inne i en ish-normal syklus (forhåpentligvis)
