Har endelig begynt å skjønne syklusen min, tror jeg. Foruten en syklus på 27 dager har den nå ligget på 22-23 dager de siste 4 av 5 syklusene. Hadde ærlig talt ikke så mye oversikt over dette før jeg begynte å lese meg opp i forbindelse med prøving. Så min IKM var 12.04, med 22-dagers syklus. Og TR kom på dagen da. Så da er det pp3 nå på meg.
Synes det er litt slitsomt dette her, tør ikke tenke på hvordan det er å prøve i lang tid 1 år ++. Hver gang mensen kommer kjenner jeg at jeg blir skuffet, selv om det er helt normalt å ikke får til med en gang. I tillegg er det mange praktiske gode årsaker til at det er helt greit om det lar vente på seg! Men det er som om kroppen bare tar over og nekter å høre på logikken, så skuffet blir jeg. Og babysyk.
Nå hadde jeg egentlig bestemt meg for at siden det er mest praktisk å vente, så burde vi kanskje egentlig bare utsette denne prøvingen. Har jo planer om å flytte, og hadde ei venninne som flyttet midt i gravditet/fødsel, og hun sa det var helt forferdelig. Så vil jo unngå den situasjonen. Men så kom TR, og så kom skuffelsen, og så kom trangen til å prøve litt til likevel... Føler virkelig at jeg ikke klarer å bli enig med meg selv her!
Er det hormoner eller instinkter eller hva? Mannen er godt forberedt på at dette her kan ta lang tid, så han blir ikke skuffet når jeg får mensen, men tar alt med knusende ro. Hvorfor klarer ikke jeg det samme?
gratulerer så mye! Der var det ikke mye tvil! Vi hadde jo litt like symptomer, så venter spent på å ta test litt nærmere IKM her
krysser fingrene at TR ikke er på vei..
