Føler meg tom i hodet, klarer ikke helt å se lyset i tunnelen
Var hos gynekologen mandag 9. august for å ta blodprøve på dag 22 i syklusen jeg hadde tatt letrozol. De skulle måle progesteron for å se om jeg hadde hatt eggløsning. Jeg følte allerede før jeg dro dit at jeg ikke kom til å få så mye ut av den blodprøven, siden dag 22 i den syklusen allerede var dag 2 i ny syklus. Men jeg dro likevel.
Jeg hadde forventet at jeg skulle få beskjed om at jeg skulle starte på ny letrozolkur samme dag, men da enkel kur, siden dobbel kur som jeg hadde gått på antageligvis hadde forårsaket veldig kort syklus uten eggløsning. Isteden fikk jeg beskjed om at jeg skulle vente med ny letrozolkur til neste syklus, siden denne menstruasjonen kunne være en festeblødning siden den kom så tidlig. De ville ikke risikere at jeg skulle ta letrozol hvis jeg var gravid, så de ville analysere prøven først. Jeg sa at det var absolutt ingen sjanse for at jeg var gravid, siden det ikke hadde blitt noen prøving denne syklusen. Det virket det ikke som om noen ville høre på.
På fredag fikk jeg melding om at progesteronen viste at jeg ikke hadde hatt eggløsning, og at jeg skal ta dobbel dose letrozol fra dag 2 i neste syklus.
I mellomtiden har jeg nå fått dose 2 av koronavaksinen. Tok den på torsdag. Skal egentlig være ferdig med mensen i dag, men spotter fortsatt i dag. Hadde et par dager uten spotting mellom abort-spottingen og denne menstruasjonen, så er litt usikker på om det nå er kroppen min som fortsatt er lite samarbeidsvillig etter aborten eller om det er vaksinen sin skyld. Håper spottingen er over i morgen.
Nå sitter jeg her og egentlig føler meg litt tom og motløs. Hadde håpet at alt skulle klaffe på første syklus etter aborten, og som da også var med letrozol, men nå føler jeg at det er veldig lenge til jeg kommer til å få noen normal syklus igjen.

Føler at vaksinen klusser det litt til på sin side, og så føler jeg at gynekologen kommer til å bruke flere sykluser på å komme fram til riktig dose letrozol. Og så er jeg livredd for at hvis jeg skulle være så heldig å bli gravid, så er det en kjemisk graviditet eller en abort som så fører til et halvt år med kluss igjen. Føler at all tiden siden syklusen som startet 18. mai (da jeg ble gravid) er gått bort i ingenting.

Har ikke fått gjort noen ordentlige forsøk siden, og jeg tviler på at kroppen kommer på lag før langt utpå senhøsten igjen. Da er det gått et år siden jeg sluttet på prevensjon, og jeg blir jo ikke noe yngre… *Sukk*
Som så mange andre her inne på forumet, kjenner jeg også på at «alle andre» rundt meg får barn både nr. 1, 2 og 3 lett som bare det, men det føles ikke som om jeg noen gang kommer til å komme i mål

. Skal ta på meg den tapre kappen og kjempe meg videre om litt, men i dag er bare en sånn dag

.
PS! For ordens skyld må jeg bare presisere at jeg føler meg utrolig heldig som bor i et land hvor vi alle får gratis vaksine og hvor vi har god helsehjelp.

Så selv om det er kjedelig å klusse til syklusen når man er prøver og har begrenset med tid, så har jeg aldri vært i tvil om at jeg ville vaksinere meg så lenge jeg ikke var gravid. Alternativet er så mye verre! Men i prøvingssammenheng er det jo irriterende likevel, hvilket jeg også trenger å uttrykke bittelitt frustrasjon over

. Jeg er altså ikke egentlig irritert på vaksinen i seg selv, mer at denne pandemien og behovet for vaksinen måtte komme akkurat da jeg skulle prøve å bli gravid for første gang.