Vil nok merke det på særinteresser også vil jeg tro.
Aspergers som voksen
- Trådstarter Trebarnsmor<3
- Opprettet
Har akkurat samme erfaringen som sylvanas og Bellablue90. «Her er diagnosen, hadebra!». Og så da? Hva gjør jeg videre? Haha, snakk om unyttig diagnose i så måte. Ok at man får satt en merkelapp på det som er vanskelig, men samtidig så er det så intetsigende til merkelapp å være. Og noen reelle «tiltak» finnes kun for barn på skolen, såvidt jeg vet. Når du er voksen får du klare deg selv. Og så er det jo ikke slik at psykologi er en rett frem vitenskap. Og jeg tror at særlig for oss som har fått diagnosen sent (jeg fikk den nå når jeg er 33 år), så har vi jo lært våre «metoder» for å fungere i hverdagen. Og vi har fått våre doser med negativ erfaring og diverse unødige problemer som følge av at vi er forsøkt klemt inn i en boks vi ikke passer inn i.
Jeg for eksempel har fått kompleks PTSD i tillegg, noe som var den opprinnelige grunnen til at jeg søkte hjelp. Visste ikke at det var PTSD da, men skjønner det nå. Så ble Aspergers oppdaget i den anledning, og da fikk jeg faktisk beskjed om at de ikke ville gi videre behandling til meg. Fordi Aspergers også kunne forklare vanskene mine + de mente jeg ikke ville takle behandlingen for PTSD. Følte meg regelrett «dumpa» av helsevesenet. Så da går jeg rundt med nøyaktig de samme utfordringene som før, uten annen hjelp enn at de kunne sykemelde meg.
Føler meg egentlig ganske sykeliggjort og invalidisert. Vi prøvde i to år å bli gravide, og det var veldig vondt og sårt. Psykologen mente dette var «depresjon» og at jeg burde snakke med legen min om antidepressiva. Selv om vi jo var i oppstarten av IVF! Alle normale reaksjoner skal jeg liksom ta medisiner mot? Nei takk.
Jeg for eksempel har fått kompleks PTSD i tillegg, noe som var den opprinnelige grunnen til at jeg søkte hjelp. Visste ikke at det var PTSD da, men skjønner det nå. Så ble Aspergers oppdaget i den anledning, og da fikk jeg faktisk beskjed om at de ikke ville gi videre behandling til meg. Fordi Aspergers også kunne forklare vanskene mine + de mente jeg ikke ville takle behandlingen for PTSD. Følte meg regelrett «dumpa» av helsevesenet. Så da går jeg rundt med nøyaktig de samme utfordringene som før, uten annen hjelp enn at de kunne sykemelde meg.
Føler meg egentlig ganske sykeliggjort og invalidisert. Vi prøvde i to år å bli gravide, og det var veldig vondt og sårt. Psykologen mente dette var «depresjon» og at jeg burde snakke med legen min om antidepressiva. Selv om vi jo var i oppstarten av IVF! Alle normale reaksjoner skal jeg liksom ta medisiner mot? Nei takk.
Jeg har ingen særinteresser, vet ikke om det er mer typisk hos menn?
Jeg har det, men det er kanskje mer typisk hos menn ja. Off, ble litt trist når jeg leste innlegget ditt for det skal ikke være sånn! Rart hvordan de har opplegg for barn med Aspergers, men tenker de ikke over at de blir voksne en gang også!? Det er veldig spesielt!
Jeg så en del videoer på YouTube at Tony Attwood, som jeg synes er den eneste som forklarer Aspergers på en gjenkjennelig måte uten alt det «akademiske» våset. Han stusset også over at man kun fokuserer på barn, og at diagnosekriteriene er utviklet for barn, og særlig at diagnosekriteriene er peilet inn mot gutter og ikke jenter. Han mener det er derfor det er så få jenter kontra gutter som blir diagnostisert, og han mener også at mange jo feildiagnostiserer. Interessant å høre på han. Liker særlig godt foredraget hans om jenter med Asperger, det var først etter å ha sett det at jeg følte det kunne være rett diagnose.
Selv har han en sønn med Aspergers, som han heller ikke gjenkjente som Aspergers før sønnen var voksen. Enda Aspergers er spesialfeltet hans. Så det sier jo litt om hvor vanskelig det er for andre å «oppdage» oss.
Ja, det er ikke bare enkelt! Jeg måtte finne egen dokumentasjon og forskning på jenter for i det hele tatt å bli trodd på. Jeg sa til psykologen at de ser meg ikke i en reell situasjon på et kontor. Blir litt annerledes!
Tror det varierer litt fra person til person, men har forstått at det er like vanlig blant jenter som hos gutter. Begge jentene i min familie har særinteresser
Trebarnsmor<3
Forelsket i forumet
Han jeg snakker om er veldig glad i å spille Wow og er veldig interessert, og veldig god, i engelsk! Han har slitt med å begrense spillinga, men det har kommet seg. Det er der han har sine venner, og den eneste plassen han føler at han får «slappet av», hente energi, og klarer å koble ut det som er vanskelig.
Trebarnsmor<3
Forelsket i forumet
Det blir som en plass man kan rømme. For min del er det film/serier.
Trebarnsmor<3
Forelsket i forumet
Takk for at dere deler <3 Har bare såvidt googlet litt om Asperger, men foreløpig synes jeg det stort sett står det samme overalt, og at det står lite om hvordan man kan leve best mulig med det, andres erfaringer med å leve med det ifh til jobb og familie osv.
Jeg synes det er synd at det ser ut som at det ikke finnes noe særlig tilbud for voksne med Aspergers, men å få diagnosen gir i det minste en forklaring på enkelte utfordringer, og kan gi mer forståelse fra andre i enkelte tilfeller.
Jeg synes det er synd at det ser ut som at det ikke finnes noe særlig tilbud for voksne med Aspergers, men å få diagnosen gir i det minste en forklaring på enkelte utfordringer, og kan gi mer forståelse fra andre i enkelte tilfeller.
Har du sjekket PDD-NOS?
Oi, kanskje min særinteresse er rettskriving, da. Pirker en del på dette i offisielle skriv og på arbeidsplass osv. Skrivefeil irriterer meg, haha!
Sjekket det nå. Ikke hørt om det før. Ser ut som det er gruppert som det samme. Forresten, til dere som ikke vet det, så heter det ikke Aspergers lenger, ikke offisielt. Nå heter det autisme nivå 1. Så vi er egentlig en gruppe mennesker som er ganske vidt forskjellige, som er gruppert sammen. Den store fellesnevneren er problemer med relasjon/nonverbal kommunikasjon med andre mennesker. Utover det er det diverse ting som typisk henger med på lasset, men som ikke alle har. Som hypersensitivitet, særinteresser, ritualer, stimming, klumsethet, osv. Jeg falt inn i mange nok bokser til at det ble diagnose, men har hverken særinteresser, stimming eller angst (mange med autisme nivå 1 har angst).
Jeg savner ellers også flere ressurser for voksne Aspergere. Det er svært lite info å finne, og av bøker finner jeg kun avsnitt her og der som omhandler barn. Jeg fikk med meg en «brukerveiledning» fra nervopsykiatrisk. Et hefte på 17 sider. Det er det eneste relevante av informasjon jeg har fått. Men det står ikke noe det om familieliv eller det å være forelder. Det virker mer som et hefte mot voksen ungdom som bor hjemme hos mamma og pappa.
Diagnosen har ikke noe å si i forhold til omsorg for barn. Men jeg mistenker at manglende kunnskap kan føre til forhåndsdømminger. At personlige preferanser blir oppfattet som en del av diagnosen fremfor en individuell avgjørelse, om du skjønner.
Trebarnsmor<3
Forelsket i forumet
Han jeg kjenner er en veldig god, deltakende, omsorgsfull og empatisk pappa
Hans utfordringer merkes på andre områder.
Jeg opplevde veldig forhåndsdømming da jeg gikk gravid med yngste. Med en gang jeg nevnte diagnosen så ble jordmor helt besatt av den. Hun skulle vite hva slags behandling jeg fikk og hva behandlerne mine het, og hun ringt rundt mens jeg satt der for å finne ut hvem som "hadde saken min"
Hun var så opptatt med det at hun ikke gjorde noe av det hun skulle gjøre, så jeg måtte komme tilbake dagen etter. Det var ikke før den tredje kontrollen at hun faktisk spurte meg om hvordan svangerskapet gikk og sjekket symfysemål etc. Samme dama mente og at min fødselsangst hadde rot i mine psykiske problemer, og ikke det at jeg hadde en forferdelig første fødsel, og hun ba om ekstra liggedager på sykehuset. Hun tok seg ikke tid til å snakke med meg, det var hun som tok seg av snakkingen, så hun ble aldri kjent med meg. Jeg har en eldre datter, men hun spurte aldri noe om henne og om vi var i systemet med henne eller noe som helst. Det ble jeg provosert over. For om hun var så bekymret over babyen i magen så burde hun virkelig se på hvordan barnet som allerede var her hadde det. Men da hadde hun vel blitt skuffet, for det var ingen klager på meg som mor der gitt.
Hun stresset meg opp såpass mye at jeg på et tidspunkt begynte å bli redd for at hun pusset barnevernet på oss. Da tok jeg grep og sluttet å gå dit, og fikk kun oppfølging av lege. Der klart at en sånn behandling setter spor, men jeg valgte å se det som positivt at hun brydde seg, om barnet.
Ja, det er akkurat dette jeg mener. Plutselig kan du liksom ikke ha fødselsangst, men det relateres til diagnosen. Opplevde det samme med min PTSD. Nevropsykologen fraskrev omsorgssvikten i min barndom fullstendig, vold i hjemmet, mobbing, barnevernet som var involvert og politianmeldelsen av faren min og det hele. Neida, mine utfordringer i barndommen var pga Aspergers. Jeg er ikke psykolog, men selv jeg skjønner at det der henger ikke på greip.Jeg opplevde veldig forhåndsdømming da jeg gikk gravid med yngste. Med en gang jeg nevnte diagnosen så ble jordmor helt besatt av den. Hun skulle vite hva slags behandling jeg fikk og hva behandlerne mine het, og hun ringt rundt mens jeg satt der for å finne ut hvem som "hadde saken min"
Hun var så opptatt med det at hun ikke gjorde noe av det hun skulle gjøre, så jeg måtte komme tilbake dagen etter. Det var ikke før den tredje kontrollen at hun faktisk spurte meg om hvordan svangerskapet gikk og sjekket symfysemål etc. Samme dama mente og at min fødselsangst hadde rot i mine psykiske problemer, og ikke det at jeg hadde en forferdelig første fødsel, og hun ba om ekstra liggedager på sykehuset. Hun tok seg ikke tid til å snakke med meg, det var hun som tok seg av snakkingen, så hun ble aldri kjent med meg. Jeg har en eldre datter, men hun spurte aldri noe om henne og om vi var i systemet med henne eller noe som helst. Det ble jeg provosert over. For om hun var så bekymret over babyen i magen så burde hun virkelig se på hvordan barnet som allerede var her hadde det. Men da hadde hun vel blitt skuffet, for det var ingen klager på meg som mor der gitt.
Hun stresset meg opp såpass mye at jeg på et tidspunkt begynte å bli redd for at hun pusset barnevernet på oss. Da tok jeg grep og sluttet å gå dit, og fikk kun oppfølging av lege. Der klart at en sånn behandling setter spor, men jeg valgte å se det som positivt at hun brydde seg, om barnet.
Man blir merket ja
Og til tider totalt urettferdig behandlet! Og man mister stemmen sin, for sier man noe så er det jo diagnosen som snakker.