Kjære, kjære deg.
Vi er jo i samme IKM-uke denne gang, (og forrige?).
Og nå ikveld la jeg merke til prøvedagboken din i signaturen..
Jeg har lest alle sidene, og må bare uttrykke mine følelser:
For ett mot! For en styrke!
Alt det du har vært gjennom. Jeg sender deg empatiklemmer, sympatiklemmer,
jenteklemmer, kvinneklemmer, prøverklemmer og håpeklemmer. Du har vært igjennom
vanvittig mye tøft. Og du er så ung. Som meg! Jeg er 25 år, og har vært igjennom en SA
som 17 åring, og har en datter på 5 år. Du har opplevd det ingen skal oppleve.
Jeg sender deg alle lykkeønskninger, gode tanker og masse håp.
Jeg må også nevne dine dikt. Shit altså! De treffer så langt inni hjerterota mi.
Jeg har ikke hatt en MA, men mistet i uke 7 som 17 åring, og kjenner igjen følelsene du
beskriver. Å være glad i noe som ikke en gang eksisterer..
Du gir meg frysninger. Og tårene kommer lett av ordene dine.
Fortsett å skriv! Fortsett å ha håp, bevar humør, kjærligheten og deg selv.
Og send meg gjerne en pm om du ønsker å lufte følelser med noen.
God klem