Attpåklatten blir storebror?

[B82]

Ja sant, det var jo en kjempe økning!

Gudene vet med han der, føles ofte som han ikke hører etter
Men da vil han jo få seg en overraskelse om en uke. Jeg ringte jordmor for å få time der, og hun var veldig forståelsesfull, hadde ikke time før 13 april men sendte henvisning til sykehuset for ultralyd i uke 8 også. Var redd det skulle bli vanskelig å få tettere oppfølging så glad for at det foreløpig ser greit ut!

Jeg er nok ikke den beste for råd, men jeg kan jo komme med det som funker for meg
Men ting jeg syns hjelper litt er å sette meg små mål, ikke tenke at jeg feks skal vaske hele huset, men bare ta ut av oppvaskmaskin, så vaske benker osv.
Setter ofte på klokka, feks 10 minutter. Når den ringer er jeg ofte så «inn i det at det går greit og fortsette, og er jeg ikke det så blir det med de 10 minuttene.
Det hjelper å ha på sko når jeg skal gjøre noe hjemme. Aner ikke hvorfor men er mye mer effektiv med sandaler på
Jeg kommer lettere i gang om jeg gjør noe hyggelig først, som øker dopamin for min egen del. Reise ut av huset, gå en tur, kjøpe meg noe. Rask dopaminøkning å bruke penger
Lager ofte avtaler med meg selv om at jeg skal gjøre det og det, også skal jeg dra å kjøpe meg en kanelbolle feks.
Personlig funker jeg best før klokka 10.00, så har jeg ikke kommet i gang med noe innen da er alt tiltak.

Det høres jo veldig lettvint ut, men mange dager sitter jeg opp og ned på sofaen å stirrer i veggen når jeg har fri og ingen er hjemme, så det er ikke akkurat sånn at jeg mestrer paralysen så godt, men det er hvertfall ting jeg føler fungerer bedre enn ingenting

Takk for mange gode påminnelser å ha sko på hjelper meg og! Helt sikkert placeboeffekten, men støvsuging er min favoritt task ser rask effekt, og fordrar ikke å tråkke på rusk.
Det som hjelper best er å invitere gjester og panikk-rydde.
(På medisiner, vil paralysen bli borte..? Har levd et helt liv med den.. beklager at vi sporet veldig av gravid tematikken her)

 

[AilOn]

Takk for mange gode påminnelser å ha sko på hjelper meg og! Helt sikkert placeboeffekten, men støvsuging er min favoritt task ser rask effekt, og fordrar ikke å tråkke på rusk.
Det som hjelper best er å invitere gjester og panikk-rydde.
(På medisiner, vil paralysen bli borte..? Har levd et helt liv med den.. beklager at vi sporet veldig av gravid tematikken her)

Du, ikke beklag for avsporingen, det plager ikke meg

Hvordan medisiner funker er veldig individuelt, men for meg fjerner de ikke helt paralysen, men de gjør det ofte mye lettere å reise seg for å gjøre noe! Noen dager sitter jeg fortsatt en dag i sofaen, men svært sjeldent i forhold til før sitter jeg der der om jeg vet jeg har tusen ting å gjøre men jeg er avhengig av å komme i gang tidlig
Jeg har vært igjennom hele reportoaret av medisiner de siste 25 årene, men for to år siden bestemte jeg meg for å prøve igjen - og ikke gi opp ved første bivirkning.
Fant tilslutt noen medisiner som funka for meg og det har på ekte endret mye for meg. Jeg er ikke deprimert lengre, overtenker ikke alt som alle sier/ikke sier eller gjør.
Kjefter ikke, sover bedre, drukner ikke alle følelsene mine med mat.
Kommer i gang med ting jeg må gjøre, klarer oftere å gjøre ting ferdig å ikke bare forlate det halvveis til fordel for neste
Så er det jo ikke sånn at medisinene endrer personligheten min, jeg er fortsatt en overstimulert, sarkastisk b i t c h, men nå kan jeg med letthet vaske gulvet imens.

 

[AilOn]

 

[Lyng]

Vis vedlegget 480786

Endelig kom 3+

 

[mamat2prinsesser&4prinser]

Gratulerer så mye med 3+ Den fiiiineste testen av de alle

 

[AilOn]

5+4

Disse mørke tankene er visst ikke bare lovbundet prøvetiden her hos meg.
Jeg har svært få øyeblikk av glede. Faktisk har jeg kun hatt to små, korte øyeblikk av fryd over at jeg er gravid. Resten av tiden går med til å analysere, kjenne etter, gruble og forberede meg selv på at det er noe galt.
Hver morgen så våkner jeg å løper på do fordi jeg tror jeg har begynt å blø.
Hver gang det stikker i høyre eggstokk så er jeg sikker på at svangerskapet er utenfor livmor.
Når det ikke murrer i magen tror jeg noe er galt, når det murrer i magen tror jeg noe er galt.
Jeg har lite symptomer, så derfor tror jeg noe er galt.
Jeg er tidvis kvalm, men jeg tar jo xonvea, b6, og jern. Dette er første svangerskapet mitt der jernnivåer ikke har vært på bunn, så det kan faktisk hjelpe på kvalmen det og.
Likevel tror jeg noe er galt. Hele tiden.
Det er som om jeg har mistet totalt troen på at kroppen min kan være gravid, den naiviteten som bodde i meg i fjor har blitt erstattet med en tanke så mørk at ingen håp skinner igjennom.
Og hvorfor?
Det er ingenting som tilsier at dette skal gå galt. Det er ingen statistikk som tilsier at jeg skal miste to ganger på rad, etter å ha født tre friske barn.
Til gjengjeld så var det ingenting som tilsa at jeg plutselig måtte ha hjelp til å bli gravid for seks måneder siden.
Jeg savner den naive gleden i å være tidlig gravid. Planleggingen og sommerfuglene i magen.
Nå er det bare mørke tanker om alt som er galt.

En ting er sikkert. Jeg blir gal.

 

[Turnusmammaen]

5+4

Disse mørke tankene er visst ikke bare lovbundet prøvetiden her hos meg.
Jeg har svært få øyeblikk av glede. Faktisk har jeg kun hatt to små, korte øyeblikk av fryd over at jeg er gravid. Resten av tiden går med til å analysere, kjenne etter, gruble og forberede meg selv på at det er noe galt.
Hver morgen så våkner jeg å løper på do fordi jeg tror jeg har begynt å blø.
Hver gang det stikker i høyre eggstokk så er jeg sikker på at svangerskapet er utenfor livmor.
Når det ikke murrer i magen tror jeg noe er galt, når det murrer i magen tror jeg noe er galt.
Jeg har lite symptomer, så derfor tror jeg noe er galt.
Jeg er tidvis kvalm, men jeg tar jo xonvea, b6, og jern. Dette er første svangerskapet mitt der jernnivåer ikke har vært på bunn, så det kan faktisk hjelpe på kvalmen det og.
Likevel tror jeg noe er galt. Hele tiden.
Det er som om jeg har mistet totalt troen på at kroppen min kan være gravid, den naiviteten som bodde i meg i fjor har blitt erstattet med en tanke så mørk at ingen håp skinner igjennom.
Og hvorfor?
Det er ingenting som tilsier at dette skal gå galt. Det er ingen statistikk som tilsier at jeg skal miste to ganger på rad, etter å ha født tre friske barn.
Til gjengjeld så var det ingenting som tilsa at jeg plutselig måtte ha hjelp til å bli gravid for seks måneder siden.
Jeg savner den naive gleden i å være tidlig gravid. Planleggingen og sommerfuglene i magen.
Nå er det bare mørke tanker om alt som er galt.

En ting er sikkert. Jeg blir gal.

Jo mer livserfaring man har, jo mer bekymret blir man gjerne Akk, skulle ønske selv jeg var ung, naiv og gravid for første gang. Fikk en positiv test og gikk en gang inn i modus med at dette blir det baby av, og det ble det jo også. Ved hvert svangerskap nå har jeg kjent på mer og mer bekymringer.

Tror kanskje der er fordi jeg vet mer? Vet mer om hva som kan gå galt. Har hørt flere historier fra andre det det gikk galt. Men også vet jeg jo mye mer hva man går glipp av ved ett tap. Jeg vet hvor inderlig mye kjærlighet disse 2 strekene kan bli til om de får bli frem til termin. Det er jo ikke rart man frykter å miste denne kjærligheten. Ikke rart man også verner litt om seg selv også og ikke tør håpe i frykt for sorgen som potensielt kan følge med...

Håper det blir lettere for deg etterhvert og at du klarer senke skuldrene og glede deg litt om ikke så lenge Ikke meningen å skrive en hel avhandling i dagboka di, men kjente innlegget ditt traff litt hvordan jeg føler det til tider også

 

[Bakt Potet]

Jo mer livserfaring man har, jo mer bekymret blir man gjerne Akk, skulle ønske selv jeg var ung, naiv og gravid for første gang. Fikk en positiv test og gikk en gang inn i modus med at dette blir det baby av, og det ble det jo også. Ved hvert svangerskap nå har jeg kjent på mer og mer bekymringer.

Tror kanskje der er fordi jeg vet mer? Vet mer om hva som kan gå galt. Har hørt flere historier fra andre det det gikk galt. Men også vet jeg jo mye mer hva man går glipp av ved ett tap. Jeg vet hvor inderlig mye kjærlighet disse 2 strekene kan bli til om de får bli frem til termin. Det er jo ikke rart man frykter å miste denne kjærligheten. Ikke rart man også verner litt om seg selv også og ikke tør håpe i frykt for sorgen som potensielt kan følge med...

Håper det blir lettere for deg etterhvert og at du klarer senke skuldrene og glede deg litt om ikke så lenge Ikke meningen å skrive en hel avhandling i dagboka di, men kjente innlegget ditt traff litt hvordan jeg føler det til tider også

Støtter denne veldig. ^
Selv om jeg bare har ett barn (enda), har jeg selv vært gravid fire ganger, og frykten forlater meg aldri, spesielt ikke etter å ha mistet før. De naive tankene som førstegangsgravid er virkelig noe man lengter etter i et nytt svangerskap etter tap, men jeg håper du klarer å slå deg til ro med faktaen som er på bordet nå, og det er jo at du er gravid, og det går fremover. Krysser fingrene for deg og at dette går hele veien.

 

[En_gang_kanskje]

5+4

Disse mørke tankene er visst ikke bare lovbundet prøvetiden her hos meg.
Jeg har svært få øyeblikk av glede. Faktisk har jeg kun hatt to små, korte øyeblikk av fryd over at jeg er gravid. Resten av tiden går med til å analysere, kjenne etter, gruble og forberede meg selv på at det er noe galt.
Hver morgen så våkner jeg å løper på do fordi jeg tror jeg har begynt å blø.
Hver gang det stikker i høyre eggstokk så er jeg sikker på at svangerskapet er utenfor livmor.
Når det ikke murrer i magen tror jeg noe er galt, når det murrer i magen tror jeg noe er galt.
Jeg har lite symptomer, så derfor tror jeg noe er galt.
Jeg er tidvis kvalm, men jeg tar jo xonvea, b6, og jern. Dette er første svangerskapet mitt der jernnivåer ikke har vært på bunn, så det kan faktisk hjelpe på kvalmen det og.
Likevel tror jeg noe er galt. Hele tiden.
Det er som om jeg har mistet totalt troen på at kroppen min kan være gravid, den naiviteten som bodde i meg i fjor har blitt erstattet med en tanke så mørk at ingen håp skinner igjennom.
Og hvorfor?
Det er ingenting som tilsier at dette skal gå galt. Det er ingen statistikk som tilsier at jeg skal miste to ganger på rad, etter å ha født tre friske barn.
Til gjengjeld så var det ingenting som tilsa at jeg plutselig måtte ha hjelp til å bli gravid for seks måneder siden.
Jeg savner den naive gleden i å være tidlig gravid. Planleggingen og sommerfuglene i magen.
Nå er det bare mørke tanker om alt som er galt.

En ting er sikkert. Jeg blir gal.

Stor klem til deg - vondt at "noe så naturlig" som graviditet/babyprosjekt skal føre med seg så mye grubling og bekymringer

 

[AilOn]

Takk for fine betrakninger, og klemmer.
Dette er en nedgående spiral for min del merker jeg. Jeg fungerer nok ekstra dårlig pga medisinstopp, så jeg må prøve å finne en måte å balansere det hele på. I første omgang få bekreftet at alt er bra, og når jeg skal til jordmor etter påske må vi nok legge en slagplan.
Jeg har hatt periodevise depresjoner hele det umedisinerte livet, inkludert forrige svangerskap og barselstid - det gjør meg ekstra bekymra, som igjen gjør alt mye verre. Som å ha angst for å få angst og derfor ende opp med angstanfall typ.
Jeg merker at jeg trekker mindre mot det som har med graviditet og babyer å gjøre. Orker ikke titte så mye innom her, og trekker meg unna de gravide rundt meg, og de som vil snakke om graviditeten min.

Det er fortsatt tidlig, det er ingen røde flagg og faresignal enda. Men jeg sier som Jonas. «Jeg følger nøye med». Jeg må stille om litt, jeg tror denne perioden må handle mer om hva som gjør meg godt, istedenfor hva jeg kan gjøre for at alle andre skal ha det bra - som det pleier å være.

Men, først får vi få bekrefta at det finnes ett liv - også får vi ta det derifra. To dager igjen.