Skravletråd donasjon

[BabyAlma]

Vi venter fortsatt på uttak, som har blitt utsatt til januar dessverre. Da er vi på over 6 mnd venting, og det er i beste fall. Og inkluderer ikke innsett. Så ingen erfaring med å reise her. Vet da heller ikke på hva vi ender på av kostnader enda. Så har ingen svar til dere dessverre. Men håper dere får mange gode embryo Lykke til.

Uff så utrolig frustrerende Kia7! Lenge å vente og særlig når den biologiske klokka tikker høyt! Håper det går raskt til innsett når dere først har fått eggene da

 

[Kia7]

Uff så utrolig frustrerende Kia7! Lenge å vente og særlig når den biologiske klokka tikker høyt! Håper det går raskt til innsett når dere først har fått eggene da

Takk Ja uflaksen fortsetter. Får virkelig håpe det er siste utsettelse nå og at det blir egguttak tidlig i januar. Så jeg kan ha innsett i slutten av januar. Men synes det er vanskelig å være positiv akkurat nå. Men får fokusere på jul i stedet

 

[BabyAlma]

Takk Ja uflaksen fortsetter. Får virkelig håpe det er siste utsettelse nå og at det blir egguttak tidlig i januar. Så jeg kan ha innsett i slutten av januar. Men synes det er vanskelig å være positiv akkurat nå. Men får fokusere på jul i stedet

Veldig stor forståelse for det! Håper på oktoberbaby for dere da!

 

[Mammatil4,men ønsker flere❤]

Hsr vært i kontakt med Ovumia i går for å høre priser. Konsultasjon og innsett vil komme på mellom 15-20000. Så må jeg til gynekolog før Finland og en ultralyd. Så kommer flyreise og hotell i tillegg.
Må begynne å spare til søskenprosjektet vårt

 

[BabyAlma]

Hsr vært i kontakt med Ovumia i går for å høre priser. Konsultasjon og innsett vil komme på mellom 15-20000. Så må jeg til gynekolog før Finland og en ultralyd. Så kommer flyreise og hotell i tillegg.
Må begynne å spare til søskenprosjektet vårt

Blir spennende! Hvordan går det med baby?

 

[Mammatil4,men ønsker flere❤]

Blir spennende! Hvordan går det med baby?

Lillemor er blitt 7 mnd, krabber som en helt, sitter selv( alt lærte hun på dagen 6mnd og 3 dgr gammel)
Puppen nektet hun plutselig å ta her forrige uke(syk igjen for 2.gang siden begynnelsen av nov) så det er litt trist å være ferdig med ammingen.
Hun er så aktiv å veldig flink motorisk. Ligger langt foran sine jevnaldrende. HS er strålende fornøyd.

 

[Kia7]

Veldig stor forståelse for det! Håper på oktoberbaby for dere da!

Krysser fingrene Samme som meg det, så hadde vært kos

 

[Kia7]

Lillemor er blitt 7 mnd, krabber som en helt, sitter selv( alt lærte hun på dagen 6mnd og 3 dgr gammel)
Puppen nektet hun plutselig å ta her forrige uke(syk igjen for 2.gang siden begynnelsen av nov) så det er litt trist å være ferdig med ammingen.
Hun er så aktiv å veldig flink motorisk. Ligger langt foran sine jevnaldrende. HS er strålende fornøyd.

Koselig

 

[Gravid]

Første donasjonsegget resulterte også i blank test, tok endometrietest i sommer som viste både NK celler og endometritt. Kjente mye på sorg og sinne etter det, over at vi antakelig hadde satt inn mange bra egg i en livmor som ikke var mottakelig. Men at jeg nå mest sannsynlig var for gammel til å bruke egne egg.

Hvilken medisin fikk du for dette, og hvor lang var kuren? Og måtte partneren din også behandles?

 

[BabyAlma]

Hvilken medisin fikk du for dette, og hvor lang var kuren? Og måtte partneren din også behandles?

Nei partner måtte ikke behandles. Fikk Doxycyclin 14 dager for endometritt og prednisolon for nk cellene.

 

[BabyAlma]

Krysser fingrene Samme som meg det, så hadde vært kos

Jeg jeg også! Når i oktober har du bursdag? Jeg har 16.

 

[Ki7]

Jeg jeg også! Når i oktober har du bursdag? Jeg har 16.

21.

 

[BabyAlma]

Jeg føler at jeg «maser» litt om dette, men kjenner meg litt alene og har ikke noen å snakke med om dette, og setter veldig pris på dere og deres perspektiv.

Jeg er jeg først og fremst veldig takknemlig for å være gravid, og for at alt ser bra ut så langt, det er så mye mer enn vi egentlig kunne tørre å håpe på. Og den rasjonelle siden av meg sier jo at jeg blir like glad i denne babyen som om det hadde vært mitt biologiske barn.

Men føler nå mye på frykt for at jeg ikke skal klare å connecte med han, og at jeg har gjort en feil som har gått igang med å skulle få et tredje barn «på bekostning» av de to jeg allerede har og som også trenger min oppmerksomhet og oppfølging. Kjenner mye på tvil om at jeg skal ha samme følelser for han som for dem, og den tvilen har jo mye grunnlag i det at det ikke er mitt biologiske barn. Er fryktelig egentlig, for jeg unner jo han en mor som vil elske han uforbeholdent, også er det en del av meg som tviler på meg selv og min egen morsfølelse.

Jeg er 100 prosent sikker på at jeg vil gjøre absolutt alt jeg kan for at han skal ha det bra, er jo ikke det. Handler mer om hva jeg føler nå og frykten for hva jeg kommer til å føle for han. Kan jo jobbe med tankegangen min rundt det at det ikke er mitt egg etc, men jeg har jo ikke full kontroll på hva jeg føler.

Håper ikke jeg støter noen med å skrive dette her. Er som sagt veldig takknemlig for at det ser ut til at vi kommer til å få et friskt barn, som vi har ønsket oss så lenge.

 

[HappyMom86]

Jeg føler at jeg «maser» litt om dette, men kjenner meg litt alene og har ikke noen å snakke med om dette, og setter veldig pris på dere og deres perspektiv.

Jeg er jeg først og fremst veldig takknemlig for å være gravid, og for at alt ser bra ut så langt, det er så mye mer enn vi egentlig kunne tørre å håpe på. Og den rasjonelle siden av meg sier jo at jeg blir like glad i denne babyen som om det hadde vært mitt biologiske barn.

Men føler nå mye på frykt for at jeg ikke skal klare å connecte med han, og at jeg har gjort en feil som har gått igang med å skulle få et tredje barn «på bekostning» av de to jeg allerede har og som også trenger min oppmerksomhet og oppfølging. Kjenner mye på tvil om at jeg skal ha samme følelser for han som for dem, og den tvilen har jo mye grunnlag i det at det ikke er mitt biologiske barn. Er fryktelig egentlig, for jeg unner jo han en mor som vil elske han uforbeholdent, også er det en del av meg som tviler på meg selv og min egen morsfølelse.

Jeg er 100 prosent sikker på at jeg vil gjøre absolutt alt jeg kan for at han skal ha det bra, er jo ikke det. Handler mer om hva jeg føler nå og frykten for hva jeg kommer til å føle for han. Kan jo jobbe med tankegangen min rundt det at det ikke er mitt egg etc, men jeg har jo ikke full kontroll på hva jeg føler.

Håper ikke jeg støter noen med å skrive dette her. Er som sagt veldig takknemlig for at det ser ut til at vi kommer til å få et friskt barn, som vi har ønsket oss så lenge.

Jeg vet ikke om jeg kan si noe særlig til trøst. Men jeg ville legge igjen noen ord for å vise at jeg har lest og sett deg.

Jeg har litt tanker rundt dette her jeg også, men har liksom dyttet det litt tilside siden jeg ikke er gravid enda. Har litt den der holdningen at "den tid, den sorg" på en måte. Jeg aner jo ikke hvordan jeg vil reagere om vi nå skulle lykkes med donoreggene våre. Men har kjent litt på frykten for å ikke like utseendet på barnet når den vokser til. Så har jeg kjeftet litt på meg selv. Herregud det betyr da vel ingenting om vi nå bare får det her barnet i armene. Men ja det er jo faktisk følelser vi ikke styrer over.

 

[Juletre34]

Jeg føler at jeg «maser» litt om dette, men kjenner meg litt alene og har ikke noen å snakke med om dette, og setter veldig pris på dere og deres perspektiv.

Jeg er jeg først og fremst veldig takknemlig for å være gravid, og for at alt ser bra ut så langt, det er så mye mer enn vi egentlig kunne tørre å håpe på. Og den rasjonelle siden av meg sier jo at jeg blir like glad i denne babyen som om det hadde vært mitt biologiske barn.

Men føler nå mye på frykt for at jeg ikke skal klare å connecte med han, og at jeg har gjort en feil som har gått igang med å skulle få et tredje barn «på bekostning» av de to jeg allerede har og som også trenger min oppmerksomhet og oppfølging. Kjenner mye på tvil om at jeg skal ha samme følelser for han som for dem, og den tvilen har jo mye grunnlag i det at det ikke er mitt biologiske barn. Er fryktelig egentlig, for jeg unner jo han en mor som vil elske han uforbeholdent, også er det en del av meg som tviler på meg selv og min egen morsfølelse.

Jeg er 100 prosent sikker på at jeg vil gjøre absolutt alt jeg kan for at han skal ha det bra, er jo ikke det. Handler mer om hva jeg føler nå og frykten for hva jeg kommer til å føle for han. Kan jo jobbe med tankegangen min rundt det at det ikke er mitt egg etc, men jeg har jo ikke full kontroll på hva jeg føler.

Håper ikke jeg støter noen med å skrive dette her. Er som sagt veldig takknemlig for at det ser ut til at vi kommer til å få et friskt barn, som vi har ønsket oss så lenge.

Kjære deg (får litt lyst til å kalle deg Bree ). Det er helt greit å tenke slik og tror egentlig bare du forbereder deg på det "verste" som kan skje. Jeg vil tro at den følelsen av at du elsker gutten din vil komme uansett. Jeg har ikke stått i dine sko, men jeg opplevde å få jenta mi i 2021 og virkelig slite med å like henne. Biologisk og "alt", så kjente jeg ikke på kjærlighet. Jeg hadde fødselsdepresjon og brukte 9 mnd på å si glad i deg til jenta mi. Den dag i dag er det fortsatt sårt, men jeg kunne ikke kontrollere følelsene mine. Og det kan ikke du heller. Kjærligheten vil komme til slutt, uansett. Kanskje den kommer med en gang, kanskje det tar litt tid. Men det kommer ikke han til å merke uansett. Du er der for han og han vil alltid være gutten din. Det hadde faktisk ikke blitt noen gutt uten deg. Da hadde han bare vært et egg

 

[BabyAlma]

Jeg vet ikke om jeg kan si noe særlig til trøst. Men jeg ville legge igjen noen ord for å vise at jeg har lest og sett deg.

Jeg har litt tanker rundt dette her jeg også, men har liksom dyttet det litt tilside siden jeg ikke er gravid enda. Har litt den der holdningen at "den tid, den sorg" på en måte. Jeg aner jo ikke hvordan jeg vil reagere om vi nå skulle lykkes med donoreggene våre. Men har kjent litt på frykten for å ikke like utseendet på barnet når den vokser til. Så har jeg kjeftet litt på meg selv. Herregud det betyr da vel ingenting om vi nå bare får det her barnet i armene. Men ja det er jo faktisk følelser vi ikke styrer over.

Kjære deg (får litt lyst til å kalle deg Bree ). Det er helt greit å tenke slik og tror egentlig bare du forbereder deg på det "verste" som kan skje. Jeg vil tro at den følelsen av at du elsker gutten din vil komme uansett. Jeg har ikke stått i dine sko, men jeg opplevde å få jenta mi i 2021 og virkelig slite med å like henne. Biologisk og "alt", så kjente jeg ikke på kjærlighet. Jeg hadde fødselsdepresjon og brukte 9 mnd på å si glad i deg til jenta mi. Den dag i dag er det fortsatt sårt, men jeg kunne ikke kontrollere følelsene mine. Og det kan ikke du heller. Kjærligheten vil komme til slutt, uansett. Kanskje den kommer med en gang, kanskje det tar litt tid. Men det kommer ikke han til å merke uansett. Du er der for han og han vil alltid være gutten din. Det hadde faktisk ikke blitt noen gutt uten deg. Da hadde han bare vært et egg

Tusen takk, dere er så gode og det hjelper veldig å bare få det ut!

En del av dette handler nok også litt om at jeg føler at jeg vet så lite om donor, hvordan hun ser ut, hvordan personlighet hun har etc. Jeg har som nevnt tidligere to jenter som er ekstremt forskjellige både av utseende og personlighet, til tross for at de er helsøstre og begge biologisk mine. Så selv om det biologisk hadde vært mitt egg så hadde jeg jo ikke visst hvordan barnet ville bli. Men jeg har liksom ikke hatt noe bekymring rundt akkurat det i tidligere graviditeter siden det uansett ville bli en eller annen kombinasjon av min og mannen min sine gener. Nå blir det en kombinasjon av mannen min og Ms. X, som jeg føler kan være «hvem som helst». Har rett og slett litt angst knyttet til hva slags person som blir den genetiske moren til mitt barn

@Juletre34 Takk for at du deler, jeg vet akkurat hvor sårt det er jeg hadde samme opplevelse som deg da jeg fikk min eldste datter, hvor jeg også var deprimert og ikke klarte å knytte meg til henne. En del av dette handler nok litt om angsten som sitter i etter den opplevelsen også.. for vet hvor vindt det er å ikke føle på den morsfølelsen, og er så redd for å komme dit igjen.

Valgte bildet av Marcia Cross pga hun fødte tvillinger med hjelp av eggdonasjon etter fylte 44

@HappyMom86 er så godt å høre at du også føler litt på det samme. Jeg har jo også en litt urasjonell frykt for at jeg ikke skal like utseendet hans, eller at han skal ha noen egenskaper som jeg ikke helt klarer å relatere meg til.. Rasjonelt sett tenker jeg at det er helt irrelevant hvordan han ser ut, eller om han er flink på skolen, eller om han er god i sport, eller om han er ditt eller datt. Men dette er jo som du skriver følelser som er vanskelig å styre over..

Jeg prøver å trøste meg med at det kommer til å føles riktig når han er her og jeg kan kose meg han og blir kjent med han tror jo egentlig det ..

 

[HappyMom86]

Ja det er jo litt rart å tenke på hvem donor kan være. Det å ikke vite om hun er glad i sport eller om hun er mer den kunstneriske typen. Jeg er musikalsk og kunstnerisk av meg og det er også begge mine barn fra tidligere. Det vil si, yngste har sangstemme som en kråke og kunne ikke truffet en tone om du så hadde truet på livet. Men ungen tegner utrolige bilder og er vanvittig flink på det å lage ting. Så det er liksom ikke så vanskelig å finne noe til felles med noen av dem. Jeg kan gjøre ting jeg liker sammen med dem begge. Men tenk om ungen fra donor egget blir helt frelst på fotball? Da vet jeg ikke helt hva jeg skal gjøre altså.

Spøk tilside, jeg tenker på at donor mest sannsynlig er en godhjerta dame som har tenkt nøye gjennom valget om å donere egg for å hjelpe noen. Det er da et godt menneske som ønsker andre godt. Da er det gode sjanser for at vi får snille omsorgsfulle barn også. Det er iallefall egenskaper som jeg setter pris på.

 

[BabyAlma]

Ja det er jo litt rart å tenke på hvem donor kan være. Det å ikke vite om hun er glad i sport eller om hun er mer den kunstneriske typen. Jeg er musikalsk og kunstnerisk av meg og det er også begge mine barn fra tidligere. Det vil si, yngste har sangstemme som en kråke og kunne ikke truffet en tone om du så hadde truet på livet. Men ungen tegner utrolige bilder og er vanvittig flink på det å lage ting. Så det er liksom ikke så vanskelig å finne noe til felles med noen av dem. Jeg kan gjøre ting jeg liker sammen med dem begge. Men tenk om ungen fra donor egget blir helt frelst på fotball? Da vet jeg ikke helt hva jeg skal gjøre altså.

Spøk tilside, jeg tenker på at donor mest sannsynlig er en godhjerta dame som har tenkt nøye gjennom valget om å donere egg for å hjelpe noen. Det er da et godt menneske som ønsker andre godt. Da er det gode sjanser for at vi får snille omsorgsfulle barn også. Det er iallefall egenskaper som jeg setter pris på.

Ja, men det handler jo til syvende å sist om at man gjerne vil connecte på en eller annen måte.

Apropos det, jeg så på den danske filmen «bytte bytte barn» på Netflix her om dagen (oppfølgeren til bytte bytte baby). Som handler om to par som gjennomgår IVF også viser det seg at klinikken bytter om på embryoene, også bytter de baby, men så viser det seg at det ikke var feil likevel så de ender med å oppdra «den andre familiens» biologiske barn. Er jo en komedie selvfølgelig, men der er nettopp den problematikken med hvor vondt det er å ikke connecte med barnet sitt, og hvor mye «enklere» det er når barnet har egenskaper som man har forståelse for..

Det er mulig at mye av dette bare er et problem i mitt hode nå. Men skulle liksom veldig gjerne bare ubetinget gledet meg til baby kommer og til å se hvordan han er etc. men så får dette dessverre veldig mye plass. Går også med mye vonde tanker (er vel rett og slett sjalusi) rundt det at både min egen søster og min svigerinne enkelt har fått alle barna de har ønsket, på naturlig vis. Jeg kjenner rett og slett at jeg ikke helt klarer å unne dem det - handler nok også om relasjonen jeg har til dem fra før altså, og at den ikke er så god.
Men dette går jo til syvende og sist bare utover meg selv! Jeg må finne en måte å «akseptere de tingene jeg ikke kan forandre» som sies i AA

 

[Daisybloom]

Huff, dette er vondt å stå @BabyAlma
Jeg tenker at alt det du føler på er helt naturlig, også skammen over å i det hele tatt ha følelsene. Jeg har tro på at vi skal la de vonde og vanskelige følelsene få lov til å ta litt plass i oss fra tid til annen. Følelser er tross alt kroppen og hjernen som prøver å fortelle oss noe. Noe som er viktig for oss. Jeg tror jeg hadde hatt akkurat de samme tankene og følelsene hvis jeg var i dine sko. Eller når jeg kommer dit, for det føles litt sånn nå.

For meg hjelper det å prøve å forstå HVA jeg føler, og HVORFOR. Uten at hodet og det rasjonelle skal blande seg for mye. Men heller prøve å kjenne etter inni meg. Hvor er det jeg føler ting, hvilken følelse er det egentlig jeg kjenner på? Hvis det er frykt for eksempel så trenger vi ofte å bli trygget. Er det sorg så trenger vi trøst. Begge deler kan vi gi oss selv. Noen ganger opplever jeg at følelsene forsvinner sakte, men sikkert når jeg møter dem på den måten. Når jeg tør å kjenne etter. På ekte, uten å holde noe igjen. Jeg tenker at det er helt naturlig at du er redd for at du skal streve med morsinstinktet, og at du er ekstra redd fordi du vet hvordan det er. Du har vært der før. Men husk, bare fordi noe har skjedd en gang- betyr ikke at det kommer til å skje igjen. Frykt, angst og bekymring er ikke intuisjon eller sannhet. Det er ofte det motsatte Og at du kjenner på sjalusi- jeg gjør også det. Daglig. Og jeg har et veldig godt forhold til alle jeg er sjalu på. Jeg tror jo også det er veldig normalt

Har du vurdert å prate med noen? Det kan virkelig hjelpe og det kan også være forebyggende. Det er både veldig vondt og litt godt å bearbeide vonde følelser

 

[BabyAlma]

Huff, dette er vondt å stå i
Jeg tenker at alt det du føler på er helt naturlig, også skammen over å i det hele tatt ha følelsene. Jeg har tro på at vi skal la de vonde og vanskelige følelsene få lov til å ta litt plass i oss fra tid til annen. Følelser er tross alt kroppen og hjernen som prøver å fortelle oss noe. Noe som er viktig for oss. Jeg tror jeg hadde hatt akkurat de samme tankene og følelsene hvis jeg var i dine sko. Eller når jeg kommer dit, for det føles litt sånn nå.

For meg hjelper det å prøve å forstå HVA jeg føler, og HVORFOR. Uten at hodet og det rasjonelle skal blande seg for mye. Men heller prøve å kjenne etter inni meg. Hvor er det jeg føler ting, hvilken følelse er det egentlig jeg kjenner på? Hvis det er frykt for eksempel så trenger vi ofte å bli trygget. Er det sorg så trenger vi trøst. Begge deler kan vi gi oss selv. Noen ganger opplever jeg at følelsene forsvinner sakte, men sikkert når jeg møter dem på den måten. Når jeg tør å kjenne etter. På ekte, uten å holde noe igjen. Jeg tenker at det er helt naturlig at du er redd for at du skal streve med morsinstinktet, og at du er ekstra redd fordi du vet hvordan det er. Du har vært der før. Men husk, bare fordi noe har skjedd en gang- betyr ikke at det kommer til å skje igjen. Frykt, angst og bekymring er ikke intuisjon eller sannhet. Det er ofte det motsatte Og at du kjenner på sjalusi- jeg gjør også det. Daglig. Og jeg har et veldig godt forhold til alle jeg er sjalu på. Jeg tror jo også det er veldig normalt

Har du vurdert å prate med noen? Det kan virkelig hjelpe og det kan også være forebyggende. Det er både veldig vondt og litt godt å bearbeide vonde følelser

Tusen takk Det var fint forklart det du skrev om hva og hvorfor. Gikk lenge i traumeterapi for en stund tilbake (pga barndomstraumer) og mener å huske at det var mye sånn vi holdt på, hva føler jeg egentlig nå, hvorfor etc. Fint å bli minnet på det, for er jo egentlig veldig god tilnærming til alle følelser.
Er nok både frykt og sorg jeg føler på, kanskje mest av alt sorg over det som ikke ble og kanskje også skam over at jeg burde bare være glad og at jeg tenker at han fortjener en bedre mor enn meg.

Må jobbe med dette her tror jeg. Er veldig godt å kunne «fortelle» det til dere og få så gode og fine svar setter utrolig stor pris på dere!!

Forsøkte meg på et par timer med en terapeut nå i januar, men litt usikker på om jeg følte at kjemien var helt der, eller at terapeuten kanskje ikke forstod meg helt. Men der kan det jo ha vært meg som ikke har kommunisert godt nok også. Skal se an om jeg skal gå tilbake eller kanskje oppsøke en annen. Vil gjerne ha etablert en relasjon til noen så jeg vet hvem jeg skal ringe «if shit hits the fan» etter fødsel…

Håper du lykkes snart du også