Amaras babyønske

Har vært undersøkt for PCOS før, uten at de har funnet noe. Jeg har vært dårlig på å logge menstruasjonen, men ser jeg fremdeles har litt i kalenderen min. Begynte å logge i mai 2019, og hadde da mensen i mai, september (mye mulig jeg har glemt et par logger mellom her), oktober, desember, januar, mars, mai, og august. Jeg har ikke logget noe siden det, før nå sist måned. Jeg vet at jeg gikk ganske lenge mellom hver mens, ofte over 6 uker, så det er fullt mulig jeg ikke hadde mensen mellom mai og september i 2019, men mistenker at jeg hadde i alle fall én runde mellom der, som jeg har glemt å loggføre. Men uansett da, så er det snakk om ca 8-9 sykluser på ett år.

Vi har vært ubeskyttet siden jeg tok ut p-staven, men jeg tror nok mye av grunnen til at vi ikke har blitt gravid er at både jeg og mannen har hatt veldig dårlig sexlyst, og derfor nesten ikke hatt sex i det hele tatt. Er egentlig flaut å innrømme det, men det er nå en gang sånn det er. Og det har ikke blitt bedre av å få en hund som enten vil ligge i senga, eller som står utenfor døren og piper de gangene vi stenger ham ute. På toppen av dette jobber mannen nattevakt annenhver uke, og sover hele dagen, og du kan banne på at jeg jobber kveldsvakter og at vi da nesten ikke ser hverandre. Det er enda en grunn til at jeg gjerne vil vite når el er, for når vi først har sex, er det jo fint at sjansen for å bli gravid er størst mulig.

Når det gjelder sexlysten, aner jeg ikke hvorfor den er så dårlig. Igjen mistenker jeg at det har med vekta mi å gjøre, og selvbildet mitt, for jeg hadde mye bedre sexlyst før. Uff, synes det er skikkelig flaut å innrømme at jeg, en dame tidlig i 30-årene nesten ikke har sex i det hele tatt. :(
Kjære du, ikke vær flau!! Selv er jeg 31og har vært sånn i åreviiiis, at jeg slettes ikke vil ha sex om jeg føler meg lite attraktiv for mannen. Det kan være nok at jeg er oppblåst så jeg føler jeg ser tjukk ut, eller har utsatt hårvasken en dag så håret mitt føles fett f.eks. Jeg har flere ganger avvist mannen (og tidligere eks) med forklaring om at "Ikke nå, jeg føler meg ekkel fordi..." Så dette er nok mer normalt enn du tror, og ikke noe å være flau over:Heartpink

Får du noe hjelp til å jobbe med selvtilliten din, forresten? Hvis ikke kan det jo være en idè å oppsøke hjelp, så du kan få det bedre med deg selv:love2
Håper uansett det snart blir bedre, for ingen skal måtte ha det sånn over lengre tid! Sender deg de beste ønsker og varme tanker herfra:signs003
 
Noe annet som slår meg, er du sjekket for lavt stoffskifte? Det gir også de utslagene du beskriver :)

Og ellers kan det nok være fornuftig å ta tempen hver morgen til samme tid før du går ut av senga, det gir en god indikasjon på om EL har vært. Og ta en prat med legen, kanskje kan en psykolog være til hjelp, kanskje kan en gynekolog være til hjelp.
 
Kjære du, ikke vær flau!! Selv er jeg 31og har vært sånn i åreviiiis, at jeg slettes ikke vil ha sex om jeg føler meg lite attraktiv for mannen. Det kan være nok at jeg er oppblåst så jeg føler jeg ser tjukk ut, eller har utsatt hårvasken en dag så håret mitt føles fett f.eks. Jeg har flere ganger avvist mannen (og tidligere eks) med forklaring om at "Ikke nå, jeg føler meg ekkel fordi..." Så dette er nok mer normalt enn du tror, og ikke noe å være flau over:Heartpink

Får du noe hjelp til å jobbe med selvtilliten din, forresten? Hvis ikke kan det jo være en idè å oppsøke hjelp, så du kan få det bedre med deg selv:love2
Håper uansett det snart blir bedre, for ingen skal måtte ha det sånn over lengre tid! Sender deg de beste ønsker og varme tanker herfra:signs003

Nei, får ikke noe hjelp, men har vel egentlig heller ikke tenkt tanken om at det er noe jeg trenger hjelp med. Har bare tenkt at "om bare jeg klarer å gå ned i vekt, så blir alt bedre", men jeg sliter veldig med det, og det er ekstra ille når spesielt mamma kommenterer vekta mi. Både mamma og pappa har tatt slankeoperasjon, og jeg, og alle mine søsken er overvektige. Selv har jeg hatt lyst å slankeopereres lenge, men BMIen min er ikke høy nok til at jeg får det dekket, og jeg har ikke nok penger til å betale det selv. Men det er uansett siste løsning, men jeg kjenner meg fryktelig sjalu på både mamma, pappa og venninna mi som alle er slankeoperert, og som alle ser kjempefine ut. Skulle virkelig ønske det var meg...

Noe annet som slår meg, er du sjekket for lavt stoffskifte? Det gir også de utslagene du beskriver :)

Og ellers kan det nok være fornuftig å ta tempen hver morgen til samme tid før du går ut av senga, det gir en god indikasjon på om EL har vært. Og ta en prat med legen, kanskje kan en psykolog være til hjelp, kanskje kan en gynekolog være til hjelp.

Jeg har ikke vært sjekket for lavt stoffskifte. men det burde jeg kanskje gjort?
Ellers tar jeg alltid tempen til samme tid hver eneste morgen, før jeg går ut av senga. Har vekkerklokka på klokka 6 hver morgen, tar tempen og fører inn, før jeg legger meg til å sove videre, eventuelt står opp for å gå på jobb.
 
Nå har jeg kommet hjem fra ferie, og jeg har enda ikke fått mensen. Har tatt graviditetstest, og den var negativ, så skjønner liksom ikke heeeelt hva som foregår med kroppen min. Har litt vanskelig for å tro at vekta alene har skyld i at jeg ikke har hatt mensen siden mai, men hva vet vel jeg.

Temperaturen går like mye opp og ned nå som den har gjort hele veien. Sånn her ser det ut nå i appen:
217398065_641154753953615_2261574023789802007_n.jpg

Det føles litt surt å ha våknet klokken 6 hver morgen i hele ferien, og så er dette resultatet... Nå har jeg ikke målt i dag, rett og slett fordi jeg er litt usikker på hvor termometeret mitt er, all bagasjen er liksom bare blitt plassert på kjøkkenet, så aner ikke hvor ting er enda.

Om ikke jeg får mensen snart, tror jeg at jeg bør ta kontakt med legen, evt bestille en GU.
 
Mensen er enda ikke kommet, og for å være 100 % sikker tok jeg ny graviditetstest i går. Den var negativ, som jeg egentlig visste at den kom til å være. Jeg har enda ikke bestilt legetime, fordi jeg ikke vil høre at dette bare skyldes vekta mi. I løpet av de siste 3 ukene har to forskjellige mennesker ved tre forskjellige anledninger tatt det for gitt at jeg er gravid. En av dem spurte meg rett ut om når jeg har termin. Det var utrolig vondt å høre, selv om han var full og jeg vet at han sikkert så dobbelt.

Uff, hadde ikke regnet med dette skulle bli så vanskelig helt fra starten. :help
 
Nå har jeg bestemt meg for å ta kontakt med lege. Har sett alt for mye på Fødeavdelingen på tv, og kjenner på hele kroppen at dette er noe jeg virkelig ønsker meg. Men det blir jo vanskelig uten eggløsning, og jeg er klar for å finne ut hva som kan gjøres. Om vekta er det eneste problemet, så er jo det supert, da har jeg jo løsningen, jeg trenger bare hjelp til utføringen. Men om det er noe mer tenker jeg at det er greit å få undersøkt før jeg blir "for gammel".

Nå har ene venninna mi fått babyen sin, og terminen til den andre nærmer seg, og jeg kjenner meg så utrolig misunnelig og trist fordi det ikke ser ut til at det skjer for meg (jeg vet at jeg nå tar absolutt alle sorger på forskudd, men mensen har enda ikke dukket opp, så det er jo tydelig at noe ikke er helt som det skal).
 
Jeg er 30 år og prøver, overvektig og jeg har også hatt sykt uregelmessige sykluser, alt fra 50-90 dager lange. For noen uker siden bestemte jeg meg for å ta kontakt med privat fertilitetsklinikk, og jeg er såå irritert over at jeg ikke har gjort det tidligere. Det er ingen i nærheten her jeg bor, så jeg tok en digital/nettbasert samtale. Ble satt på medisiner og henvist til lokalt sykehus for ultralyd. Jeg har hele tiden gått å venta på å få utdelt fastlege for å søke hjelp offentlig og i mellomtiden har jeg svidd av tusenvis av kroner på eggløsningstester. Nå er jeg ikke gravid enda, men medisinerne har fungert og det ser lyst ut for syklusene og eggløsninger framover, slik at prøvingen blir enklere. Bare et tips på veien:joyful:
 
Takk for tips. Prøvde å ringe fastlegen min nå, men de har redusert bemanning og jeg var på plass nr 10 i ringekø, og det orker jeg ikke nå. Prøver igjen litt senere, håper det er mindre trafikk da.
 
Da har jeg vært hos legen, og det var en utrolig fin time. Så hyggelig at jeg kommer til å sette meg på venteliste for å få henne som fastlege. Hun fikk se temperaturregistreringen min, og vi var innom PCOS og vekt (men på en fin måte), og jeg sa at jeg har blitt undersøkt for PCOS tidligere uten at de har funnet noe. Jeg fikk så en henvendelse til gynekolog, og beskjed om at jeg mest sannsynlig ikke har eggløsning, og at jeg vil få medisiner til å få i gang dette igjen etter at jeg har hatt GU. Da skal de også sjekke stoffskifte og ta celleprøve, så får liksom gjort alt samtidig, så det er litt fint.

Hun sa at hun skulle virkelig gjøre det hun kunne for å få meg gravid, så det var veldig bra! Nå er jeg ikke like paranoid lenger (tenkte jo bare at jeg helt sikkert hadde kreft eller noe før jeg hadde timen).
 
Nå har jeg fått melding fra legen med beskjed om at jeg skal prøve hormoner for å få i gang kroppen igjen. Så nå skal jeg gå på Provera i 5 dager for å starte mensen, deretter skal jeg gå på Letrozol fra dag 3 til 7 i syklusen, i håp om at det skal få i gang eggløsning. Ubeskyttet samleie minst annenhver dag fra dag 12-20, og blodprøve dag 23 for å se om jeg har hatt eggløsning. Håper dette hjelper oss!
 
Det har vært stille her en stund, så kan komme med en oppdatering. Nå har jeg tatt blodprøve, og på tross av medisiner for å få kroppen min til å fungere, ser det ikke ut som om det har hatt effekt. Blodprøven viste at progesteronverdien var lav, som visstnok betyr at jeg ikke har hatt eggløsning. Nå skal jeg vente til søndag, så skal jeg ta en graviditetstest, og om den er negativ, må jeg ta medisinene på nytt.

Jeg ble skikkelig lei meg egentlig da jeg fikk beskjed om at medisinene ikke hadde virket. Det hele virker så håpløst akkurat nå, og det hjelper jo ikke at tre kollegaer nå driver og plopper ut unger, og jeg skal i babyshower på søndag...
 
Nå har jeg fått tatt graviditetstest, som selvsagt var negativ, og er i gang med runde nummer to med Provera. Denne fungerte jo sist gang, så regner med jeg får mensen om en ukes tid. Så skal jeg ta ny runde med Letrozol. Denne har jo da altså ikke fungert, men håper på bedre virkning denne gangen!

I dag skal jeg i babyshower til venninna mi, og jeg gleder meg egentlig til det. Men da jeg var på Barnas Hus i går for å kjøpe gave ble jeg nesten dårlig av å se hvor mye fint de har. :p Men, nå er gaven i orden, muffins er bakt, jeg ødela kremen og måtte lage ny, så den står nå til avkjøling, kjole er funnet frem, og jeg skal straks i gang med å sminke meg og gjøre meg klar.
 
Nå er det en stund siden jeg har oppdatert. Jeg har nå gått gjennom runde to med medisiner, og på tirsdag skal jeg ta ny blodprøve for å se om jeg har hatt eggløsning.

Akkurat nå er jeg ganske langt nede. Venninna mi har nettopp fårr baby, og jeg får mange snaps hver dag med bilde og film av babyen, og det er ganske sårt. Spesielt siden jeg sliter litt med å få mannen min med på baby-hypen. Han vil jo aller helst vente til vi har alt på stell. Altså til vi har kjøpt hus. Men ettersom ingen av oss tjener spesielt godt, og vi ikke har noen egenkapital, kan det ta mange år før vi har råd til å kjøpe hus. Og jeg har jo egentlig ikke tid til å vente, særlig med tanke på at det allerede er vanskelig. Det vil jo ikke bli lettere for meg å bli gravid om noen år. Det virker ikke helt som at mannen forstår at jeg ikke har allverden med tid og kan vente 10 år med å få barn...

På toppen av dette har vi fått en ny ansatt på jobb som også er gravid. Jeg føler ikke jeg slipper unna noe sted. Det er liksom babyer på alle kanter. Jeg har også begynt å mistrives sterkt på jobb av andre årsaker, og har mest lyst å finne meg noe annet. Men i og med at jeg ikke har noen utdannelse, er det ikke helt lett å finne noen som ville vært interessert i å ansette meg, spesielt ikke i en større stilling enn den jeg har. Jeg kjenner at jeg bare gruer meg til jobb hver vakt, for vi er aldri nok folk, og det er alltid for mye å gjøre. Jeg kjenner meg rett og slett utslitt, og det til tross for at jeg ikke har jobbet så mye i det siste.

Jeg skjønner jo når jeg leser gjennom her at det å få baby når man allerede har dårlig råd, ikke er en kjempegod idé, og at vi egentlig burde vente til vi er mer ovenpå. Men igjen, hvor lenge skal jeg tørre å vente egentlig? Uff, det ble visst en utblåsning dette her. Føler ikke jeg har noen å snakke med om dette heller, så føler meg ganske alene. :(
 
Nå er det en stund siden jeg har oppdatert. Jeg har nå gått gjennom runde to med medisiner, og på tirsdag skal jeg ta ny blodprøve for å se om jeg har hatt eggløsning.

Akkurat nå er jeg ganske langt nede. Venninna mi har nettopp fårr baby, og jeg får mange snaps hver dag med bilde og film av babyen, og det er ganske sårt. Spesielt siden jeg sliter litt med å få mannen min med på baby-hypen. Han vil jo aller helst vente til vi har alt på stell. Altså til vi har kjøpt hus. Men ettersom ingen av oss tjener spesielt godt, og vi ikke har noen egenkapital, kan det ta mange år før vi har råd til å kjøpe hus. Og jeg har jo egentlig ikke tid til å vente, særlig med tanke på at det allerede er vanskelig. Det vil jo ikke bli lettere for meg å bli gravid om noen år. Det virker ikke helt som at mannen forstår at jeg ikke har allverden med tid og kan vente 10 år med å få barn...

På toppen av dette har vi fått en ny ansatt på jobb som også er gravid. Jeg føler ikke jeg slipper unna noe sted. Det er liksom babyer på alle kanter. Jeg har også begynt å mistrives sterkt på jobb av andre årsaker, og har mest lyst å finne meg noe annet. Men i og med at jeg ikke har noen utdannelse, er det ikke helt lett å finne noen som ville vært interessert i å ansette meg, spesielt ikke i en større stilling enn den jeg har. Jeg kjenner at jeg bare gruer meg til jobb hver vakt, for vi er aldri nok folk, og det er alltid for mye å gjøre. Jeg kjenner meg rett og slett utslitt, og det til tross for at jeg ikke har jobbet så mye i det siste.

Jeg skjønner jo når jeg leser gjennom her at det å få baby når man allerede har dårlig råd, ikke er en kjempegod idé, og at vi egentlig burde vente til vi er mer ovenpå. Men igjen, hvor lenge skal jeg tørre å vente egentlig? Uff, det ble visst en utblåsning dette her. Føler ikke jeg har noen å snakke med om dette heller, så føler meg ganske alene. :(
Skjønner deg så godt! Jeg ville også vente til jeg hadde fast jobb, hus, var gift og alt lå til rette for å få barn. Gjøre det ansvarlige og fornuftige, liksom. Men nå er jeg 37, har prøvd i et år, og det kan hende jeg aldri kommer til å få barn. Så det er ikke alltid det er verdt å vente til alt er på stell. Jeg tenker at det finnes mange familier med lav inntekt, aleneforeldre osv. som klarer seg helt fint med barn. Man må bare lære barna at man ikke kan få alt, og så må man selv bli god til å prioritere. Kanskje kjøpe en brukt, gammel mobiltelefon istedenfor siste iPhone osv. Så går det bra med de aller fleste :happy: Skulle jeg valgt på nytt, er det godt mulig jeg hadde tatt sjansen på å få barn før jeg hadde fast jobb og hus;) Nå føler jeg tiden løper fra meg. Sender deg en god klem:Heartred
 
Nå har jeg vært og tatt blodprøve igjen. Håper virkelig medisinene har virket denne gangen, og at jeg har hatt eggløsning. Jeg tviler på at jeg har blitt gravid da, for jeg og mannen har jobbet veldig motsatt, noe som har ført til litt lite sengegym x] Men om medisinene ikke har hatt effekt denne gangen heller, så tror jeg kanskje jeg bør bestille en time hos legen igjen? Jeg vet ikke hvor mange "sjanser" jeg skal gi medisinen om den ikke virker? Noen som har gått på dem før (Provera og Letrozol) og kan fortelle om sine erfaringer?
 
Føler med deg! Er selv overvektig, og sliter med å bli gravid. Og det er som de sier, når man er opptatt av noe ser man det overalt!

Så bra du har tatt kontakt med lege og startet en behandling der! Jeg går selv til off gyn, men har desverre ikke de beste erfaringer. Tar provera, dersom kroppen min låser seg med manglene eggløsning pga pcos, men jeg tar ti tabletter i ti dager og blir hormonell som fy. Letrozol får jeg ikke få før gyn er fornøyd med BMI'en min, noe som tar tid..

Anbefaler at du overtaler mannen til en sjekk også, bare for å se at alt er bra der. Det finnes hjemmetester han kan ta, siden spermprøve er noe av det verste en stakkars mann kan gjennomgå! :joyful:
 
Fant nettopp dagboken din, og vil bare sende deg en stor klem! Det er vanskelig å være prøver ❤️ Vi prøvde fra oktober 2019 til jeg ble gravid i juli 2020, en tidsperiode hvor jeg hadde menstruasjon to ganger, så jeg forstår så utrolig godt frustrasjonen din over å ikke komme i gang på grunn av manglende eggløsning. Jeg har dog påvist endometriose, så vi oppsøkte hjelp og var henvist til offentlig utredning med planlagt oppstart rett etter jeg tilfeldigvis ble gravid. Håper medisinene dine hjelper deg før du trenger noe videre oppfølgning!

Vi hadde forøvrig heller ikke ting helt på stell før veslemor kom i mars, men vi bekymrer oss ikke nevneverdig for det, da vi kan gi henne alt hun trenger og mer til, selv om vi ikke eier hus enda. Jeg jobber fulltid og mannen studerer enda, så vi har enda noen år før vi ser for oss å være ordentlig økonomisk etablert. Vi har ikke veldig dårlig råd i utgangspunktet, men vi forsøker jo å spare så mye som mulig til hus, så vi prøver jo å leve sparsommelig, og babyutstyr er det veldig mye å spare på å kjøpe brukt. Vi kjøper det meste brukt uansett mtp miljø, men særlig babyting er jo vanligvis i svært god stand da de ikke rekker å slite ut noe før de er for store. Så det trenger ikke å være noen enorm økonomisk belastning å få barn, hvis man bare er litt bevisst ❤️

Gleder meg til å følge dagboken din videre, snart klaffer det for dere også!
 
Back
Topp