Aspergers som voksen

Min erfaring er at mennesker med asperger er svært forskjellige og at de får diagnosen i ulike aldre. Mange med diagnosen greier seg veldig bra, men mange har også utfordringer knyttet til ulike områder i livet. Hvordan de greier seg handler mye om hvordan de er som individer og hvordan de blir ivaretatt av omgivelsene.
 
For ditt vedkommende vil nok en person med Aspergers oppleves som en hvilken som helst annen person. Kanskje en litt mer ærlig person, om noe.
Ja, ikke sant. Etter hva jeg kan lese, så virker folk med Aspergers syndrom helt normale.

Jeg har ingen diagnose, men ble henvist til psykolog med oppfordring om utredning etter høy score på screeningtest. Men jeg fikk ingen utredning fordi man «kan se det på en person med et halvt øye» om de har Aspergers syndrom. Jeg mistet tilliten til den psykologen etter det utsagnet. Men jeg har vanskelig for å utfordre autoriteter, så jeg fikk ikke gjort noe med det. Jeg har tidvis vurdert å gå privat for å få en utredning, men det koster nok en del. Og jeg vet ikke om jeg egentlig ville oppnådd noe for min egen del med en diagnose.
 
Ja, ikke sant. Etter hva jeg kan lese, så virker folk med Aspergers syndrom helt normale.

Jeg har ingen diagnose, men ble henvist til psykolog med oppfordring om utredning etter høy score på screeningtest. Men jeg fikk ingen utredning fordi man «kan se det på en person med et halvt øye» om de har Aspergers syndrom. Jeg mistet tilliten til den psykologen etter det utsagnet. Men jeg har vanskelig for å utfordre autoriteter, så jeg fikk ikke gjort noe med det. Jeg har tidvis vurdert å gå privat for å få en utredning, men det koster nok en del. Og jeg vet ikke om jeg egentlig ville oppnådd noe for min egen del med en diagnose.
Vet heller ikke om du ville oppnådd noe, annet enn hjelp til å bli ufør om det er det du trenger. Etter hva statistikken viser får ikke Aspergere tilrettelegging på jobb, de faller utenfor og blir uføre. Så om du vil jobbe tror jeg du har like god sjangse uten en diagnose. Men om du har eller ikke har Aspergers, så har du kanskje litt oversikt over hva som er ekstra utfordrende for deg? Prøv å tilrettelegge litt for deg selv, tenker jeg. Etter at jeg fikk diagnosen skjønte jeg hvordam mye lyd og bevegelse rundt meg, faktisk gjør meg utslitt. Før trodde jeg at jeg bare måtte avfinne meg med det og prøve å venne meg til det.
Så om du har noen slike utfordringer på jobb, eller jobber med mye ansiktskontakt med kunder osv, så kan det være lurt å se etter en annen type jobb. Istedenfor å tvinge seg selv til å bli.
Og den psykologen har umulig møtt mange med autisme nivå 1. Tror han tenkte på nivå 2 eller 3. Er ingen som ser det på meg heller, og vi damer er utrolig gode til å ta på maska og spille med.
 
Litt hjelp kanskje, kjekt å vite at det har en årsak. Samtidig så er det frustrerende å være overlatt til meg selv. Vanskelig å endre på ting da. Jeg vet ikke om andre får hjelp lettere. Jeg fungerer greit når jeg kan bestemme selv hvor mye sosial kontakt jeg skal ha, men jeg skulle gjerne fått hjelp til å finne metoder for å endre ting heller enn å finne ut hvor grensene mine går helt alene.
Må spørre, fikk du bare diagnosen og lykke til videre? Ingen hjelp å få? Vet ikke hvordan det er for deg, men vet jo mange sliter litt med det sosiale og det med å forstå hva andre viser slags følelser og dermed aldri føler de vet hvir de har andre mennesker. Og det finnes jo opplegg for det. Er jo snakk om å håndtere egen situasjon,og "alle " får jo hjelp til det enten det er smerteskole eller psykiske lidelser (der det riktignok er kø og ikke så enkelt å "fikse" alltid). Synes det er meningsløst å bare gi noen en diagnose uten å følge opp!
 
Har akkurat samme erfaringen som sylvanas og Bellablue90. «Her er diagnosen, hadebra!». Og så da? Hva gjør jeg videre? Haha, snakk om unyttig diagnose i så måte. Ok at man får satt en merkelapp på det som er vanskelig, men samtidig så er det så intetsigende til merkelapp å være. Og noen reelle «tiltak» finnes kun for barn på skolen, såvidt jeg vet. Når du er voksen får du klare deg selv. Og så er det jo ikke slik at psykologi er en rett frem vitenskap. Og jeg tror at særlig for oss som har fått diagnosen sent (jeg fikk den nå når jeg er 33 år), så har vi jo lært våre «metoder» for å fungere i hverdagen. Og vi har fått våre doser med negativ erfaring og diverse unødige problemer som følge av at vi er forsøkt klemt inn i en boks vi ikke passer inn i.
Jeg for eksempel har fått kompleks PTSD i tillegg, noe som var den opprinnelige grunnen til at jeg søkte hjelp. Visste ikke at det var PTSD da, men skjønner det nå. Så ble Aspergers oppdaget i den anledning, og da fikk jeg faktisk beskjed om at de ikke ville gi videre behandling til meg. Fordi Aspergers også kunne forklare vanskene mine + de mente jeg ikke ville takle behandlingen for PTSD. Følte meg regelrett «dumpa» av helsevesenet. Så da går jeg rundt med nøyaktig de samme utfordringene som før, uten annen hjelp enn at de kunne sykemelde meg.
Føler meg egentlig ganske sykeliggjort og invalidisert. Vi prøvde i to år å bli gravide, og det var veldig vondt og sårt. Psykologen mente dette var «depresjon» og at jeg burde snakke med legen min om antidepressiva. Selv om vi jo var i oppstarten av IVF! Alle normale reaksjoner skal jeg liksom ta medisiner mot? Nei takk.
Det er tragisk å lese dette. Det finnes jo hjelp å få til å mestre/forstå egen diagnose. Kanskje en del av dere ikke får det fordi dere fungerer veldig godt, feks har jobb? Inntrykk av at de som faller utenfor arbeidslivet får mer hjelp, for det koster penger at de ikke jobber... Det er jo totalt unødvendig å plages med noe som man kan få noe hjelp til å leve med! Blir skikkelig skuffet over å lese det.
 
Må spørre, fikk du bare diagnosen og lykke til videre? Ingen hjelp å få? Vet ikke hvordan det er for deg, men vet jo mange sliter litt med det sosiale og det med å forstå hva andre viser slags følelser og dermed aldri føler de vet hvir de har andre mennesker. Og det finnes jo opplegg for det. Er jo snakk om å håndtere egen situasjon,og "alle " får jo hjelp til det enten det er smerteskole eller psykiske lidelser (der det riktignok er kø og ikke så enkelt å "fikse" alltid). Synes det er meningsløst å bare gi noen en diagnose uten å følge opp!

Bare den selvhjelpsgruppa. 1 1/2 times kjøretur fra der vi bodde, og jeg har ikke førerkort og det var så godt som null bussforbindelser. Det var da jeg var hos Nav og snakket om uføretrygd at jeg fikk litt innblikk i diagnosen, for hun hadde en erklæring fra psykologen der det sto litt om hva det innebar og hvilken tilrettelegging jeg ville trenge for å jobbe. Det var like interessant å lese for meg som henne, for det var jo nytt for meg. Men det er ikke nytt for meg å dette. Første diagnosen jeg fikk var depresjon. De ga meg antidepressiva og det var det. Kort sagt så gikk jeg på dem i 2 1/2 år uten psykologhjelp, og fastlegen skrev bare ut ny resept jevnlig. Ingen brydde seg etter at diagnosen var satt.
 
Det er tragisk å lese dette. Det finnes jo hjelp å få til å mestre/forstå egen diagnose. Kanskje en del av dere ikke får det fordi dere fungerer veldig godt, feks har jobb? Inntrykk av at de som faller utenfor arbeidslivet får mer hjelp, for det koster penger at de ikke jobber... Det er jo totalt unødvendig å plages med noe som man kan få noe hjelp til å leve med! Blir skikkelig skuffet over å lese det.

Det ble uføretrygd på meg. Jeg flyttet til et nytt sted, og saksbehandler der sa med en gang at vi burde søke på ufør. Fint økonomisk, men veldig kjipt å bare bli avfeid.
 
Bare den selvhjelpsgruppa. 1 1/2 times kjøretur fra der vi bodde, og jeg har ikke førerkort og det var så godt som null bussforbindelser. Det var da jeg var hos Nav og snakket om uføretrygd at jeg fikk litt innblikk i diagnosen, for hun hadde en erklæring fra psykologen der det sto litt om hva det innebar og hvilken tilrettelegging jeg ville trenge for å jobbe. Det var like interessant å lese for meg som henne, for det var jo nytt for meg. Men det er ikke nytt for meg å dette. Første diagnosen jeg fikk var depresjon. De ga meg antidepressiva og det var det. Kort sagt så gikk jeg på dem i 2 1/2 år uten psykologhjelp, og fastlegen skrev bare ut ny resept jevnlig. Ingen brydde seg etter at diagnosen var satt.
Selvhjelpsgrupper er jeg iboende skeptisk til. Av dem i en slik gruppe har vel ingen helt funnet ut hvordan de skal mestre diagnosen sin, og det de fleste trenger og ønsker er vel heller "proff" hjelp. Ingen kan hjelpe andre til et nivå de selv ikke er på, for å si det sånn. Finnes nok unntak, men tror at de fleste må ha hjelp fra noen som vet litt mer enn seg selv og ikke noen på samme nivå.

Det er sånt som dette som gjør at jeg skjønner hvorfor Norge har så stor andel uføre og unge uføre. Det er mange som kunne jobbet med tilrettelegging og å få prøve seg litt frem, men den delen av oppfølgningen mangler for veldig mange. Greit nok med uføretrygd, en skjønner godt det oppleves skuffende når du føler du kunne jobbet med litt oppfølging.
 
Selvhjelpsgrupper er jeg iboende skeptisk til. Av dem i en slik gruppe har vel ingen helt funnet ut hvordan de skal mestre diagnosen sin, og det de fleste trenger og ønsker er vel heller "proff" hjelp. Ingen kan hjelpe andre til et nivå de selv ikke er på, for å si det sånn. Finnes nok unntak, men tror at de fleste må ha hjelp fra noen som vet litt mer enn seg selv og ikke noen på samme nivå.

Det er sånt som dette som gjør at jeg skjønner hvorfor Norge har så stor andel uføre og unge uføre. Det er mange som kunne jobbet med tilrettelegging og å få prøve seg litt frem, men den delen av oppfølgningen mangler for veldig mange. Greit nok med uføretrygd, en skjønner godt det oppleves skuffende når du føler du kunne jobbet med litt oppfølging.

Ja det er frustrerende. Det er jo selvfølgelig greit å få penger for å sitte hjemme, men det er ikke alltid det beste for livskvaliteten. Altså, jeg vil jo også bidra og ha noe å prate om. Møte nye venner, skravle litt i lunsjen, fortelle folk om morsomme episoder på jobb etc. Nå er det mer som "nei altså i dag tømte jeg oppvaskmaskinen og satte på en klesvask, og så går jeg den samme ruta som jeg gjør ellers".
 
Må spørre, fikk du bare diagnosen og lykke til videre? Ingen hjelp å få? Vet ikke hvordan det er for deg, men vet jo mange sliter litt med det sosiale og det med å forstå hva andre viser slags følelser og dermed aldri føler de vet hvir de har andre mennesker. Og det finnes jo opplegg for det. Er jo snakk om å håndtere egen situasjon,og "alle " får jo hjelp til det enten det er smerteskole eller psykiske lidelser (der det riktignok er kø og ikke så enkelt å "fikse" alltid). Synes det er meningsløst å bare gi noen en diagnose uten å følge opp!

Hvilke typer opplegg er det du tenker på, helt konkret?
 
Hvilke typer opplegg er det du tenker på, helt konkret?
Jeg vet at del barn og unge får oppgaver og trening når det gjelder kroppsspråk og ansiktsuttrykk . Vet også en voksen mann som har fått det,men han bor ikke i Norge så ikke sikkert samme tilbud her. Men det er jo bare en del av en sånn diagnose for enkelte som har den, det kan jo være mange andre ting også. Men dette sosiale mm vet jeg mange unge som har fått hjelp med.
 
Det ble uføretrygd på meg. Jeg flyttet til et nytt sted, og saksbehandler der sa med en gang at vi burde søke på ufør. Fint økonomisk, men veldig kjipt å bare bli avfeid.

Han jeg skrev om har gått på antidepressiva i over to år nå, men har etterhvert fått hjelp hos psykolog. Psykologen mente i utgangspunktet at han burde ha klart å trappe opp mer på jobb etter et halvt år (han jobber nå 20 %). Selv føler han ikke i det hele tatt at han er klar for å gå tilbake til jobb, da han ikke føler han mestrer jobben eller den sosiale delen ved jobb. Jeg prøver å hjelpe han litt å finne ut av ting, da han synes det er vanskelig å ta tak i ting og få oversikt selv.
Kan jeg spørre hvor stort tap det er å motta uføretrygd vs «vanlig lønn» eller aap? Og han har slitt med diverse siden han var ung, så uføreforsikring var dessverre ikke en mulighet for han. I forhold til å bli ufør, så står det jo at de beregner ut fra inntekt før han ble syk. Han har jo vært i aap etter han ble syk, men det er altså fortsatt inntekt før han ble sykemeldt som er utgangspunkt?

Kan tenke meg at det er kjipt å bare bli avfeid sånn, når det nok er mye man faktisk kunne greid fint å jobbe med, hvis man bare får tilrettelegging eller hjelp til å finne en jobb som passer..
 
Han jeg skrev om har gått på antidepressiva i over to år nå, men har etterhvert fått hjelp hos psykolog. Psykologen mente i utgangspunktet at han burde ha klart å trappe opp mer på jobb etter et halvt år (han jobber nå 20 %). Selv føler han ikke i det hele tatt at han er klar for å gå tilbake til jobb, da han ikke føler han mestrer jobben eller den sosiale delen ved jobb. Jeg prøver å hjelpe han litt å finne ut av ting, da han synes det er vanskelig å ta tak i ting og få oversikt selv.
Kan jeg spørre hvor stort tap det er å motta uføretrygd vs «vanlig lønn» eller aap? Og han har slitt med diverse siden han var ung, så uføreforsikring var dessverre ikke en mulighet for han. I forhold til å bli ufør, så står det jo at de beregner ut fra inntekt før han ble syk. Han har jo vært i aap etter han ble syk, men det er altså fortsatt inntekt før han ble sykemeldt som er utgangspunkt?

Kan tenke meg at det er kjipt å bare bli avfeid sånn, når det nok er mye man faktisk kunne greid fint å jobbe med, hvis man bare får tilrettelegging eller hjelp til å finne en jobb som passer..

Jeg har aldri klart å ha en jobb over lengre tid, da jeg fikk nye angst og depresjon av det. Så jeg har minstesats på uføretrygd, men jeg fikk ikke ung ufør. Så for min del ble det økonomisk gevinst å gå fra aap til uføretrygd. Veldig kjekt for meg, for aap var veldig lite utbetalt.
Jeg blir ikke akkurat rik av minstesats på ufør heller, men jeg kan i det minste betale min del av regningene :)

Jeg har veldig lyst til å jobbe litt etter hvert, men jeg vet heller ikke hvilken jobb det skulle ha vært. Det beste hadde vært en jobb der jeg kunne jobbe hjemmefra.
 
Jeg har aldri klart å ha en jobb over lengre tid, da jeg fikk nye angst og depresjon av det. Så jeg har minstesats på uføretrygd, men jeg fikk ikke ung ufør. Så for min del ble det økonomisk gevinst å gå fra aap til uføretrygd. Veldig kjekt for meg, for aap var veldig lite utbetalt.
Jeg blir ikke akkurat rik av minstesats på ufør heller, men jeg kan i det minste betale min del av regningene :)

Jeg har veldig lyst til å jobbe litt etter hvert, men jeg vet heller ikke hvilken jobb det skulle ha vært. Det beste hadde vært en jobb der jeg kunne jobbe hjemmefra.

Ok, det var jo bra :)
Håper du med tiden finner en jobb som passer deg, og at du finner noe som du kan jobbe med hjemmefra! :)
 
Han jeg skrev om har gått på antidepressiva i over to år nå, men har etterhvert fått hjelp hos psykolog. Psykologen mente i utgangspunktet at han burde ha klart å trappe opp mer på jobb etter et halvt år (han jobber nå 20 %). Selv føler han ikke i det hele tatt at han er klar for å gå tilbake til jobb, da han ikke føler han mestrer jobben eller den sosiale delen ved jobb. Jeg prøver å hjelpe han litt å finne ut av ting, da han synes det er vanskelig å ta tak i ting og få oversikt selv.
Kan jeg spørre hvor stort tap det er å motta uføretrygd vs «vanlig lønn» eller aap? Og han har slitt med diverse siden han var ung, så uføreforsikring var dessverre ikke en mulighet for han. I forhold til å bli ufør, så står det jo at de beregner ut fra inntekt før han ble syk. Han har jo vært i aap etter han ble syk, men det er altså fortsatt inntekt før han ble sykemeldt som er utgangspunkt?

Kan tenke meg at det er kjipt å bare bli avfeid sånn, når det nok er mye man faktisk kunne greid fint å jobbe med, hvis man bare får tilrettelegging eller hjelp til å finne en jobb som passer..

AAP og uføretrygd gir stort sett samme utbetaling. 66% av det man tjente de tre beste av de fem siste årene før man ble syk. Men om man er under 36 år når man søker om uføretrygd og ble varig syk før man fylte 25, kan man søke på ung ufør og da får man som regel litt mer. Ikke mye, men.

Det varierer litt, er minstesatser og maks 6G osv.
 
AAP og uføretrygd gir stort sett samme utbetaling. 66% av det man tjente de tre beste av de fem siste årene før man ble syk. Men om man er under 36 år når man søker om uføretrygd og ble varig syk før man fylte 25, kan man søke på ung ufør og da får man som regel litt mer. Ikke mye, men.

Det varierer litt, er minstesatser og maks 6G osv.

Jeg fikk jeg beskjed om at det er alvorlighetsgraden som avgjør om man får ung ufør, så jeg fikk det ikke :(
 
Det er sikkert flere ting som avgjør. Men man må være innenfor alderskriteriene også. :)

Ja, men om alt er innenfor kravene så er det fremdeles ikke sikkert at man får ung ufør. Det føles egentlig ganske urettferdig. Jeg vet ikke om de har en liste over hvilke diagnoser som er alvorlige nok eller grader av dem, eller om det går på skjønn
 
AAP og uføretrygd gir stort sett samme utbetaling. 66% av det man tjente de tre beste av de fem siste årene før man ble syk. Men om man er under 36 år når man søker om uføretrygd og ble varig syk før man fylte 25, kan man søke på ung ufør og da får man som regel litt mer. Ikke mye, men.

Det varierer litt, er minstesatser og maks 6G osv.

Må man søka uføretrygd før fylte 36? Eg ble sjuk før 25 år. Men eg blir nok ikkje ufør før seinere, men det er jo sjukdom før fylte 25 år som blir grunnen. Eg er varig sjuk.
 
Back
Topp