Syntes mannen tar alt for lite initiativ med baby

Må bare skyte inn at jeg som kommende førstegangsmor lærer ett og annet av denne tråden! :pompus: Var dette ting dere snakket om/forberedte dere på før baby kom til verden?

Snakket dere evnt. om det, men så ble det ikke helt sånn i virkeligheten...?

Vi snakket om dette fra starten og det gikk helt fint i en periode før det sluttet å gå fint. Det er en prøvelse som vi bare må komme oss gjennom og snakke om, men det er fint å få ut litt frustrasjon og få litt råd fra folk her inne som kanskje er i samme situasjon og som har kommet seg gjennom det :)
 
Jeg er til en viss grad enig med deg, pappaen må ha rom for å gjøre ting på sin måte. MEN, når hans måte er halvhjerta og periodevis minner mest om å gjøre det så dårlig som mulig (for å slippe unna?) ,så er ikke det godt nok! Vi snakker om voksne mennesker som garantert klarer å både ta ansvar og løse problemer på jobb f.eks, det er ingenting som kan unnskylde det å ikke prøve ordentlig. Det er absolutt _ingen_ grunn til at vi skal ha lavere forventninger til pappaer enn til mammaer.
Det er ikke halvhjerta for å prøve å slippe unna, det er mer fordi han ikke forstår viktigheten av at hennes behov nå kommer før det han har lyst til å gjøre. For meg er det en selvfølge og går automatisk, hos han tar det litt tid merker jeg.
 
Takk for innsyn, er ikke alltid så lett å se hva en selv gjør feil heller.

Når det kommer til søvn så har vi et prematurt barn og da må ting gå litt mer etter boka. Premature barn trenger mer søvn og blir fort overstimulert. På akkurat det kan du være så uenig som du vil, men når det kommer til vårt barns utvikling så ønsker vi å legge best mulig til rette, og da må baby få sove når hun er trøtt for å stimulere til best mulig utvikling. Dette er far både enig i og innforstått med og det er derfor det påvirker meg at han ikke klarte å gjøre nå det han ikke hadde problemer med før. Bruker han 2 timer på å få henne til å sovne så får hun 1 time søvn før hun blir sulten igjen. Da er hun både trøtt og sulten noe som påvirker mengden hun spiser og fører oss inn i en ond sirkel og det er meg som er maten og hennes vektoppgang det går utover (hun var veldig liten ved fødsel så det er utrolig viktig at hun spiser nok og at hun går opp i vekt).

Men jeg kan absolutt vise mer tålmodighet å prøve å guide han igjennom istedenfor å bli sur å ta over. Så kan jeg heller bli sur og guide :hilarious: neida, men ja. Han må jo «lære seg» hennes signaler igjen og da må han få prøve seg litt frem, jeg er enig i det, men jeg kan prøve å hjelpe på en mer støttende måte, absolutt.
Jeg er ikke uenig i at man bør tilrettelegge for søvn, men man kan ikke bare knipse med fingrene heller for å få baby til å sovne. Kanskje du har en teknikk som er bombesikker og får baby i søvn på 20 min. Det er isåfall imponerende, og ikke noe du kan forvente at far også skal kunne klare innen samme «tidsfrist». Jeg er bare imot det, at du gir han tidsfrist. Har han ikke klart noe innen da eller da, så ryker han ut liksom.

Jeg skjønner også veldig godt hva du går gjennom nå. Du er kjempesliten. Du har ikke energi til overs noe sted. Om mannen da ikke klarer å følge rutinen du har jobbet så hardt med å få på plass, så rakner formelig hele verden. Sånn var det for meg ihvertfall, når det var på det værste. Fødselsdepresjon her, og var helt utmattet. Og jeg leser liksom i teksten din at du er på full fart mot å treffe veggen. Og det virker kanskje kontraintuitivt, men det som hjelper er faktisk å la mannen gjøre ting på sin måte, bare han gjør det, og til slutt får til. For det som hjelper baby er også at du har nok energi. Og du får kun innhentet energi dersom mannen tar ansvaret og du får hvile.

Så selv om han gjør ting «feil» og det lager problemer i rytmen, så er det midlertidig og forbipasserende. Rytmen vil dere finne tilbake til. Skriv gjerne ned, på et fysisk papir, hva rutinene er, hva de ulike tegnene du ser er osv. La han få en slik «huskelapp», så går det kanskje lettere. Men husk bare på at om du blir utbrent, så klarer du bare mindre og mindre og til slutt ingenting. Da er det bedre at far kommer fort inn i bildet, snublet litt i hvordan ting skal gjøres, men så får du innhentet energi.
 
Noe jeg alltid har lurt på, hvorfor får man barn med mannfolk som er totalt udugelige? Man visste jo dette før barna ble satt til verden om man bodde med de før.
Må man gjøre alt før så endrer ikke dette seg etter man får barn, bare da blir belasting større.
Fungerer det ikke å snakke sammen, mannen gidder ikke å bry seg etter flere samtaler da hadde jeg gått min vei altså. Og da snakker jeg ikke om mannfolk som ikke slipper til, blir kritisert osv når de prøver. Da snakker jeg on de som ikke gidder.
Her tok mannen babyen vår de første timene da jeg var utslitt etter fødsel, og tøft svangerskap. Han gikk med barnet vårt i armene hele natten mens jeg sov. Ikke noe jeg ba om det falt han naturlig og han har bare fortsatt, tok også netter selv om han jobbet. Så det finnes mannfolk som klarer å ta seg av barnet sitt, ønsker tilknytting osv. snakk sammen, ingen bedring da var det kanskje ikke håp for forholdet deres? Finnes udugelige mannfolk, men jeg tror ikke de er i flertall lenger :)
Er så enig med det du skriver.
 
Det er ikke halvhjerta for å prøve å slippe unna, det er mer fordi han ikke forstår viktigheten av at hennes behov nå kommer før det han har lyst til å gjøre. For meg er det en selvfølge og går automatisk, hos han tar det litt tid merker jeg.
Jeg ser at jeg (og flere) har diskutert på mer prinsipielt nivå her, så alt passer ikke til deres situasjon. Jeg har en (u?)vane med å fort bli prinsipiell på dette.

Han må jo uansett venne seg til at hennes behov går først, spesielt når hun har litt ekstra behov.
 
Noe jeg alltid har lurt på, hvorfor får man barn med mannfolk som er totalt udugelige? Man visste jo dette før barna ble satt til verden om man bodde med de før.
Må man gjøre alt før så endrer ikke dette seg etter man får barn, bare da blir belasting større.
Fungerer det ikke å snakke sammen, mannen gidder ikke å bry seg etter flere samtaler da hadde jeg gått min vei altså. Og da snakker jeg ikke om mannfolk som ikke slipper til, blir kritisert osv når de prøver. Da snakker jeg on de som ikke gidder.
Her tok mannen babyen vår de første timene da jeg var utslitt etter fødsel, og tøft svangerskap. Han gikk med barnet vårt i armene hele natten mens jeg sov. Ikke noe jeg ba om det falt han naturlig og han har bare fortsatt, tok også netter selv om han jobbet. Så det finnes mannfolk som klarer å ta seg av barnet sitt, ønsker tilknytting osv. snakk sammen, ingen bedring da var det kanskje ikke håp for forholdet deres? Finnes udugelige mannfolk, men jeg tror ikke de er i flertall lenger :)
Det er fortsatt mannfolka som er udugelige, ikke skyld dette på de uheldige damene. Det er mange som tror at folk kan endre seg, og mange kan nettopp det. Plasser ansvaret hos den udugelige mannen.
 
Det er fortsatt mannfolka som er udugelige, ikke skyld dette på de uheldige damene. Det er mange som tror at folk kan endre seg, og mange kan nettopp det. Plasser ansvaret hos den udugelige mannen.
Leste du innlegget mitt? Jeg skrev det finnes udugelige menn, men de er nok ikke i flertall. Jeg kjenner ingen sånne menn og jeg hadde heller aldri fått barn med sånn mann. Jeg plasserte ikke ansvaret over på damene, jeg skrev tydelig ingen håp til bedring nei da går man fra det forholdet. Da er det lettere å være alene. Jeg bare forstår ikke hvordan dette blir en overraskelse når barna kommer, de var garantert udugelige før barna kom til verden også
 
Jeg er ikke uenig i at man bør tilrettelegge for søvn, men man kan ikke bare knipse med fingrene heller for å få baby til å sovne. Kanskje du har en teknikk som er bombesikker og får baby i søvn på 20 min. Det er isåfall imponerende, og ikke noe du kan forvente at far også skal kunne klare innen samme «tidsfrist». Jeg er bare imot det, at du gir han tidsfrist. Har han ikke klart noe innen da eller da, så ryker han ut liksom.

Jeg skjønner også veldig godt hva du går gjennom nå. Du er kjempesliten. Du har ikke energi til overs noe sted. Om mannen da ikke klarer å følge rutinen du har jobbet så hardt med å få på plass, så rakner formelig hele verden. Sånn var det for meg ihvertfall, når det var på det værste. Fødselsdepresjon her, og var helt utmattet. Og jeg leser liksom i teksten din at du er på full fart mot å treffe veggen. Og det virker kanskje kontraintuitivt, men det som hjelper er faktisk å la mannen gjøre ting på sin måte, bare han gjør det, og til slutt får til. For det som hjelper baby er også at du har nok energi. Og du får kun innhentet energi dersom mannen tar ansvaret og du får hvile.

Så selv om han gjør ting «feil» og det lager problemer i rytmen, så er det midlertidig og forbipasserende. Rytmen vil dere finne tilbake til. Skriv gjerne ned, på et fysisk papir, hva rutinene er, hva de ulike tegnene du ser er osv. La han få en slik «huskelapp», så går det kanskje lettere. Men husk bare på at om du blir utbrent, så klarer du bare mindre og mindre og til slutt ingenting. Da er det bedre at far kommer fort inn i bildet, snublet litt i hvordan ting skal gjøres, men så får du innhentet energi.

Dette! Jeg får veldig vondt av deg starflower, og tenker du bør nevne for helsesykepleier hvordan dagene dine er. Joda, mannen din kan nok gjøre mer, og jo, frøkna di er prematur, men det er en balanse når man blir fort opptatt av detaljene - og som det nevnes over her, det er ofte et tegn på at kapasiteten er brukt opp så hjernen ikke klarer være fleksibel.

Med mine to premature ble vi helt opphengt i tidsskjemaet for hvem som sovnet når for at de ikke skulle bli overtrøtte. Det var nyfødtlegen på 3mnd kontroll som sa til oss at «nå må dere huske at de er vanlige babyer også, og vanlige babyer regulerer seg inn». Det betyr ikke at alle rutiner skal kastes på dør, men blir det lite søvn eller mat en dag, så tar de det igjen på et annet tidspunkt. Min minste var bare 750g 7uker før termin, men legen hadde ingen problemer med at hun ble pushet litt utenfor sine ideelle rammer nå og da. Da tåler nok din det og - og kanskje gjør det at du får litt mer rom til deg selv?
 
Usj, det der hørtes helt grusomt ut! All ære til deg at du holdt ut og ikke pakka sakene dine. Det hadde ikke vært meg, for å si det sånn, det hadde jeg ikke hatt tålmodighet til. Jeg skjønner veldig godt at du reagerer på det som har blitt skrevet tidligere når du har en sånn opplevelse av babytiden, for du har ikke blitt behandlet bra eller blitt gitt den støtten du trengte og fortjente :Heartred

tro meg, jeg hadde kasta han ut om jeg hadde orket ;) sett i etterkant tenker jeg at babytiden hadde vært mye enklere uten han, da hadde jeg heller ikke forventet eller hatt et håp om at jeg skulle få hjelp til noe.
 
Far her var gull verdt med første og me fikk nr 2 ca to år etter. Da var han ikkje til å kjenne igjen. Yngste skrek hele dagen og eg tok levering og henting. Eg ble utslitt og han visste korleis ting var, men brydde seg ikkje.
 
Leste du innlegget mitt? Jeg skrev det finnes udugelige menn, men de er nok ikke i flertall. Jeg kjenner ingen sånne menn og jeg hadde heller aldri fått barn med sånn mann. Jeg plasserte ikke ansvaret over på damene, jeg skrev tydelig ingen håp til bedring nei da går man fra det forholdet. Da er det lettere å være alene. Jeg bare forstår ikke hvordan dette blir en overraskelse når barna kommer, de var garantert udugelige før barna kom til verden også
Jo, du plasserer ansvaret hos "de damene som velger å få barn med sånne menn. "
 
Jo, du plasserer ansvaret hos "de damene som velger å få barn med sånne menn. "
Ja, man velger faktisk å få barn med udugelige menn. Det er da ett valg eller var det mannen som bestemte det og kvinnen har ikke noe å si på hvem man stifter familie med? Man velger barnetsfar som regel.
 
Ja, man velger faktisk å få barn med udugelige menn. Det er da ett valg eller var det mannen som bestemte det og kvinnen har ikke noe å si på hvem man stifter familie med? Man velger barnetsfar som regel.
Mange kan ikke velge så fritt som du tror. Selvsagt hadde det optimale vært at ingen ville ha de ubrukelige mennene, men slik er ikke virkeligheten. I tillegg tror mange at folk jevnt over er snille, og at de vil skjerpe seg når de lover det.
 
Mange kan ikke velge så fritt som du tror. Selvsagt hadde det optimale vært at ingen ville ha de ubrukelige mennene, men slik er ikke virkeligheten. I tillegg tror mange at folk jevnt over er snille, og at de vil skjerpe seg når de lover det.
I Norge så kan man virkelig velge hvem man setter barn til verden med. Sikkert noen unntak med at man blir gravid på første date osv. Men de fleste vet hvem man får barn med og mange har til og med planlagt barna. Klart håper man, men jeg forstår ikke hvorfor man setter barn til verden med menn som er totalt udugelige. Det handler ikke om å plassere ansvaret på kvinner, men i 2020 er vi kvinner så heldige at vi ikke trenger å leve med slike menn.
 
Nå er frøkna vår snart 3 måneder og jeg føler nesten jeg gjør alt aleine om ikke jeg må fysisk spør om hjelp. I starten var han veldig flink, skifta på bleier og lagde flasker (var prematur og dysmatur så hadde sonde en liten stund og fikk flasker med tilskudd). Etter den perioden så føler jeg at alt arbeidet har havnet på meg. Han gjør absolutt ingenting annet enn å holde henne og kose når han først holder henne. Jeg må fysisk be om at han skifter bleie og fortelle at hun ikke fortsatt kan ha på den bodyen/pysjen når hun har gulpa. Jeg gjør også alt av husarbeid og klesvask.

Altså jeg har ikke peiling på hvor mange ganger min mat har blitt kald fordi hun ikke vil sovne eller plutselig våkner. Han spør ikke en gang om han skal hjelpe. Har hun hatt vondt i magen en hel natt og jeg ikke har fått noe som helst søvn så må jeg be han om å stå opp med henne. Da kommer han somregel bare tilbake med henne etter en halvtime fordi han ikke klarer å roe henne ned. Det klarer ikke jeg heller liksom, man må jo bare holde henne og trøste til det går over. Jeg føler at siden han har jobb (hjemmekontor) så kan jeg ikke mase og forvente så mye hjelp, men det er kun til et visst punkt...

Jeg kjenner alt dette tærer så mye på følelsene mine at jeg vet ikke hva jeg skal gjøre eller hvordan jeg skal ta det opp. Jeg hater at andre blir lei seg og er derfor ekstremt dårlig på å ta opp ting. Selv om jeg føler han burde hjelpe mer og ta mer initiativ uten at jeg må mase/be om det så føler jeg ikke at han fortjener å føle seg dritt fordi jeg er misfornøyd. Han gjør alt jeg ber han om, jeg er bare dritt lei av å be og føler jeg må mase på han for å gjøre noe han i utgangspunktet burde ha tenkt på selv. Jeg er en person som er avhengig av nærhet, men har kjent i det siste at jeg nesten ikke har lyst å bli holdt rundt lenger. Jeg kan ikke ha det sånn, men vet ikke hva jeg kan gjøre for å fikse det.

Har dere noen tips?

hmmm ikke lett Ts, jeg har lest igjennom tråden din og sett hva du har skrevet.


Jeg kan på mange måter relatere til endel du beskriver, samtidig kjente jeg nok ikke på den frustrasjonen du hadde over situasjonen, og det har kanskje litt men hvordan ting har vært før og hvilken forventninger man har etc.

først kan jeg si at jeg og mannen har nokk på mange måter en litt «gammeldag» oppdeling i husholdningen, ikke fordi vi har slike stn men det handler mer om hvilken oppgaver vi mestrer godt, jeg tar det meste av husarbeid og økonomiske ting (er økonom så naturlig) mens han tar nesten alt av vedlikehold, oppussing(vi har konstant pusset opp de siste 5 årene så det har vært litt av det + han jobbet med bygg)og biler o.l
Så her forventet jeg heller ikke at han plutselig skulle endre på hva han gjorde i huset etc men vi snakket jo litt sammen i forkant at vi kanskje måtte endre på litt ting etter baby. Jeg visste i tillegg at han hadde hatt lite med babyer å gjøre mens jeg hadde vært nærmest ekstra mor for 5 tantebarn:-)

så forventingene i forkant var også at det kanskje kom til å ta tid for han å komme inn i rollen. Tror det også hjalp her. Jeg er også mega reaserch petson og har lest meg opp på alt mulig innen baby og små barn så lebge jeg var babysyk (hele studietiden:hilarious:) han er ikke så glad å lese.

mao det kom ikke som noen overraskelse her på at han ikke var den som bidro 100% i starten. Jenta vår var født til termin(uke 37) og var en høysensitiv baby som lett ble overstimulert, og fra 2 mnd alder hadde hun kolikk tendenser, fra 3 mnd alder var hun kronisk forstoppet og fra 4mnd-10 mnd hadde hun total seperasjonsangat fra mamman sin. Og INGEN var gode nok, hun hylgråt konstant når noen holdt henne (pappa litt unntak men det varte gjerne ikke så lenge) MAO pappaen her synes det var vanskelig å få en sterk tilknytning og synes det var vanskelig å ha ansvaret alene en stund. Vi tok det veldig gradvis og det gikk veldig opp og ned alt etter de «utfordningene» hun hadde.

jeg var i perioder en del av problemet (ubevist) fordi jeg var vandt til å ha ansvaret for henne og hadde mine «triks» eller «rutiner» for hva som fungerte, og dermed hadde nok litt for lett i å ta over og han også litt for lett å overgi ansvar. Jeg innså etterhvert stadig mer hvordan jeg selv feilet med å ikke la han selv finne sin egen greie og trakk meg mer til side, og jeg skal erlig si at det var utrooolig tøft! Å gud så mange ting jeg ville gjort annerledes! Meeeen det var jo bare bagateller så jeg lot være å kommentere på det meste, og var litt taktisk i hvordan jeg kom med råd, for helt ærlig hadde ikke jeg giddet å høre på hva jeg gjorde feil og hva som kunne vært bedre hele tiden heller. Og etterhvert begynte han å finne triks som funket bedre enn mine og de fikk sin egen lille greie. Han leste henne bedre enn meg til tider og hun ble en skikkelig pappa jente:-

såååå mitt beste råd er å vær tålmodig, å prøv å se deg selv litt «utenfra» også, kan du kanskje endre litt i måten du trer fram når du mener han ikke får det til? Hvordan hadde du selv følt det om ting var motsatt?

masse lykke til:happy:
 
Noe jeg alltid har lurt på, hvorfor får man barn med mannfolk som er totalt udugelige? Man visste jo dette før barna ble satt til verden om man bodde med de før.
Må man gjøre alt før så endrer ikke dette seg etter man får barn, bare da blir belasting større.
Fungerer det ikke å snakke sammen, mannen gidder ikke å bry seg etter flere samtaler da hadde jeg gått min vei altså. Og da snakker jeg ikke om mannfolk som ikke slipper til, blir kritisert osv når de prøver. Da snakker jeg on de som ikke gidder.
Her tok mannen babyen vår de første timene da jeg var utslitt etter fødsel, og tøft svangerskap. Han gikk med barnet vårt i armene hele natten mens jeg sov. Ikke noe jeg ba om det falt han naturlig og han har bare fortsatt, tok også netter selv om han jobbet. Så det finnes mannfolk som klarer å ta seg av barnet sitt, ønsker tilknytting osv. snakk sammen, ingen bedring da var det kanskje ikke håp for forholdet deres? Finnes udugelige mannfolk, men jeg tror ikke de er i flertall lenger :)

Han er ikke totalt udugelig, det har jeg heller ikke påstått. Vi har kommet til en hump i veien som jeg trengte å lufte her for å kanskje få litt råd og innspill til. Ting har skjedd gradvis, han var ikke alltid like dårlig på å ta initiativ, så noe har jo skjedd langs veien for at det har blitt sånn, det er ikke at han ikke gidder. Han elsker å holde henne og kose, han vil alltid være den som triller vogna, og har har vært oppe flere netter og bysset når hun har hatt vondt i magen. Problemet var at det stagnerte og det er garantert ikke fordi han er udugelig, for han et langt i fra udugelig selv om jeg i en periode nå har følt meg alene med alle oppgavene.
 
I Norge så kan man virkelig velge hvem man setter barn til verden med. Sikkert noen unntak med at man blir gravid på første date osv. Men de fleste vet hvem man får barn med og mange har til og med planlagt barna. Klart håper man, men jeg forstår ikke hvorfor man setter barn til verden med menn som er totalt udugelige. Det handler ikke om å plassere ansvaret på kvinner, men i 2020 er vi kvinner så heldige at vi ikke trenger å leve med slike menn.

vel, det var ingenting som tydet på at min sambo skulke bli så ubrukelig som far før ungen var født. Idiotisk påstand du konmer med, trangsynt.
 
Noe jeg alltid har lurt på, hvorfor får man barn med mannfolk som er totalt udugelige? Man visste jo dette før barna ble satt til verden om man bodde med de før.
Må man gjøre alt før så endrer ikke dette seg etter man får barn, bare da blir belasting større.
Fungerer det ikke å snakke sammen, mannen gidder ikke å bry seg etter flere samtaler da hadde jeg gått min vei altså. Og da snakker jeg ikke om mannfolk som ikke slipper til, blir kritisert osv når de prøver. Da snakker jeg on de som ikke gidder.
Her tok mannen babyen vår de første timene da jeg var utslitt etter fødsel, og tøft svangerskap. Han gikk med barnet vårt i armene hele natten mens jeg sov. Ikke noe jeg ba om det falt han naturlig og han har bare fortsatt, tok også netter selv om han jobbet. Så det finnes mannfolk som klarer å ta seg av barnet sitt, ønsker tilknytting osv. snakk sammen, ingen bedring da var det kanskje ikke håp for forholdet deres? Finnes udugelige mannfolk, men jeg tror ikke de er i flertall lenger :)
Jeg er enig med at om man har en «udugelig» mann før barn er satt til verden så er det ikke alltid lett å endre seg, så da burde man absolutt tenke seg om godt før man får barn med den personen.

Men mange menn som ikke er «udugelige» før barn(at de hjelper til i heimen og diverse annet). Men de kan endre seg etter fødsel og tiden etter. Det er ikke lett å vite hvordan livet med barn blir når man har null erfaring. Det blir ett sjokk og for mange er det er mer jobb enn man først tenkte - det er jo mer jobb enn en fulltids jobb så. Vi mammaer forandrer oss og går i en boble, nytt for oss også - men vi har jo ett bånd med babyen fra dag 1. Far blir tilsidesatt. Alle kan reagere forskjellig når en ny hverdag blir til. Mye og nye tanker. «Er jeg klar for dette?». «Dette er for mye for meg». «Dette er hadde jeg ikke sett for meg»

Jeg sier ikke at det er greit at menn ikke skal bidra, jeg er absolutt for 50/50. Men tenkte bare å få frem at alle menn starter ikke med å være «udugelige».
 
hmmm ikke lett Ts, jeg har lest igjennom tråden din og sett hva du har skrevet.


Jeg kan på mange måter relatere til endel du beskriver, samtidig kjente jeg nok ikke på den frustrasjonen du hadde over situasjonen, og det har kanskje litt men hvordan ting har vært før og hvilken forventninger man har etc.

først kan jeg si at jeg og mannen har nokk på mange måter en litt «gammeldag» oppdeling i husholdningen, ikke fordi vi har slike stn men det handler mer om hvilken oppgaver vi mestrer godt, jeg tar det meste av husarbeid og økonomiske ting (er økonom så naturlig) mens han tar nesten alt av vedlikehold, oppussing(vi har konstant pusset opp de siste 5 årene så det har vært litt av det + han jobbet med bygg)og biler o.l
Så her forventet jeg heller ikke at han plutselig skulle endre på hva han gjorde i huset etc men vi snakket jo litt sammen i forkant at vi kanskje måtte endre på litt ting etter baby. Jeg visste i tillegg at han hadde hatt lite med babyer å gjøre mens jeg hadde vært nærmest ekstra mor for 5 tantebarn:)

så forventingene i forkant var også at det kanskje kom til å ta tid for han å komme inn i rollen. Tror det også hjalp her. Jeg er også mega reaserch petson og har lest meg opp på alt mulig innen baby og små barn så lebge jeg var babysyk (hele studietiden:hilarious:) han er ikke så glad å lese.

mao det kom ikke som noen overraskelse her på at han ikke var den som bidro 100% i starten. Jenta vår var født til termin(uke 37) og var en høysensitiv baby som lett ble overstimulert, og fra 2 mnd alder hadde hun kolikk tendenser, fra 3 mnd alder var hun kronisk forstoppet og fra 4mnd-10 mnd hadde hun total seperasjonsangat fra mamman sin. Og INGEN var gode nok, hun hylgråt konstant når noen holdt henne (pappa litt unntak men det varte gjerne ikke så lenge) MAO pappaen her synes det var vanskelig å få en sterk tilknytning og synes det var vanskelig å ha ansvaret alene en stund. Vi tok det veldig gradvis og det gikk veldig opp og ned alt etter de «utfordningene» hun hadde.

jeg var i perioder en del av problemet (ubevist) fordi jeg var vandt til å ha ansvaret for henne og hadde mine «triks» eller «rutiner» for hva som fungerte, og dermed hadde nok litt for lett i å ta over og han også litt for lett å overgi ansvar. Jeg innså etterhvert stadig mer hvordan jeg selv feilet med å ikke la han selv finne sin egen greie og trakk meg mer til side, og jeg skal erlig si at det var utrooolig tøft! Å gud så mange ting jeg ville gjort annerledes! Meeeen det var jo bare bagateller så jeg lot være å kommentere på det meste, og var litt taktisk i hvordan jeg kom med råd, for helt ærlig hadde ikke jeg giddet å høre på hva jeg gjorde feil og hva som kunne vært bedre hele tiden heller. Og etterhvert begynte han å finne triks som funket bedre enn mine og de fikk sin egen lille greie. Han leste henne bedre enn meg til tider og hun ble en skikkelig pappa jente:-

såååå mitt beste råd er å vær tålmodig, å prøv å se deg selv litt «utenfra» også, kan du kanskje endre litt i måten du trer fram når du mener han ikke får det til? Hvordan hadde du selv følt det om ting var motsatt?

masse lykke til:happy:

Det er utrolig likt her! Når det kommer til klesvask så gjør det meg egentlig ingenting å ha hovedansvar for hennes tøy, det var mer en pekepin på at jeg gjør mesteparten av arbeidet med henne inkludert det. Han vasker sine egne klær i det minste, annet enn at jeg hjelper til innimellom med å henge opp og brette klær. Jeg tørr ikke at han skal vaske mine eller babys klær fordi han kaster alt i samme maskin og trykker start :hilarious: men han er flink til å sortere klærne i dunkene jeg har laget (30/40grader, 60grader og håndvask).

Etter at vi pratet sammen og jeg egentlig ikke følte at vi fikk noe ut av samtalen, så har han tydeligvis tatt til seg mye mer enn jeg har følt, for han ble oppriktig lei seg for at jeg følte det på den måten og begynte å ta initiativ med en gang dagen etter. Byttet bleie og kledde på uten at jeg trengte å spør. Vært mer på med leggingen. Snakket med meg om det når hun var vanskelig å legge fordi hun var overtrøtt og hadde litt vondt i magen.

Jeg er en person som er veldig følsom og blir veldig engasjert og frustrert og det vet han. Jeg er flink til å snakke, mens han ikke er flink til å snakke (han viser mer enn han sier).

Han prøver virkelig nå så jeg må bare være flinkere å la han trå til istedenfor å si «jeg tar det». Det er sikkert det som har ført til dette i utgangspunktet.
 
Back
Topp