Syntes mannen tar alt for lite initiativ med baby

[FruFrøken1991]

Nei, jeg vet ikke. Har enda ikke opplevd at far ikke har tatt i et tak når det kommer til baby/unge. Og for min del så er det så fjernt fra min virkelighet at ikke far er med fra begynnelsen på alt, utrøstelig unge eller ikke. Så da må man jo dra slutninger ut i fra hva man vet fra virkeligheten. Tydeligvis så er det jo enten mor som ikke ønsker å gi slipp på ansvaret for ungen eller så er det far som ikke tar nok initativ for å ta ansvar for ungen. Mannfolk gjør sjelden ting rett i damers øyne, og spesielt ikke når det kommer til babyer, så det er kanskje ikke så rart at de ikke tar mer initiativ. Men uansett , begge tingene er jo borti natta. Men man er to foreldre, så da må det være mulig å samarbeide. Mor må tørre å si i fra om at far er tafatt og far må si i fra at mor er litt vel kontrollerende (den fikk jeg nemlig).

Vi er nok mer enige enn du innser, hvis du leser det jeg skriver en gang til. Jeg sier ikke at far skal slippe unna, men det er nok en grunn til at far ikke er mer involvert, som nevnt over. Da kan det jo være lurt å gjøre ting litt etter litt sånn at far faktisk kan føle at han får til. Fedre blir nok ganske overkjørt i babyfasen dessverre og da blir de inaktiv.

Jeg er nok i mindretall av de som mener at både mor og far er tilknytningspersoner fra begynnelsen av, så jeg har latt far ta ungen mer enn hva andre ville ha gjort

jeg har erfart hvor lite far kan prestere å ta ansvar de første to årene, og jeg prøvde virkelig å få han til å ta baby litt også. Feks kunne jeg Glenne å dra på butikken i 15 minutter alene. Eldste hadde kolikk, sov lite og aldri alene. Når jeg forlangte at sambo skulle ta litt ansvar slik at jeg feks kunne ta en dusj eller gå på do, tok han på seg hørselvern, satt seg i sofaen og holdt ungen akkurat nok til at han ikke datt i gulvet. Det var ikke hans ansvar, han var tross alt på jobb. Og da måtte han jo så klart slippe kveld, natt og morgen Og ellers på døgnet, jeg var jo hjemme i permisjon..

 

[Evlina]

jeg har erfart hvor lite far kan prestere å ta ansvar de første to årene, og jeg prøvde virkelig å få han til å ta baby litt også. Feks kunne jeg Glenne å dra på butikken i 15 minutter alene. Eldste hadde kolikk, sov lite og aldri alene. Når jeg forlangte at sambo skulle ta litt ansvar slik at jeg feks kunne ta en dusj eller gå på do, tok han på seg hørselvern, satt seg i sofaen og holdt ungen akkurat nok til at han ikke datt i gulvet. Det var ikke hans ansvar, han var tross alt på jobb. Og da måtte han jo så klart slippe kveld, natt og morgen Og ellers på døgnet, jeg var jo hjemme i permisjon..

Usj, det der hørtes helt grusomt ut! All ære til deg at du holdt ut og ikke pakka sakene dine. Det hadde ikke vært meg, for å si det sånn, det hadde jeg ikke hatt tålmodighet til. Jeg skjønner veldig godt at du reagerer på det som har blitt skrevet tidligere når du har en sånn opplevelse av babytiden, for du har ikke blitt behandlet bra eller blitt gitt den støtten du trengte og fortjente

 

[Katta]

Ok, jeg tenker du må lese hva du selv skrev her. Og så lese hva jeg skrev i mitt råd til deg.

Du argumenterer veldig for at du har «lov» til å ta over når/dersom mannen ikke har løst et problem innen 20 minutter. Jeg har ikke sett denne regelen noe sted. Og tvert imot vil jeg si at du ødelegger for deg selv ved å holde på slik. Når far har baby, så er det far som har baby, og ja han kommer til å gjøre ting på en annen måte enn deg. Det er også fordi ting som fungerer for deg ikke vil fungere for han. Han MÅ få lov til å ta seg av baby uten kritikk fra deg, ihvertfall om du siden går og forventer at han skal ta ansvar. Så lenge det ikke er snakk om liv og død eller alvorlig fare, så må du klare å la de holde på.

Baby sov ikke innen 30 min, så det var et problem? Herlighet, igår sov ikke min mellom kl 14:30 og 20:30, og det selv om alle tegn på tretthet var der. Det er nå bare ikke alltid at baby sover etter et skjema... Min er 7 mnd. Mannen som hadde baby etter jobb fra kl 16. Hva gjorde jeg i mellomtiden? Jeg satt ikke og ergret meg over at mannen ikke fikk baby til å sove, jeg spiste middag, luftet hunder, tok meg en dusj, hengte opp klesvasken, så på videoer på nett mens jeg brettet rent tøy... Og jeg tok ikke over baby igjen før han skulle ha mat (ammer). Hadde mannen kunne gitt mat, så han jeg overlatt det til han også. Får jeg baby til å sovne fortere? Tja, jeg gjør det på en annen måte, men mannen får også til, dog med helt andre teknikker enn meg. Jeg har ikke tatt tiden, så vet ikke hvem som er «flinkest» der. Spiller det egentlig noen rolle?

Misforstå meg rett, jeg har også klaget til min mann når han gjør ting på en annen måte enn meg, der og da kan det være vanskelig å se hva som er best å gjøre/si. Men i etterkant ser jeg at de klarer seg helt fint uten at jeg hopper inn. Og så blir det en vane om mannen tar over på faste tider, da lærer du deg å senke skuldrene og overlate ansvaret til noen andre. Sliter du med at du føler du «må» ta over, så forlat huset og vær borte i noen timer. Eller legg deg og sov! Ikke sitt og se over skuldra til mannen ihvertfall.

I tilfellet med middagen. Der skulle dere ha avtalt hvem som har ansvaret. Det er så åpenbart at du fortsatt har ansvaret her både i hva du spør han om og hva han reagerer med. Han gjør korte inngrep i det som åpenbart oppfattes som «din» tid med baby. Og dette bekreftes av deg ved at du fortsetter å instruere. Men dersom dere avtaler tydelig hvem som har ansvaret for baby, og mannen har sin tur, så er det din jobb å la de være i fred. Du kan minne mannen kjapt på at PC distraherer han fra å følge med på baby, idet hans «tur» starter, men underveis må du la de være. Du gjør neppe alt perfekt selv heller.

Neste gang du føler for å bryte inn, spør deg selv: hva er det værste som kan skje dersom de holder på slik en stund til? Dersom svaret ikke er: baby kan dø/bli alvorlig skadet/få alvorlige mén/utviklingsforstyrrelser osv, så la de være i fred.

Oppsummert: om du vil at mannen skal ta ansvar, så må du også være beredt til å gi fra deg ansvaret. Uten noen men/hvis/dersom.

Jeg er til en viss grad enig med deg, pappaen må ha rom for å gjøre ting på sin måte. MEN, når hans måte er halvhjerta og periodevis minner mest om å gjøre det så dårlig som mulig (for å slippe unna?) ,så er ikke det godt nok! Vi snakker om voksne mennesker som garantert klarer å både ta ansvar og løse problemer på jobb f.eks, det er ingenting som kan unnskylde det å ikke prøve ordentlig. Det er absolutt _ingen_ grunn til at vi skal ha lavere forventninger til pappaer enn til mammaer.

 

[Evlina]

Jeg er enig med deg og snakket med pappaen om det lenge før hun ble født at jeg ville at han skulle få en god relasjon fra starten og at dette var noe vi gjor sammen. Jeg steppet til siden og lot han lære siden alt var nytt. Jeg ga også beskjed på forhånd at jeg garantert kom til å overstyre og at han måtte si i fra. Jeg har ikke hatt behov for å overstyre før nå. Eksempel, hun har hatt mye vondt i magen på grunn av melkeproteinallergi. Jeg måtte holde henne mens hun sov i flere uker fordi hun våkna hver gang hun ble lagt ned. Hver gang far fikk ansvar så la han henne ned hver gang hun sovnet fordi han hadde andre ting han heller ville gjøre og når hun våknet og gråt sånn 1 min etterpå så holdt han på med noe og ikke reagerte. Det endte i at jeg måtte droppe alt jeg holdt på med og gå å plukke henne opp og sitte der med henne. Gang på gang selv om jeg sa at han måtte sitte der med henne.
Nå når jeg er melkefri så har hun ikke like mye vondt, men det hender innimellom hun får vondt. Så nå i dag skulle jeg en tur ut, var borte i kanskje 20-30 minutter, da jeg dro var det en mett, fornøyd og trøtt liten baby, da jeg kom tilbake var det en gråtende baby. Så spurte jeg rolig om hun hadde grått hele tiden og fikk til svar at ja ikke hele tiden, men nesten for hun hadde hatt vondt i magen. Han satt med henne i sofaen og hun lå i armen vendt mot tven. Jeg forklarte at hun var trøtt, og han sa at nei for hun ville ikke sove. Jeg plukket henne opp og hun sov innen 5 minutter var gått i sin egen seng. Her har han tydeligvis ikke forstått signalene hennes. Hun sovner ikke vendt mot tven, hun trenger fred og ro i armkroken vendt mot pappa. Han viste hun var trøtt, men har ikke forstått hva hun trenger for å sove. Hun våknet igjen når jeg var i dusjen, så han hadde plukket henne opp, så spurte jeg om hun hadde fått ny bleie. Nei det hadde hun ikke.

Jeg prøvde å snakke om dette etterpå, spurte forsiktig om han følte at han ikke klarte å tyde signalene hennes like godt lenger. Han svarte at nei hvorfor lurte jeg på det. Så tok jeg opp det med at hun var trøtt tidligere og svaret jeg fikk da var at jo han holdt jo på, så tok jeg over. Altså jeg mener at om han har prøvd i 20-30 minutter å få henne til å sove så har jeg lov å gripe inn.. Jeg prøvde å forklare at han må holde henne vekk fra tven og heller litt godt inntil seg, men da ble han bare sur. Så kommenterte jeg det at jeg ikke følte at han engasjerte seg så mye i det siste og lurte på om det var en grunn for det, så fikk jeg bare til svar at nei han følte at han gjor like mye som før og at jeg bare tok over. Jeg mener det at når han har fått en sjanse til å gjøre noe og jeg til og med har forklart han hva han må gjøre uten at han gjør det innen rimelig tid så har jeg lov til å ta over... Så fikk jeg ikke svar på noe mer. En annen dag lå hun på lekematta si, når hun gikk lei og begynte å slå sutre så spurte jeg om ikke han kunne ta henne fordi jeg var midt i middagen, så gikk han bort, putta tutten i munnen og gikk tilbake til pcen sin. Hun begynte å sutre igjen to sekunder etterpå, så jeg måtte be en gang til, så gjor han det samme. Det var ikke før jeg fortalte at det var tydelig hun ikke ville ligge der lengre at han gikk surt bort å plukket henne opp. Hans pc ting var tydeligvis viktigere enn min middagslaging.

Jeg kjenner jeg blir så sur og lei av å måtte forklare og be og mase. Det nytter jo tydeligvis ikke å ta det opp mår han mener at han ikke gjør mindre nå enn før..

Tror bare jeg må lage en timeplan som noen over her foreslo.
Gud det ble et langt svar

Han har sikkert byttet bleie på henne 2 ganger i løpet av de siste 2 ukene...

Timeplan og klare retningnlinjer virker som en god ide i deres tilfelle ja Men det er noe med at man må bedrive grensesetting og opplæring med voksne mennesker som burde være selvgående som ikke henger helt på greip til tider. Det med bytte av bleier etter søvn må jeg enda spørre etter, ungen er snart 2 år

Jeg er enig med Kabakaba at du kanskje må løsne på tøylene litt og tåle å se på at han gjør feil. Han finner nok fort ut at ting må gjøres på visse måter, men han må kanskje finne ut av det selv? Og du kommer til å slite deg ut når du må passe på både barn og mann hele tiden. Men det er jo litt spesielt med babyer som kanskje sliter med diverse, som melkeproteinallergi. Da blir det til at mor tar over litt ekstra fordi baby kanskje trenger puppen mer, og da har man runddansen med at far ikke slipper til, ufrivillig vel og merke.

Kanskje et merkelig forslag, men hva med å sjekke ut bæretøy hvis dere ikke har det allerede? Da kan du ha baby på deg når du lager mat og han kan sitte med henne på seg når han er ved pc'en? Baby får nærhet og dere får litt friheter med å kunne bevege dere litt. Det var (og er enda) gull verd for vår del. Det hjelper nok ikke på holdningen til mannen din, men da vet du hvertfall at hun sitter fast på han og at han må være oppmerksom på henne

Jeg håper det ordner seg for dere

 

[Neidajoda]

Vi har mer eller mindre hele veien hatt det sånn at vi gjør ting annenhver gang.

Annenhver kveld er det jeg som tar kveldsstell og legging, annenhver er det far som gjør det. Samme med hvem som står opp i helgene, hvem som må spise kald middag, morgenstell, bleieskift, osv. Da er det ikke noe krangel om hvem som skal gjøre hva, for det er allerede avtalt.

Og: når det er mannen sin tur, gjør han det på sin måte.. Selv om den er annerledes enn min, og jeg synes min er mye bedre. Nå holder han og poden på i nesten en time bare for å få pusset tennene, mens når jeg gjør det, er det unnagjort på fem minutter... Noen ganger må jeg bite tennene sammen og puste med magen, men altså, det er å gjøre meg selv en bjørnetjeneste, og å være nedlatende mot mannen, om jeg skal ta over og antyde at han ikke kan å håndtere sitt eget barn. Det verste som skjer er jo at han kommer for seint til noe.

Om mannen sier han ikke får til, og spør om råd, veileder jeg, uten å ta over. Klarte han ikke roe babyen, men vi vet at det ikke er mat babyen trenger, så det er ingen grunn til at jeg skal måtte ta over, så gir jeg heller råd om han spør, som i at "han ser ut til å like når jeg bysser sånn og sånn, synger den og den sangen", osv. Så får han prøve seg frem - akkurat som sånn jeg måtte gjøre da jeg var aleine med babyen hele dagen og ikke hadde noen som kunne komme og ta over når JEG ikke fikk det til..

 

[Maddieh]

Jeg er enig med deg og snakket med pappaen om det lenge før hun ble født at jeg ville at han skulle få en god relasjon fra starten og at dette var noe vi gjor sammen. Jeg steppet til siden og lot han lære siden alt var nytt. Jeg ga også beskjed på forhånd at jeg garantert kom til å overstyre og at han måtte si i fra. Jeg har ikke hatt behov for å overstyre før nå. Eksempel, hun har hatt mye vondt i magen på grunn av melkeproteinallergi. Jeg måtte holde henne mens hun sov i flere uker fordi hun våkna hver gang hun ble lagt ned. Hver gang far fikk ansvar så la han henne ned hver gang hun sovnet fordi han hadde andre ting han heller ville gjøre og når hun våknet og gråt sånn 1 min etterpå så holdt han på med noe og ikke reagerte. Det endte i at jeg måtte droppe alt jeg holdt på med og gå å plukke henne opp og sitte der med henne. Gang på gang selv om jeg sa at han måtte sitte der med henne.
Nå når jeg er melkefri så har hun ikke like mye vondt, men det hender innimellom hun får vondt. Så nå i dag skulle jeg en tur ut, var borte i kanskje 20-30 minutter, da jeg dro var det en mett, fornøyd og trøtt liten baby, da jeg kom tilbake var det en gråtende baby. Så spurte jeg rolig om hun hadde grått hele tiden og fikk til svar at ja ikke hele tiden, men nesten for hun hadde hatt vondt i magen. Han satt med henne i sofaen og hun lå i armen vendt mot tven. Jeg forklarte at hun var trøtt, og han sa at nei for hun ville ikke sove. Jeg plukket henne opp og hun sov innen 5 minutter var gått i sin egen seng. Her har han tydeligvis ikke forstått signalene hennes. Hun sovner ikke vendt mot tven, hun trenger fred og ro i armkroken vendt mot pappa. Han viste hun var trøtt, men har ikke forstått hva hun trenger for å sove. Hun våknet igjen når jeg var i dusjen, så han hadde plukket henne opp, så spurte jeg om hun hadde fått ny bleie. Nei det hadde hun ikke.

Jeg prøvde å snakke om dette etterpå, spurte forsiktig om han følte at han ikke klarte å tyde signalene hennes like godt lenger. Han svarte at nei hvorfor lurte jeg på det. Så tok jeg opp det med at hun var trøtt tidligere og svaret jeg fikk da var at jo han holdt jo på, så tok jeg over. Altså jeg mener at om han har prøvd i 20-30 minutter å få henne til å sove så har jeg lov å gripe inn.. Jeg prøvde å forklare at han må holde henne vekk fra tven og heller litt godt inntil seg, men da ble han bare sur. Så kommenterte jeg det at jeg ikke følte at han engasjerte seg så mye i det siste og lurte på om det var en grunn for det, så fikk jeg bare til svar at nei han følte at han gjor like mye som før og at jeg bare tok over. Jeg mener det at når han har fått en sjanse til å gjøre noe og jeg til og med har forklart han hva han må gjøre uten at han gjør det innen rimelig tid så har jeg lov til å ta over... Så fikk jeg ikke svar på noe mer. En annen dag lå hun på lekematta si, når hun gikk lei og begynte å slå sutre så spurte jeg om ikke han kunne ta henne fordi jeg var midt i middagen, så gikk han bort, putta tutten i munnen og gikk tilbake til pcen sin. Hun begynte å sutre igjen to sekunder etterpå, så jeg måtte be en gang til, så gjor han det samme. Det var ikke før jeg fortalte at det var tydelig hun ikke ville ligge der lengre at han gikk surt bort å plukket henne opp. Hans pc ting var tydeligvis viktigere enn min middagslaging.

Jeg kjenner jeg blir så sur og lei av å måtte forklare og be og mase. Det nytter jo tydeligvis ikke å ta det opp mår han mener at han ikke gjør mindre nå enn før..

Tror bare jeg må lage en timeplan som noen over her foreslo.
Gud det ble et langt svar

Han har sikkert byttet bleie på henne 2 ganger i løpet av de siste 2 ukene...

Dette er ikke holdbart, men jeg syns du skal gi han litt lengre tid evt. Han må få rom til å gjøre det på sin måte. Finne ut av det på sin måte. Hvis ikke så blir det du som sitter med ungen hele tiden.
Jeg og mannen har 50/50 sånn ca, men vi gjør ting på hver vår måte. Funnet ut at om han prøver på noe med hu så må han få rom til det. Så klart hu burde vært vendt fra tv-en men ikke noe galt med at han ser på tv-en mens han prøver å roe hu.
og iblant vil det ta lenger tid for han enn det gjør for deg og omvendt.

 

[Sinéad]

Må bare skyte inn at jeg som kommende førstegangsmor lærer ett og annet av denne tråden! Var dette ting dere snakket om/forberedte dere på før baby kom til verden?

Snakket dere evnt. om det, men så ble det ikke helt sånn i virkeligheten...?

 

[B]

Jeg er til en viss grad enig med deg, pappaen må ha rom for å gjøre ting på sin måte. MEN, når hans måte er halvhjerta og periodevis minner mest om å gjøre det så dårlig som mulig (for å slippe unna?) ,så er ikke det godt nok! Vi snakker om voksne mennesker som garantert klarer å både ta ansvar og løse problemer på jobb f.eks, det er ingenting som kan unnskylde det å ikke prøve ordentlig. Det er absolutt _ingen_ grunn til at vi skal ha lavere forventninger til pappaer enn til mammaer.

Me hvis det gjøres dårlig for at mor skal overta, så er det jo viktig at mor ikke gjør det.
I så fall forsterker jo mor atferden hos far. Det er ikke bare barn som lærer på denne måten. Men har man en slik slask av en mann eller partner uansett kjønn som bruker mer energi på å snike seg unna arbeid enn å ta i et tak bør man kanskje stille spørsmål ved hele forholdet, synes jeg.

 

[Maddieh]

Må bare skyte inn at jeg som kommende førstegangsmor lærer ett og annet av denne tråden! Var dette ting dere snakket om/forberedte dere på før baby kom til verden?

Snakket dere evnt. om det, men så ble det ikke helt sånn i virkeligheten...?

Vi snakket om det. Veldig mye. Men ting ble ikke som forventet, pga at jeg ble veldig syk etter at hu kom. Så mannen gjorde absolutt alt på sykehuset, vi var der til hu var 11 dager gammel. De neste 6 ukene gjorde han også det meste, jeg hadde fysio, hjemmesykepleie, og gikk fortsatt på krykker. Etter det kom jeg mer inn annet enn å sitte på sofaen og kose. Han gjør fortsatt brorparten av husarbeidet pga en tidligere skade jeg har, men vi tar frøkna like mye. Og vi innser at vi har forskjellige måter å gjøre ting på og det er greit så lenge hu er fornøyd og får behovene sine dekket.

 

[Neidajoda]

Må bare skyte inn at jeg som kommende førstegangsmor lærer ett og annet av denne tråden! Var dette ting dere snakket om/forberedte dere på før baby kom til verden?

Snakket dere evnt. om det, men så ble det ikke helt sånn i virkeligheten...?

Det er veldig viktig å snakke om ting på forhånd.

Men, man ser jo hvordan mannen er ellers. Er han en sånn som sluntrer unna husarbeidet, er det gjerne en større fare for at han ikke trår til med babyen heller.

Her snakket vi om det, og var helt enige, så var en kort "diskusjon". Så måtte vi jo gjøre tilpasninger etterhvert, på ting vi så fungerte dårlig.

Vi hadde opprinnelig tenkt at det var jeg som skulle ta hele natten når jeg var i perm, siden alle råd var "sov om dagen når babyen sover". Men så fikk vi en baby som kun sov på dagtid om han ble trillet i vogn ute, så da var det jo helt utelukket at jeg fikk sovet noe på dagtid. Så sov han også veldig urolig om natten, og var avhengig av at vi holdt en hånd på ham og rugget... Så etter seks uker med maks to timers søvn i DØGNET gikk jeg på en kraftig smell, og ble sykemeldt for første gang i mitt liv, og da måtte vi endre på ting så far måtte trå til mer om natten, så jeg fikk sovet litt mer. Det er jo helt urimelig at han skulle sove i fred og ro i åtte timer i strekk, mens jeg fikk knapt to timer.. Vi måtte også ta inn over oss at om kvelden bodde babyen på puppen, omtrent, så da var det ikke så lett at far skulle ha pappa-tid..

Så lurt å prate om det, så man er klar på at far også faktisk skal delta, og ikke bare være tilskuer, men også lurt å tilpasse til de faktiske forholdene når man ser hvordan ting fungerer i praksis.

 

[Sinéad]

Det er veldig viktig å snakke om ting på forhånd.

Men, man ser jo hvordan mannen er ellers. Er han en sånn som sluntrer unna husarbeidet, er det gjerne en større fare for at han ikke trår til med babyen heller.

Her ser jeg heldigvis allerede nå at mens jeg er slått ut med hyperemesis tar han alt husarbeid og matlaging av seg selv. Så det er et godt tegn håper jeg

Vi får det også litt annerledes enn ‘de fleste’ forsåvidt, da han er 3 uker av og på turnus på jobb. Så når han er borte får jeg alt, men når han er hjemme og jeg har perm er han jo også hjemme uten annet på planen. Så jeg har troa på at vi skal finne gode løsninger.

Interessant tråd uansett!

 

[Starflower]

Jeg har ei venninne som spurte meg hvordsn fordelingen var mellom oss. Hun var irritert på mannen fordi hun føltr han kunne ha stilt mer opp.

Jeg visste ikke helt hvordan jeg skulle formulere meg - for jeg vet at min man er der med en gang jeg trenger noe når jeg sitter ute med jura mine og jeg trenger noe. Han lager middag når han kommer hjem om jeg sitter å ammer.

Vi jobber begge i skole. Og han er lærer og er rimelig sliten når han kommer hjem. Så jeg forventer ikke noe av han annet enn ett kyss når han kommer hjem og at han koser/holder lille. Om han sover en time på sofaen så går det fint. Det er viktig at han får hvilt seg og han føler seg nok litt "overflødig". For det er jo jeg som sitter med maten . Men i helgene (om jeg har fått pumpet meg) så tar han lille fra kl 08-09 så sover jeg noen ekstra timer.

Det er viktig med balanse. Vi kommuniserer godt og møter behovene våres.

TS: Det var trist lesing og jeg håper og krysser fingrene for at det går seg til. God cyber-klem!

Han gjør ting for meg når jeg ammer. Om jeg trenger et glass vann, en gulpeklut eller en fjernkontroll så henter han det om jeg spør. Han er også den som oftest tar vogna ut og inn av bilen, bærer bilstolen, og han er den snilleste personen jeg vet om. Så det er jo ikke bare dritt.

 

[IngeridElisabeth]

Nå ble det i overkant mye ekkokammer-stemning her synes jeg. Der er lov å være frustrert, men at alle fedre er totalt ubrukelige stiller jeg meg noe tvilende til.

Det er helt klart at mange fedre føler seg usikre på spedbarn. Og kanskje til og med mindre knyttet til barnet sitt enn mor gjør.
Mor har en ganske saftig tjuvstart på forelder-barn-relasjonen, med 9 mnd der de er fysisk festet i hverandre med alt dette innebærer av hormoner, følelser osv, noe som på mange vis fortsetter langt forbi barselperioden. I samme periode opplever far at kjæresten får et annet menneske i livet som er viktigere enn alt, og alt som var før er snudd på hodet.

Jeg var ikke nevneverdig usikker på babystell og slikt når jeg ble far, men skjønte ganske fort at den mest effektive måten å roe arvingen ofte var å gi ham til mor(s bryst). Når han så roer seg med en gang der så er det klart at dette gir mer mestring for mor enn for far.

I samme periode får mor dekket sitt nærhetsbehov og vel så det, imens far nok fort kan bli frustrert av mangel på både sex, kos og nærhet.
Svært mange samlivsbrudd skjer i sped- og småbarnsperioden, noe som er forståelig.

Til ts: er samboeren din mer innesluttet enn før? Mindre energi? Endret adferd? Sover han mye? (Er han deprimert?)

Men!

Der går over, -eller ihvertfall, -det blir bedre!
Noen par bør gå fra hverandre, men denne perioden er en total unntakstilstand, veldig mye går seg til etter hvert.

Jeg trives mye bedre med småbarn enn med spedbarn, og føler meg for så vidt også mye mer kompetent med dem, de er jo i mye større grad små mennesker enn små fettklumper som stort sett sover eller spiser.
Dette med arbeidsfordeling i hjemmet er det heldigvis ingen fasit på, -dere som bor med partnere som bidrar minimalt i husarbeidet synes jeg synd på, dere har muligens funnet noen i overkant mannete mannemanner (eller bare slubberter). Men det var vel trolig også status før dere valgte å få barn?

Det vil i min verden aldri være nøyaktig 50/50 på husarbeid/barnestell osv, men så lenge begge drar (noe av) lasset og det «går opp» så er det greit. I perioder yter den ene mer, i perioder den andre. Jeg lager stort sett all mat i heimen og baker brød og eventuelle kaker, men det har jeg gjort alltid, så jeg forventer ikke at hun plutselig skal ta 50%. Hun vasker mer tøy, jeg legger mer tøy i skapet. Jeg vasker bilen, hun leverer mest i barnehage. Hun skifter flest bleier. Osv.
Kanskje gjør hun mer enn meg totalt, kanskje ikke, men det bryr meg fint lite. I sum så går AS familien rundt, og barna smiler, så da er jeg happy.

AMEN!

 

[Maddieh]

Han gjør ting for meg når jeg ammer. Om jeg trenger et glass vann, en gulpeklut eller en fjernkontroll så henter han det om jeg spør. Han er også den som oftest tar vogna ut og inn av bilen, bærer bilstolen, og han er den snilleste personen jeg vet om. Så det er jo ikke bare dritt.

Det er bra

 

[Katta]

Me hvis det gjøres dårlig for at mor skal overta, så er det jo viktig at mor ikke gjør det.
I så fall forsterker jo mor atferden hos far. Det er ikke bare barn som lærer på denne måten. Men har man en slik slask av en mann eller partner uansett kjønn som bruker mer energi på å snike seg unna arbeid enn å ta i et tak bør man kanskje stille spørsmål ved hele forholdet, synes jeg.

Joda, men jeg mener prinsipielt at kvinner skal slippe å oppdra partnerne sine. For veldig mange blir disse mønstrene tydeligere når man venter og får barn. Kanskje har det virka helt naturlig at kvinna lager middag hver dag fordi ho er tidligst hjemme fra jobb, men når mannen må gjøre det pga graviditetskvalme eller baby som krever mye er det noe han ikke er innstilt på i det hele tatt f.eks. Heldigvis får mange pappaer en Aha-opplevelse i pappaperm, men det ryker nok noen forhold før det.

 

[Katta]

Nå ble det i overkant mye ekkokammer-stemning her synes jeg. Der er lov å være frustrert, men at alle fedre er totalt ubrukelige stiller jeg meg noe tvilende til.

Det er helt klart at mange fedre føler seg usikre på spedbarn. Og kanskje til og med mindre knyttet til barnet sitt enn mor gjør.
Mor har en ganske saftig tjuvstart på forelder-barn-relasjonen, med 9 mnd der de er fysisk festet i hverandre med alt dette innebærer av hormoner, følelser osv, noe som på mange vis fortsetter langt forbi barselperioden. I samme periode opplever far at kjæresten får et annet menneske i livet som er viktigere enn alt, og alt som var før er snudd på hodet.

Jeg var ikke nevneverdig usikker på babystell og slikt når jeg ble far, men skjønte ganske fort at den mest effektive måten å roe arvingen ofte var å gi ham til mor(s bryst). Når han så roer seg med en gang der så er det klart at dette gir mer mestring for mor enn for far.

I samme periode får mor dekket sitt nærhetsbehov og vel så det, imens far nok fort kan bli frustrert av mangel på både sex, kos og nærhet.
Svært mange samlivsbrudd skjer i sped- og småbarnsperioden, noe som er forståelig.

Til ts: er samboeren din mer innesluttet enn før? Mindre energi? Endret adferd? Sover han mye? (Er han deprimert?)

Men!

Der går over, -eller ihvertfall, -det blir bedre!
Noen par bør gå fra hverandre, men denne perioden er en total unntakstilstand, veldig mye går seg til etter hvert.

Jeg trives mye bedre med småbarn enn med spedbarn, og føler meg for så vidt også mye mer kompetent med dem, de er jo i mye større grad små mennesker enn små fettklumper som stort sett sover eller spiser.
Dette med arbeidsfordeling i hjemmet er det heldigvis ingen fasit på, -dere som bor med partnere som bidrar minimalt i husarbeidet synes jeg synd på, dere har muligens funnet noen i overkant mannete mannemanner (eller bare slubberter). Men det var vel trolig også status før dere valgte å få barn?

Det vil i min verden aldri være nøyaktig 50/50 på husarbeid/barnestell osv, men så lenge begge drar (noe av) lasset og det «går opp» så er det greit. I perioder yter den ene mer, i perioder den andre. Jeg lager stort sett all mat i heimen og baker brød og eventuelle kaker, men det har jeg gjort alltid, så jeg forventer ikke at hun plutselig skal ta 50%. Hun vasker mer tøy, jeg legger mer tøy i skapet. Jeg vasker bilen, hun leverer mest i barnehage. Hun skifter flest bleier. Osv.
Kanskje gjør hun mer enn meg totalt, kanskje ikke, men det bryr meg fint lite. I sum så går AS familien rundt, og barna smiler, så da er jeg happy.

Fint og relevant innlegg ,selv om ekkokammer-kommentaren gir deg en dårlig start.

Siden jeg ble litt kritisk innstilt tar jeg opp de punktene jeg er uenig i, jeg er ellers enig i veldig mye.

Dette med at mor får et forsprang er en sannhet med modifikasjoner, og det er ikke nødvendigvis en biologisk sannhet for alle. Veldig mange blivende mødre gjør en stor jobb i å innhente informasjon og forberede seg på den nye tilværelsen, det kan fedre også gjøre. Dette med amming er f.eks mindre naturlig enn man tror for noen, far kan lese like mye på ammehjelpen sine sider om det som mor kan. Spedbarnet kan oppleves som kvelende og krevende også for mor, mange koser seg, men mange lengter til småbarnstiden, som i ditt innlegg er pappaens time to shine.


Å ha en holdning der man tenker at "kvinner liker så godt små babyer så jeg bare venter litt " gagner iallfall ingen andre enn far. Det vil naturligvis ofte være mer utfordrende for den som ikke har puppen, men da er jo neste steg hva far kan gjøre i stedet. Dersom far skal avlaste så mor får en liten time søvn på ettermiddagen, men innser etter byssing, bæring og rugging i vogna at her er det nok pupp som er løsningen kan den løsningen føles bedre for mor hvis den blir akkompagnert av en god fotmassasje f.eks.


Poenget mitt er : jeg har all mulig forståelse for at det er like tøft å bli far som å bli mor, men det er ingen gangbar unnskyldning for å ikke ta ansvar.

Angående kommentaren om at de som er dårlige på å gjøre husarbeid "antagelig var det før barn og " - jeg skrev litt mer om det i innlegget over, bottom line er at man kan ikke måtte oppdra voksne menn. Det er ikke greit å legge ansvaret på kvinna som "valgte feil mann ", det er mannens oppførsel som er kritikkverdig.

 

[Katta]

Han gjør ting for meg når jeg ammer. Om jeg trenger et glass vann, en gulpeklut eller en fjernkontroll så henter han det om jeg spør. Han er også den som oftest tar vogna ut og inn av bilen, bærer bilstolen, og han er den snilleste personen jeg vet om. Så det er jo ikke bare dritt.

Det er heldigvis sjelden bare dritt, men jeg forstår godt at du føler deg alene om hovedansvaret. ❤

 

[Starflower]

Ok, jeg tenker du må lese hva du selv skrev her. Og så lese hva jeg skrev i mitt råd til deg.

Du argumenterer veldig for at du har «lov» til å ta over når/dersom mannen ikke har løst et problem innen 20 minutter. Jeg har ikke sett denne regelen noe sted. Og tvert imot vil jeg si at du ødelegger for deg selv ved å holde på slik. Når far har baby, så er det far som har baby, og ja han kommer til å gjøre ting på en annen måte enn deg. Det er også fordi ting som fungerer for deg ikke vil fungere for han. Han MÅ få lov til å ta seg av baby uten kritikk fra deg, ihvertfall om du siden går og forventer at han skal ta ansvar. Så lenge det ikke er snakk om liv og død eller alvorlig fare, så må du klare å la de holde på.

Baby sov ikke innen 30 min, så det var et problem? Herlighet, igår sov ikke min mellom kl 14:30 og 20:30, og det selv om alle tegn på tretthet var der. Det er nå bare ikke alltid at baby sover etter et skjema... Min er 7 mnd. Mannen som hadde baby etter jobb fra kl 16. Hva gjorde jeg i mellomtiden? Jeg satt ikke og ergret meg over at mannen ikke fikk baby til å sove, jeg spiste middag, luftet hunder, tok meg en dusj, hengte opp klesvasken, så på videoer på nett mens jeg brettet rent tøy... Og jeg tok ikke over baby igjen før han skulle ha mat (ammer). Hadde mannen kunne gitt mat, så han jeg overlatt det til han også. Får jeg baby til å sovne fortere? Tja, jeg gjør det på en annen måte, men mannen får også til, dog med helt andre teknikker enn meg. Jeg har ikke tatt tiden, så vet ikke hvem som er «flinkest» der. Spiller det egentlig noen rolle?

Misforstå meg rett, jeg har også klaget til min mann når han gjør ting på en annen måte enn meg, der og da kan det være vanskelig å se hva som er best å gjøre/si. Men i etterkant ser jeg at de klarer seg helt fint uten at jeg hopper inn. Og så blir det en vane om mannen tar over på faste tider, da lærer du deg å senke skuldrene og overlate ansvaret til noen andre. Sliter du med at du føler du «må» ta over, så forlat huset og vær borte i noen timer. Eller legg deg og sov! Ikke sitt og se over skuldra til mannen ihvertfall.

I tilfellet med middagen. Der skulle dere ha avtalt hvem som har ansvaret. Det er så åpenbart at du fortsatt har ansvaret her både i hva du spør han om og hva han reagerer med. Han gjør korte inngrep i det som åpenbart oppfattes som «din» tid med baby. Og dette bekreftes av deg ved at du fortsetter å instruere. Men dersom dere avtaler tydelig hvem som har ansvaret for baby, og mannen har sin tur, så er det din jobb å la de være i fred. Du kan minne mannen kjapt på at PC distraherer han fra å følge med på baby, idet hans «tur» starter, men underveis må du la de være. Du gjør neppe alt perfekt selv heller.

Neste gang du føler for å bryte inn, spør deg selv: hva er det værste som kan skje dersom de holder på slik en stund til? Dersom svaret ikke er: baby kan dø/bli alvorlig skadet/få alvorlige mén/utviklingsforstyrrelser osv, så la de være i fred.

Oppsummert: om du vil at mannen skal ta ansvar, så må du også være beredt til å gi fra deg ansvaret. Uten noen men/hvis/dersom.

Takk for innsyn, er ikke alltid så lett å se hva en selv gjør feil heller.

Når det kommer til søvn så har vi et prematurt barn og da må ting gå litt mer etter boka. Premature barn trenger mer søvn og blir fort overstimulert. På akkurat det kan du være så uenig som du vil, men når det kommer til vårt barns utvikling så ønsker vi å legge best mulig til rette, og da må baby få sove når hun er trøtt for å stimulere til best mulig utvikling. Dette er far både enig i og innforstått med og det er derfor det påvirker meg at han ikke klarte å gjøre nå det han ikke hadde problemer med før. Bruker han 2 timer på å få henne til å sovne så får hun 1 time søvn før hun blir sulten igjen. Da er hun både trøtt og sulten noe som påvirker mengden hun spiser og fører oss inn i en ond sirkel og det er meg som er maten og hennes vektoppgang det går utover (hun var veldig liten ved fødsel så det er utrolig viktig at hun spiser nok og at hun går opp i vekt).

Men jeg kan absolutt vise mer tålmodighet å prøve å guide han igjennom istedenfor å bli sur å ta over. Så kan jeg heller bli sur og guide neida, men ja. Han må jo «lære seg» hennes signaler igjen og da må han få prøve seg litt frem, jeg er enig i det, men jeg kan prøve å hjelpe på en mer støttende måte, absolutt.

 

[Agnete]

Noe jeg alltid har lurt på, hvorfor får man barn med mannfolk som er totalt udugelige? Man visste jo dette før barna ble satt til verden om man bodde med de før.
Må man gjøre alt før så endrer ikke dette seg etter man får barn, bare da blir belasting større.
Fungerer det ikke å snakke sammen, mannen gidder ikke å bry seg etter flere samtaler da hadde jeg gått min vei altså. Og da snakker jeg ikke om mannfolk som ikke slipper til, blir kritisert osv når de prøver. Da snakker jeg on de som ikke gidder.
Her tok mannen babyen vår de første timene da jeg var utslitt etter fødsel, og tøft svangerskap. Han gikk med barnet vårt i armene hele natten mens jeg sov. Ikke noe jeg ba om det falt han naturlig og han har bare fortsatt, tok også netter selv om han jobbet. Så det finnes mannfolk som klarer å ta seg av barnet sitt, ønsker tilknytting osv. snakk sammen, ingen bedring da var det kanskje ikke håp for forholdet deres? Finnes udugelige mannfolk, men jeg tror ikke de er i flertall lenger

 

[Starflower]

Nå ble det i overkant mye ekkokammer-stemning her synes jeg. Der er lov å være frustrert, men at alle fedre er totalt ubrukelige stiller jeg meg noe tvilende til.

Det er helt klart at mange fedre føler seg usikre på spedbarn. Og kanskje til og med mindre knyttet til barnet sitt enn mor gjør.
Mor har en ganske saftig tjuvstart på forelder-barn-relasjonen, med 9 mnd der de er fysisk festet i hverandre med alt dette innebærer av hormoner, følelser osv, noe som på mange vis fortsetter langt forbi barselperioden. I samme periode opplever far at kjæresten får et annet menneske i livet som er viktigere enn alt, og alt som var før er snudd på hodet.

Jeg var ikke nevneverdig usikker på babystell og slikt når jeg ble far, men skjønte ganske fort at den mest effektive måten å roe arvingen ofte var å gi ham til mor(s bryst). Når han så roer seg med en gang der så er det klart at dette gir mer mestring for mor enn for far.

I samme periode får mor dekket sitt nærhetsbehov og vel så det, imens far nok fort kan bli frustrert av mangel på både sex, kos og nærhet.
Svært mange samlivsbrudd skjer i sped- og småbarnsperioden, noe som er forståelig.

Til ts: er samboeren din mer innesluttet enn før? Mindre energi? Endret adferd? Sover han mye? (Er han deprimert?)

Men!

Der går over, -eller ihvertfall, -det blir bedre!
Noen par bør gå fra hverandre, men denne perioden er en total unntakstilstand, veldig mye går seg til etter hvert.

Jeg trives mye bedre med småbarn enn med spedbarn, og føler meg for så vidt også mye mer kompetent med dem, de er jo i mye større grad små mennesker enn små fettklumper som stort sett sover eller spiser.
Dette med arbeidsfordeling i hjemmet er det heldigvis ingen fasit på, -dere som bor med partnere som bidrar minimalt i husarbeidet synes jeg synd på, dere har muligens funnet noen i overkant mannete mannemanner (eller bare slubberter). Men det var vel trolig også status før dere valgte å få barn?

Det vil i min verden aldri være nøyaktig 50/50 på husarbeid/barnestell osv, men så lenge begge drar (noe av) lasset og det «går opp» så er det greit. I perioder yter den ene mer, i perioder den andre. Jeg lager stort sett all mat i heimen og baker brød og eventuelle kaker, men det har jeg gjort alltid, så jeg forventer ikke at hun plutselig skal ta 50%. Hun vasker mer tøy, jeg legger mer tøy i skapet. Jeg vasker bilen, hun leverer mest i barnehage. Hun skifter flest bleier. Osv.
Kanskje gjør hun mer enn meg totalt, kanskje ikke, men det bryr meg fint lite. I sum så går AS familien rundt, og barna smiler, så da er jeg happy.

Alle fedre er langt i fra udugelige og min mann var utrolig flink i starten før det dabbet av. Så jeg vet han kan! Det var veldig viktig for meg at han skulle få samme tilknytning som meg fra starten og siden jeg hadde gått med henne i magen ville jeg spesielt at han skulle få holde henne først når hun kom. Starten vår ble litt brå, endte i hastekeisersnitt 5 uker før tiden og frøkna kom til verden like under 2 kg og trengte derfor sonde. Siden jeg våknet opp fra narkose så fikk mannen automatisk holde henne først. Matingen og skiftene ble også fordelt relativt likt. Han holdt henne mer og måtte spør meg flere ganger om jeg var sikker på at det gikk bra. Jeg hadde ammetrening så for meg gikk det bra. Hun fikk mat på sonde i 2 uker samtidig som jeg prøvde å amme og måtte pumpe i tillegg. Han matet og jeg pumpet.

Når jeg startet å fullamme og han måtte tilbake til jobb etter ferien så har det dabbet av i hvor mye han engasjerer seg. Han har vært veldig sliten fordi det er mye fysisk og psykisk stress for han i forhold til prosjekter hjemme og på jobb, så jeg har prøvd å gjøre litt ekstra for å ta hensyn. Det har da ført til at han nå tar for gitt alt jeg gjør og ikke engasjerer seg. Jeg trenger ikke at ting er fordelt 50/50, jeg er i permisjon og han har jobb, da er jobben min henne på dagtid. Men når jeg har henne på dagtid har ført til at han ikke gjør så mye på kveldstid heller. Hvordan vi kan finne den balansen er det jeg sliter med.

Fra starten så har vi passet på å holde liv i forholdet. Vi har hatt sex selv om ikke energien har vært på topp og tatt tid til hverandre, men nå har det bare blitt til at jeg føler meg sur, irritert og lei meg hele tiden til det punktet at jeg ikke har lyst til å være nær han over hode. Det gjør bare stemningen sur og gjør at vi kommer inn i en ond sirkel som jeg ikke alene klarer å komme meg ut av. Jeg savner at dette er en felles ting og jeg savner han, for han er verdens snilleste og søteste og mest omtenksome kjæreste som dessverre er litt lat og når han har veldig vanskelig for å snakke om ting så er det veldig vanskelig å løse. Tar jeg opp et problem så blir jeg møtt av stillhet og «jeg vet ikke hva jeg skal si». Vi er begge helt sykt konfliktsky, så det er virkelig ikke lett å ta opp ting som er vanskelige.

Når det kommer til det du spør om med depresjon så stemmer det i stor grad med hans oppførsel, men fra før hun kom til verden. Vi har et litt vell stort prosjekt gående her hjemme som ikke gå helt som planlagt, noe som tærer veldig på psyken både når det kommer til energi og økonomi. Vi snakker om akkurat det ganske ofte og jeg har nok gitt han ganske mye slack på grunn av det som igjen tærer på meg som egentlig også er deprimert, men jeg kan ikke tenke på meg selv når baby trenger at vi er der for henne.

Det ble så mye snakk av denne tråden nå at jeg angrer på at jeg la det ut.