På tide med fødselshistorie
Vesle Ingrid bestemte seg for å komme noe før vi hadde tenkt. Terminen var jo ikke før 10.1, selv om jeg selv mente 7.1 så hadde jeg nå tenkt januar i alle fall, selv om jeg hadde en liten følelse av at hun kanskje ville komme i romjula. Vel, så lenge det be tidligst søndag, sa jeg. Tredje juledag, 27.12, da var det ikke lenger helt sånn "umulig" å arrangere bursdager de neste årene, samt at jordmoren som skulle ha hjemmefødselen hadde ferie fra da så da ville hun ha mulighet. I selve jula jobbet hun nemlig.
Men så har det seg sånn at jeg lille julaften gikk en tur på do, syntes det kjentes så vått i trusa, tenkte det var mer av dette slimet fra de siste dagene. Det resulterte etterhvert i en tråd som startet med "Vått i trusa. Ok, på do. Mye slim. Greit, mer av det. En tyyyyyyynn tråd blod i det. Ikke mye, helt minimalt, og ikke noe mer. Men truseinnlegg. Ehh, ok, ut i gangen, ombestemmer meg. Bind."
Jeg fornektet tanken på at det var vannet som hadde gått i flere timer. Jeg pyntet hus, pakket gaver, så "hovmesteren" med ungene, og la ungene.
Jeg sa ikke noe til mannen, eller svigermor, for dette var jo ikke vannet. Det var jo bare tynn utflod, mye tynn utflod. Jeg tok på meg tørt bind og la meg, sent, sent på natt. Enda senere kom mannen i seng. Og så våkna jeg i firetiden. Jeg kjente at det rant,. ikke mye, men at det piplet og rant små dråper ut av meg mens jeg lå. Selvsagt mer når jeg reiste meg, Gjennomvått bind. På med et nytt. Og inn og vekke mannen. Ehh, kjære, jeg vet at dette ikke er noen god timing, men jeg tror kanskje dette blir en julebaby. Jeg tror vannet har gått... Og, vi må finne et navn!!!!
Etter litt sånn panikkmodus kommer vi til oss selv og begynner å tenke praktisk. Jordmor? Hun jobber i jula, jeg husker ikke vaktene hennes. Å RINGE henne midt på natta virker veldig invaderende, jeg sender en sms jeg, og tenker at jeg ringer når det blir morgen dersom hun ikke har svart. Rier har jeg altså ikke, men jeg tror vannet har gått. Trolig på kvelden lille julaften. Før hovmesteren en gang.
Jeg anbefaler mannen å prøve å sove, han har bare sovet en times tid. Jeg lover å vekke ham dersom jeg får rier eller jm svarer. Han klarer det faktisk. Det gjør ikke jeg. Klokken sju tikker svaret fra jm inn, om jeg tror det er vannavgang bør jeg sjekkes. Hun skal på vakt 8.30, og har derfor ikke mulighet til å komme hjem til meg (beredskap med backup for vaktene sine har hun nemlig ikke før fra 3.1, men før den tid har hun lovet å komme om hun har fri) men jeg kan komme inn på sykehuset så kan hun ta kontroll der. Vi hadde jo avtale om at hun skulle komme hjem til oss over helga, sånn ca i dag egentlig, for en sjekk av leie og sånn for å være sikker på hjemmefødsel. Og nå må vi vite om det er vannavgang. Kom i løpet av et par timer, sier hun. Klokka sju.
Jeg vekker mannen, sier at vi skal være på sykehuset om to timer. Han sover liksom videre. Jeg ber ham bekrefte at han har hørt hva jeg sa. Joda, han har hørt, sykehuset om to timer, han forsøker å regne ut når det betyr at han må stå opp. NÅ!
Han gikk og varslet sin mor, og ungene kom enten tuslende eller ble vekket, det husker jeg ikke helt. Det er julaften, de er spente. Ja, de kan få klippe siste pakke på kalenderen, så skal vi spise, mamma og pappa på en tur på sykehuset på en sjekk av lillesøster, det er mulig hun vil ut allerede.
Det er ikke store frokosten, men jeg får da i meg litt mat, og pakker sammen i stelleveska, henteklær (etter den kommende storesøster, for hennes er ikke ferdig enda) og et par bleier, ammetopp til meg selv og et par andre nødvendigheter, mens mannen fester bilstol i bilen. Sånn i tilfelle vi ikke får dra hjem. Selv om jm sier jeg trolig får det, sånn i påvente av rier.
Spente kjører vi til sykehuset og diskuterer navn. Hvilke forslag har vi? Vi kommer med et hver, og smaker litt på dem. Kommer frem til sykehuset og rusler spent opp på fødeavdelingen. Jeg har jo kynnere, men slett ikke rier. Ikke vondt. Det skjer ikke noe. Jm er enig i det. Hun får bindene mine og tar en test, men er ikke egentlig i tvil, jeg har vel 4 gjennomvåte bind nå og enda et på meg. Det er ikke tvil, det er vannavgang. Og rutinen tilsier da at om jeg ikke får rier innen 24 timer skal fødselen settes igang, og antibiotika gis mot infeksjon. Jeg har ikke lyst. Men det viktigste er jo at babyen kommer ut. Igangsatt får jeg heller ikke badekar, bekrefter hun. Hun spørr når vannet gikk. Ja, det var vel før hovmesteren i alle fall. Den var klokka 2110. Vi avtaler at jeg må møte klokken 21 for blodprøver ang infeksjon og vurdering av igangsettelse dersom jeg ikke får rier av meg selv før den tid. Hun jobber til 15 og kan komme til meg da. Det beste er om jeg får rier mellom 15 og 20...
Vi reiser hjem, og julaften går sin gang. Vi lager mat, og blir enige om at vi kanskje spiser tidlig, avtaler med mine foreldre som kommer en tur på besøk som tidligere avtalt at nissen kanskje kommer litt tidlig om det passer seg sånn (dog blir det ikke sånn, vi sitter ved bordet klokken 17 når alt kommer til alt)
Litt etter 15 ringer jm og spørr hvordan det går, nei, her skjer det ikke noe. Vi blir enige om at hun da drar i det juleselskapet hun skal, jeg skal ringe om noe skjer. Dersom klokka drar seg mot kveld uten action anbefaler hun at jeg forsøker brystvortestimulering for å få rier, dersom jeg vil. For å slippe igangsettelse.
Kvelden går sin gang, og fødsel er det ikke tegn på. Det kommer stadig vann, men bare milde kynnere. Vi spiser. Vi går rundt treet. (dog bare en sang, nissen kom litt før vi hadde tenkt) Nissen kommer, og ungene er yre. Det er gavetid.
Jeg ser på klokka, og vil at vi skal bli ferdige, så jeg rekker å sette meg ned i ro for meg selv med brystvortestimulering før vi må dra. men det går ikke, her går tiden fort mens vi åpner gaver. Selvsagt. Ungene går litt lei, de har lyst å åpne gavene, leke med dem. Ok, jeg tar et valg. Greit, dere kan åpne gavene dere har fått, men da gir vi oss med gavene for i dag og sparer resten til i morgen. Det synes de er greit. (de ender med å åpne sine senere på kvelden, vi tar våre neste dag)
Jeg går på do. Jeg kjenner i det jeg går at her var det noe som var sterkere. Jeg håper.
På badet fastslår jeg at dette tar seg opp. Jeg finner frem mobilen og åpner rietelleren. Klokken er 1930 og jeg fastslår at jeg har rier ca hvert tredje minutt. Ikke VONDTVONDTVONDT, men det er rier. Jeg håper det kan bety hjemmefødsel. Mannen kommer siden han skjønner at noe muligens er på gang siden jeg blir så lenge. Ja, jeg slipper ham inn, jeg har rier. Jeg ringer jordmor. Han plukker med seg tannkostene til ungene og varsler bestemor og ungene om at nå skal de holde seg oppe, bruke gjestetoalettet om de skal på do og når de skal legge seg, for nå har jeg badet resten av kvelden og natta.
Klokka er ca 20 når jeg ringer jordmor. Hun er glad jeg ringer med rier, da kommer hun med en gang
en halv time senere er hun der. Jeg sitter på gymmmatta på badegulvet og jobber med riene. Hun vil gjerne sjekke meg for åpning og sånn. 4-5 cm, hodet er nå et godt stykke oppi der. Jeg veksler mellom å ligge og å sitte. Ligger jeg er det lenger mellomrom mellom riene, sitter eller står jeg kommer de tettere. Og det presser på nedover. Ikke reelt pressetrang, men jeg klarer ikke la være å småpresse. Det er helt greit, ikke ta meg ut, men ikke kjempe mot, sier hun. Det er greit. Men det begynner å bli vondt. Hun har med akupunkturnåler om jeg vil prøve? Ja, greit det, jeg kan prøve det mens mannen fyller badekaret til meg. Det gjør vondt det også synes jeg, og helt ærlig vet jeg ikke om det virker heller, men de sitter nå der de nålene en halvtimes tid, så får jeg lov til å gå i badekaret i stedet. Det er veldig godt for bekkenet i alle fall.
Erfarte veldig stor forskjell på å ligge og sitte/stå på land, og det var sånn i vann også. Når jeg ligger, ble det lange pauser. Godt for meg, trøtt og sliten, men ikke så bra for fremdriften. Sitte opp/stå på kne gir mer rier. Intense rier, synes jeg. Det er vondt, det er sitsomt. Det går nemlig i lårene denne gangen også. Selve RIENE er til å leve med, men smertene i LÅRENE tar knekken på meg. Det er jo ikke noe fornuft i det! Og det presser på, selv om hodet er langt oppe, jeg var kommet til 6 cm åpning da, men fortsatt er det ifølge partogrammet jeg nå har fått kopi av egentlig ikke stort lenger nede enn "festet".
Etter en stund i vann anbefaler jm en pause, for variasjon er bra. Jeg står noen rier og henger på min mann. Det er vondt, jeg synes ikke jeg orker mye mer, jeg må sitte. kan jeg legge meg ned litt? Jeg vet det trolig blir lenger pause i riene da, og det passer meg egentlig bra. Jada, jeg kan ligge, så kan hun gjerne få sjekke meg, om jeg ligger på rygg sånn da får hun sjekket merdreiningen av hodet også, som hun ikke fikk sjekket skikkelig i badekaret. Til min skuffelse bare 7 cm klokken halv tolv. Jeg hadde 4-5 da hun kom klokken åtte, og seks etter en times tid, liksom. Det blir definitivt i morgen, sa jeg. Jm var enig. Hun lå da også ann til å bli stjernekikker, fødes med nesa i sky. Jm anbefalte et par rier mens jeg lå på siden for å se om hun snudde seg. (Her viser det litt hvor irrasjonell man kan finne på å være underveis i en fødsel, for reelt sett har jeg jo altså gått fra 4-5 cm til 7 på 3,5 time og det er bra fremgang det...)
Å ligge på siden gir god effekt. Plutselig er det bare en liten kant av livmoren rundt hodet som hun kan dytte til siden. Snudd seg rett vei har hun også gjort.
Nå kan jeg gå i badekaret igjen om jeg vil føde der. Men da er det NÅ! Mannen begynner å fylle litt nytt varmt vann. Glem det. Jeg kan ikke reise meg, nå er det trykking som gjelder, og tre heftige pressrier senere er hun født. "når du føder, så gjør du sannelig det!" sa jm, etter timer med det jeg synes gikk sakte, hun syntes var helt fin fremgang tok de siste tre cm og presse henne ut bare en halvtime tilsammen.
Det ble som jeg hadde sagt litt før, ikke julaften. Men det var bare så vidt. Mannen så på klokken 00.00 sa han da hodet var synlig. 00.02 sa jm at den da var når hun var ute.
Skrek med en gang, ikke et eneste sting trengs.
Hun var 3120 gram og 48 cm, og 33 cm rundt hodet.
Helt normal for alderen, sdien hun altså er født to uker før tiden.
Navlestrengen var faktisk bare ca en halv meter, så jeg fikk henne ikke helt opp til meg før mannen hadde klippet den. Han så henne følgelig først. Jm holdt henne opp så jeg fikk se, helt nydelig, mens vi ventet på at den skulle slutte å pulsere.
Endelig fri fra mor, og fikk komme helt opp på puppen.
Hun sliter litt med å få rett takk, og vi klarer det egentlig ikke når vi ligger, bare sittende. Men hun er jo helt ny, dette skal vi få til.
Morkaka lot som vanlig vente på seg, men noen nåler (akupunktur er ikke min greie fant jeg ut. Jeg har hatt en nål med hver av de andre uten at det har brydd meg, så jeg da hun kunne prøve det. Jeg synes det er vondt) og ei sprøyte senere kom den.
Jeg blødde ganske mye selv om livmoren ble fort imponerende liten, så jeg fikk noen stikkpiller (vi fikk da bruk for noe av medisinene jeg kjøpte. Bare ikke bedøvelsen til å sy, bla. Jm sier hun kan kjøpe det ut, for hun skal ha en ny hjemmefødsel om noen mnd. Vi finner ut av det. )
Hun ble her en stund og sjekket blodtrykket et par ganger, trykker på magen og presser ut blod. Men tilslutt er blødningen så normalisert uten at jeg er for berørt, så da drar hun hjem. Hun skal på tidligvakt igjen 7.30 og gjerne sove litt først. Men hun kommer en tur etter jobb for å se hvordan det går med oss. Og vi måtte bare ringe i mellomtiden om vi lurer på noe.
Hun er selvsagt verdens nydeligste, akkurat slik de to andre også var. (Jeg har en tendens til å kalle henne Kristine, hun er jo lillejenta mi.)
Husker ikke hva jeg har glemt å fortelle nå.
Mellomste, som jeg vil kalle lillesøster, kom på morgenkvisten innom og så på henne, klappet på henne. Hun sov jo da hun ble født. Storebror var faktisk våken, så iført pysj kom han innom like etter at hun var født (jeg hørte han var på vei og fikk mannen til å legge noe over meg) og så på henne.
Og med det er vi en familie på fem.
Håper alt står bra til ♥♥
