Det er godt å høre det fra deg som har så mange barn og mye erfaring. Om man kun har hatt barn som er enkle i matveien er det sikkert lett å konkludere med at man har gjort noe riktig, også har man nok mest hatt flaks
Kresne barn - født sånn eller blitt sånn?
- Trådstarter Veivalsa
- Opprettet
Tror de som kun har matglade barn gjerne mener at man «bare» trenger å lære barna å like ting litt likt som de som kun har hatt barn som har sovet godt. At det er litt sånn «det er jo bare å gjøre sånn».
Men nei, det fungerer ikke alltid. Lillegutt har alltid vært altspisende, men har i det siste blitt litt kresen (1,5 år nå). Vil ikke smake på masse ting, lite grønnsaker og frukt han liker, selv om han har likt det før.
Så min erfaring med mitt barn er at man kan gjøre alt «riktig», men til syvende og sist så er de små mennesker med egen vilje. De vil ha perioder der de ikke liker, ikke vil smake osv.
Vi tvinger aldri og lager ikke noen Big deal ut av det, han får det vi spiser og spiser det han vil ha. Så får han nye ting på tallerkenen titt og ofte som han kan smake på om han vil
litt likt som de som kun har hatt barn som har sovet godt. At det er litt sånn «det er jo bare å gjøre sånn». Men nei, det fungerer ikke alltid. Lillegutt har alltid vært altspisende, men har i det siste blitt litt kresen (1,5 år nå). Vil ikke smake på masse ting, lite grønnsaker og frukt han liker, selv om han har likt det før.
Så min erfaring med mitt barn er at man kan gjøre alt «riktig», men til syvende og sist så er de små mennesker med egen vilje. De vil ha perioder der de ikke liker, ikke vil smake osv.
Vi tvinger aldri og lager ikke noen Big deal ut av det, han får det vi spiser og spiser det han vil ha. Så får han nye ting på tallerkenen titt og ofte som han kan smake på om han vil
Veldig mye (det meste) er styrt av genene: https://www.aftenposten.no/amagasin...tigste-man-overforer-til-sine-barn_-er-genene
Det vi foreldre bidrar til er å gi trygghet, en sunn mental utvikling, og interesser og meninger formes jo selvfølelig utfra hva man eksponeres for som barn
Det vi foreldre bidrar til er å gi trygghet, en sunn mental utvikling, og interesser og meninger formes jo selvfølelig utfra hva man eksponeres for som barn
Helt enig i at det ikke er morsomtVi alle er født forskjellige og det synes jeg man bør respektere som foreldre også og ikke lure eller mene at barn skal like noe.
Vi har våre smaksanser på tungen, vi er ikke født med likt antall. Og noen smaker mer enn andre, jeg selv kan skille ut krydder og urter som er i marinader eller krydret mat. Jeg har gjennom årene blitt presset og måtte spist det og det for noen har ment at sånn er det. Men det fungerer ikke slik, jeg er født kresen, mens min søster er alt spisende, samme med min mor så vi har ikke fått ensidig kosthold. Her maser jeg ikke på barna, lurer de ikke, de spiser det de liker så tar vi det fra der. Det er ikke spesielt morsomt å være kresen, angst når man besøker andre og vil helst ikke spise andre steder enn hjemme
Ja..Jeg er som deg!! Såkalt supersmaker. Kaffe smaker ikke godt og ikke øl heller
litt slitsomt, men nå har jeg fått masse intoleranser mtp mat så kan ikke drikke kaffe uansett. Liker lukten, men det smaker høggJa..
Ikke sant.. «du venner deg til det» sa de. Men nei. Ikke kaffe, ikke øl, ikke vin heller. Capuccino med sukker i er greit nok, men ikke noe jeg vil kalle godt. Svart kaffe klarer jeg ikke. Heller ikke farris og vann med kullsyre. Synes det smaker skikkelig ekkelt (men Pepsi Max liker jeg...)
Agnete
Forumet er livet
Man kan jo faktisk få testet seg for å se om man er en «supersmaker», jeg har ingen behov for det for jeg vet at alt smaker mye mer i min munn enn mange andres. Når jeg kom over en artikkel om ikke smakere, smakere og supersmakere så kjente jeg meg utrolig godt igjen. Nå har jeg slått meg til ro at dette er meg så får de som er så heldige å klarer å spise og drikke alt mulig tro at min oppvekst er årsaken til at jeg er som dette
Tenker mye er medfødt. Jeg er et av fire søsken og vi er veldig forskjellige i matveien selv om foreldrene våres ga oss samme type mat da vi var små.
Sønnen vår på to elsker alt mulig rart (sylteagurk for eksempel) uten at jeg føler vi kan ta noe spesiell ære for det. Håper lillesøster er likedan, men er innstilt på at det er langt fra garantert.
Sønnen vår på to elsker alt mulig rart (sylteagurk for eksempel
) uten at jeg føler vi kan ta noe spesiell ære for det. Håper lillesøster er likedan, men er innstilt på at det er langt fra garantert.
Sønnen min på 2,5 smaker på alt og liker det meste. Gjort det fra han var liten. Er spent på hvordan hun blir. Merker allerede nå når hun får smaksprøver at hun reagerer mye mer på sterke smaker enn hva han gjorde. Han spiste alt han fikk, mens hun spytter ut. Det eneste hun foreløpig har likt er grøt
Jeg tenker at det viktigste er at ingen voksne snakker negativt om maten og særlig ikke sier til barnet "dette liker ikke du" som en vedtatt sannhet livet ut. At Aten smaker uventet og spesielt et par ganger, betyr ikke at man ikke liker det for all tid fremover. Det viktigste for meg er at man har en hyggelig atmosfære rundt matbordet hvor man heller kan snakke om maten med andre ord, dette smaker surt, dette er salt, denne smaken er bitter, men ikke negativt.
Jeg opplever også at det er vanlig at de minste ofte er nysgjerrige på alt, gjerne frem til 1,5 til 2 år, og her kan det oppstå litt utfordringer om det ikke har gjort det før. Min et 12 mnd så jeg har ingen erfaring med dette men kommer til å fortsette å tilby ulike typer mat, og fokusere på at ikke alt på tallerkenen nå spises, men at man gjerne kan smake på. Det er lov å ha noe som favoritt, men det skal ikke utelukke noe annet. Også tror jeg det er viktig at man ikke tilbyr annen mat, som en belønning for å nekte å spise. Da kan man heller vente til nese måltid, eller ha middagen tilgjengelig slik at barnet kanskje spiser litt likevel en time senere. 2 ulike middager fordi noen ikke liker maten er helt uaktuelt.
Det som er viktig å tenke på er at barn fra naturens side har preferanser for fet, søt og salt mat, slik at det først vil falle i smak. Videre tror jeg det er ulikt fra barn til barn hvorvidt de trenger tid på å vende seg til ulike konsistenser og type smaker. Sånn sett er nok noe medfødt og mye avhenger av hvile reaksjoner foreldrene har når barne når alderen hvor de blir mer selektive og har sterke preferanser. Jeg tror matbordet raskt kan bli en arena hvor barnet ønsker å trasse, som egentlig alle andre områder også, men riktig ernæring er viktig og jeg tror det verste man kan gjøre er å gi etter og lage barnets favorittmat når det ikke vil spise en dag. Ved mindre spesielle forhold foreligger vil de fleste barn spise når de blir sultne nok.
For å sette det litt på spissen, det er særdeles få barn som ikke har på bilbelte selv om skriker og nekter. Når det er viktig nok kan man som forelder være tydelig. Nå blir det ikke heeelt sammenlignbart, for jeg er imot å tvinge barn til spise, det blir ikke riktig pedagogikk.
Vi hadde mye utfordringer med introduksjon av fast føde, han ville helst ha pupp og ellers bare 1 til 2 skjeer av et eller annet. Det varte nesten to måneder og da han var nærmere 8 mnd la jeg om og fant ut at mitt barn ønsker å styre maten selv og spise selv. Dette var mitt barn da, og jeg sier ikke at det er riktig for alle for alle barn er forskjellige. Jeg er spent på hvordan det blir når han når en evt fase hvor han blir mer selektiv.
Samtidig synes jeg også det er interessant at jeg kjenner to ulike familier hvor forelderene hele tiden har fortalt barna at "det er ikke noe som heter å ikke like maten" og barna deres spiser alt, og da mener jeg alt. Mens de jeg kejnner hvor det er mye fokus og dill med at barna ikke liker mat, har barn som er kjempekresne. Det sies jo også at man kan lære seg å like alt ved å smake det nok ganger. Så konklusjonen dette lange innlegget, er at jeg tror noe er medfødt men at det meste kan ordne seg med tida. Og noen tilfeller er det blitt slik fordi barne ikke blir utfordret nok på smaker og fokuset er for mye på hva barnet ikke liker, og at barnet får lov til å ikke smake. For det mener jeg bestemt, det er helt greit at man ikke er like glad i alt, men man skal smake en bitteliten bit av alt som serveres
Edit: dette med at man "må" smake på alt mener jeg ikke gjelder for de alle minste, under 3-4 år. Men er man kresen må man på et tidspunkt vende seg til at man må utfordres på nye ting. Så kan man jo skylle munnen med vann etterpå da
Det er vel en blanding. Mannen her i huset spiser ALT og det ser ut til at barnet vårt tar etter han så langt De er ikke kresne i det hele tatt. Jeg var veldig kresen som barn, men liker det meste nå.
De er ikke kresne i det hele tatt. Jeg var veldig kresen som barn, men liker det meste nå.
Tror det er en kombinasjon. Noen er født mer kresne eller mer andre smaksløker. Men hvordan foreldrene gjør det med maten kan så klart også påvirke. Om det er mye press ift mat og om barnet utsettes for mange ulike smaker og konsistenser gjentatte ganger
Agnete
Forumet er livet
Jeg tenker at det viktigste er at ingen voksne snakker negativt om maten og særlig ikke sier til barnet "dette liker ikke du" som en vedtatt sannhet livet ut. At Aten smaker uventet og spesielt et par ganger, betyr ikke at man ikke liker det for all tid fremover. Det viktigste for meg er at man har en hyggelig atmosfære rundt matbordet hvor man heller kan snakke om maten med andre ord, dette smaker surt, dette er salt, denne smaken er bitter, men ikke negativt.
Jeg opplever også at det er vanlig at de minste ofte er nysgjerrige på alt, gjerne frem til 1,5 til 2 år, og her kan det oppstå litt utfordringer om det ikke har gjort det før. Min et 12 mnd så jeg har ingen erfaring med dette men kommer til å fortsette å tilby ulike typer mat, og fokusere på at ikke alt på tallerkenen nå spises, men at man gjerne kan smake på. Det er lov å ha noe som favoritt, men det skal ikke utelukke noe annet. Også tror jeg det er viktig at man ikke tilbyr annen mat, som en belønning for å nekte å spise. Da kan man heller vente til nese måltid, eller ha middagen tilgjengelig slik at barnet kanskje spiser litt likevel en time senere. 2 ulike middager fordi noen ikke liker maten er helt uaktuelt.
Det som er viktig å tenke på er at barn fra naturens side har preferanser for fet, søt og salt mat, slik at det først vil falle i smak. Videre tror jeg det er ulikt fra barn til barn hvorvidt de trenger tid på å vende seg til ulike konsistenser og type smaker. Sånn sett er nok noe medfødt og mye avhenger av hvile reaksjoner foreldrene har når barne når alderen hvor de blir mer selektive og har sterke preferanser. Jeg tror matbordet raskt kan bli en arena hvor barnet ønsker å trasse, som egentlig alle andre områder også, men riktig ernæring er viktig og jeg tror det verste man kan gjøre er å gi etter og lage barnets favorittmat når det ikke vil spise en dag. Ved mindre spesielle forhold foreligger vil de fleste barn spise når de blir sultne nok.
For å sette det litt på spissen, det er særdeles få barn som ikke har på bilbelte selv om skriker og nekter. Når det er viktig nok kan man som forelder være tydelig. Nå blir det ikke heeelt sammenlignbart, for jeg er imot å tvinge barn til spise, det blir ikke riktig pedagogikk.
Vi hadde mye utfordringer med introduksjon av fast føde, han ville helst ha pupp og ellers bare 1 til 2 skjeer av et eller annet. Det varte nesten to måneder og da han var nærmere 8 mnd la jeg om og fant ut at mitt barn ønsker å styre maten selv og spise selv. Dette var mitt barn da, og jeg sier ikke at det er riktig for alle for alle barn er forskjellige. Jeg er spent på hvordan det blir når han når en evt fase hvor han blir mer selektiv.
Samtidig synes jeg også det er interessant at jeg kjenner to ulike familier hvor forelderene hele tiden har fortalt barna at "det er ikke noe som heter å ikke like maten" og barna deres spiser alt, og da mener jeg alt. Mens de jeg kejnner hvor det er mye fokus og dill med at barna ikke liker mat, har barn som er kjempekresne. Det sies jo også at man kan lære seg å like alt ved å smake det nok ganger. Så konklusjonen dette lange innlegget, er at jeg tror noe er medfødt men at det meste kan ordne seg med tida. Og noen tilfeller er det blitt slik fordi barne ikke blir utfordret nok på smaker og fokuset er for mye på hva barnet ikke liker, og at barnet får lov til å ikke smake. For det mener jeg bestemt, det er helt greit at man ikke er like glad i alt, men man skal smake en bitteliten bit av alt som serveres
Edit: dette med at man "må" smake på alt mener jeg ikke gjelder for de alle minste, under 3-4 år. Men er man kresen må man på et tidspunkt vende seg til at man må utfordres på nye ting. Så kan man jo skylle munnen med vann etterpå da
Jeg må bare si at mine foreldre har gjort akkurat slik du beskriver, jeg sultet. Jeg veide 20 kilo og var 145 høy fordi jeg fikk ikke annen mat en den mamma hadde laget, hun varmet den opp til senere om jeg ikke spiste til middag.
Dette har gjort at jeg aldri koser meg med mat, og spiser kun for å overleve. Er ikke det trist?
Heldigvis skjønte mamma etterhvert at det var bedre at jeg spiste enn sultet, for jo friske barn sulter, det er en myte det at barn spiser om de er sultene nok. Noen ja, andre ikke.
Jeg håper jo for deres del at dere slipper dette problemet som mange foreldre gjør, men synes det er svært dømmende å mene at det er foreldrene som er årsaken til at barn ikke spiser når man i dag vet at det meste ligger i genene våre
Jeg må bare si at mine foreldre har gjort akkurat slik du beskriver, jeg sultet. Jeg veide 20 kilo og var 145 høy fordi jeg fikk ikke annen mat en den mamma hadde laget, hun varmet den opp til senere om jeg ikke spiste til middag.
Dette har gjort at jeg aldri koser meg med mat, og spiser kun for å overleve. Er ikke det trist?
Heldigvis skjønte mamma etterhvert at det var bedre at jeg spiste enn sultet, for jo friske barn sulter, det er en myte det at barn spiser om de er sultene nok. Noen ja, andre ikke.
Jeg håper jo for deres del at dere slipper dette problemet som mange foreldre gjør, men synes det er svært dømmende å mene at det er foreldrene som er årsaken til at barn ikke spiser når man i dag vet at det meste ligger i genene våre
Jeg tror ikke du forsto meg helt rett, jeg kommer ikke til å påtvinge et måltid barnet ikke ville ha til neste måltid.
Jeg tenker at man heller ikke bare skal gjemme seg bak påstanden om at kun genene er årsaken også ikke gjøre noen forsøk på at barnet blir utfordret på nye smaker.
Også skriver jeg at ved mindre spesielle forhold foreligger, herunder tenker jeg at underernæring er et spesielt forhold som man bør ta i betraktning. Så i ditt tilfelle høres det ikke optimalt ut, og noe lignende ville jeg heller ikke gjort.
Jeg kommer også til å lytte til barnet mitt slik at det også har bestemmelsesrett iblant. Det er lov å få favorittmiddagen sin hver uke, men ikke hver dag.
Her er litt fra en artikkel i Aftenposten som ja, bekrefter det du sier om at kresenhet er medfødt og helt naturlig, fordi vi tidligere måtte beskytte oss mot giftig mat i naturen. Nye smaker er dermed ikke noe barnet i alle tilfeller forbarmer seg over av hjertens lyst. Og her vil jeg si meg enig med deg at fordi genene våre er ulike, vil også vår naturlige medfødte kresenhet variere fra individ til individ, men så sier denne nevrologen videre:
"Men smakssansene er i høyeste grad mulig å øve opp, de kan endres og påvirkes, særlig gjennom oppveksten(.....) Det betyr at man kan gjøre noe med kresenhet. Man kan lære å sette pris på smaksopplevelser som man i utgangspunktet ikke liker, nettopp ved å koble det til noe positiv.Derfor tror hverken Nordengen eller Brean det er noen god idé å presse kresne barn til å spise ting de ikke vil ha. For flere studier har indikert at det å presse barn til å spise ting, gjør vondt verre. Det er fordi det emosjonelle er sterkt koblet til mat og smaksopplevelser."
https://www.aftenposten.no/familieogoppvekst/--Barna-skal-vare-litt-kresne-8982b.html
Det står masse interessant i artikkelen så kunne i grunnen kopiert hele, hehe. Men jeg vil ihvertfall aldri tvinge barnet mitt til å spise noe, men sterkt oppfordre til å smake på alt og heller la det være lov å synes at noe mat faktisk ikke er det beste man har smakt, eller at man må vende seg mer til det. Og når jeg mener at jeg ikke tilbyr annen mat, men lar feks middagen være tilgjengelig, betyr IKKE det at jeg serverer middagen på nytt som kveldsmat, det skriver jeg heller ikke. Da er det nytt måltid og ny mat som serveres. Og såklart, har ikke barnet spist middag vil jeg legge til rette for at det neste måltidet er noe jeg er ganske sikker på at barnet kommer til å spise.
Jeg er den som har gjort alt "feil." Mine barn har fått egen mat om de ikke ville ha det vi spiste, i perioder har de ikke ville ha annet enn f.eks. pølser eller pizza, da har de fått det. Mine unger har etter hvert selv valgt å ville smake på mat som de ikke likte før, og funnet ut at egentlig er det mye mat som er godt. Jeg har jobbet i bhg og sett barn ned i 2 års alder som hadde store spiseproblem, og jeg tvang aldri på smaksprøver heller. Mitt inntrykk er at dess mer man tvinger både til smaking og spising dess verre blir det for ungene, og de som har matproblem fra før får større problem. Jeg har selv måttet spise den maten som ble laget, og har gått kjempesulten lenge fordi selv om man blir sulten er det ikke alltid man spiser, lurer litt på hvem som begynte den myten. Her i hus er det i hvert fall slik nå at ungene er de minst kresne, det er ikke alt de spiser, men grønnsaker og frukt har alltid gått ned på høykant. Den ene er vegetarianer nå, kun fordi hun er altfor glad i dyr til å spise kjøtt, den andre spiser det meste.
Agnete
Forumet er livet
Jeg tror ikke du forsto meg helt rett, jeg kommer ikke til å påtvinge et måltid barnet ikke ville ha til neste måltid.
Jeg tenker at man heller ikke bare skal gjemme seg bak påstanden om at kun genene er årsaken også ikke gjøre noen forsøk på at barnet blir utfordret på nye smaker.
Også skriver jeg at ved mindre spesielle forhold foreligger, herunder tenker jeg at underernæring er et spesielt forhold som man bør ta i betraktning. Så i ditt tilfelle høres det ikke optimalt ut, og noe lignende ville jeg heller ikke gjort.
Jeg kommer også til å lytte til barnet mitt slik at det også har bestemmelsesrett iblant. Det er lov å få favorittmiddagen sin hver uke, men ikke hver dag.
Her er litt fra en artikkel i Aftenposten som ja, bekrefter det du sier om at kresenhet er medfødt og helt naturlig, fordi vi tidligere måtte beskytte oss mot giftig mat i naturen. Nye smaker er dermed ikke noe barnet i alle tilfeller forbarmer seg over av hjertens lyst. Og her vil jeg si meg enig med deg at fordi genene våre er ulike, vil også vår naturlige medfødte kresenhet variere fra individ til individ, men så sier denne nevrologen videre:
"Men smakssansene er i høyeste grad mulig å øve opp, de kan endres og påvirkes, særlig gjennom oppveksten(.....) Det betyr at man kan gjøre noe med kresenhet. Man kan lære å sette pris på smaksopplevelser som man i utgangspunktet ikke liker, nettopp ved å koble det til noe positiv.Derfor tror hverken Nordengen eller Brean det er noen god idé å presse kresne barn til å spise ting de ikke vil ha. For flere studier har indikert at det å presse barn til å spise ting, gjør vondt verre. Det er fordi det emosjonelle er sterkt koblet til mat og smaksopplevelser."
https://www.aftenposten.no/familieogoppvekst/--Barna-skal-vare-litt-kresne-8982b.html
Det står masse interessant i artikkelen så kunne i grunnen kopiert hele, hehe. Men jeg vil ihvertfall aldri tvinge barnet mitt til å spise noe, men sterkt oppfordre til å smake på alt og heller la det være lov å synes at noe mat faktisk ikke er det beste man har smakt, eller at man må vende seg mer til det. Og når jeg mener at jeg ikke tilbyr annen mat, men lar feks middagen være tilgjengelig, betyr IKKE det at jeg serverer middagen på nytt som kveldsmat, det skriver jeg heller ikke. Da er det nytt måltid og ny mat som serveres. Og såklart, har ikke barnet spist middag vil jeg legge til rette for at det neste måltidet er noe jeg er ganske sikker på at barnet kommer til å spise.
Som jeg skrev var akkurat slik min mamma gjorde, hun serverte maten igjen senere selv om jeg ikke spiste den til middagen. Fikk ikke den som kveldsmat da fikk jeg brødskiver. Som jeg levde på, men man det holdt ikke for det var ikke bare middag som var problemet. Jeg spiste kun smør eller nugatti. Min mamma var ikke slem, bare kun misforstått for hun mente som deg at bare jeg smakte så kunne jeg lære meg at jeg likte det på sikt. Noe kan sikkert trenes opp, men ser ikke hvorfor man skal utsette barn for sånt når ting faller uansett på plass som voksen.
Jeg har ikke tro på at din måte vil gjøre slutt på kresne barn, derfor gjør jeg heller alt feil og har det hyggelig rundt måltidet. Vi har ikke taco hver dag, men det er alltid noe barna våre liker
Som jeg skrev var akkurat slik min mamma gjorde, hun serverte maten igjen senere selv om jeg ikke spiste den til middagen. Fikk ikke den som kveldsmat da fikk jeg brødskiver. Som jeg levde på, men man det holdt ikke for det var ikke bare middag som var problemet. Jeg spiste kun smør eller nugatti. Min mamma var ikke slem, bare kun misforstått for hun mente som deg at bare jeg smakte så kunne jeg lære meg at jeg likte det på sikt. Noe kan sikkert trenes opp, men ser ikke hvorfor man skal utsette barn for sånt når ting faller uansett på plass som voksen.
Jeg har ikke tro på at din måte vil gjøre slutt på kresne barn, derfor gjør jeg heller alt feil og har det hyggelig rundt måltidet. Vi har ikke taco hver dag, men det er alltid noe barna våre liker
Ja du skrev at hun varmet den opp og serverte den på nytt, jeg antok at hun da ga den som mat til neste måltid. Min feil.
Smakte du på ulik type mat, eller smakte du aldri noe nytt? Og hvordan er det i dag, gikk det over?
Hva mener du skal til for å gi barn et godt og positivt forhold til nye smaker og ukjent mat? Og tror du at slik det ble gjort hjemme hos deg gjorde at du hadde et negativt forhold til ny mat og at situasjonen ikke gjorde det til en positiv opplevelse å smake nye ting?
Jeg mener ikke at jeg skal gjøre akkurat slik din mor gjorde, jeg ønsker jo at mat og måltider skal være positive situasjoner for barnet mitt.
Et annet spørsmål, dersom det KUN har med genetikk å gjøre, hvordan har det seg at barn opp til 1,5-2 år ofte er svært åpne for å spise alt, men deretter blir veldig selektive og etter denne fasen har begynt å utelukke mat fra ting de ønsker å spise som de tidligere slukte av hjertens lyst? Er det da genetikk, som plutselig oppstår? Eller kan man gjøre noe i denne fasen slik at barnet ikke har innskrenket matrepertoaret til et minimum etter denne fasen?
Jeg mener ikke at du skal svare på alt dette, det er spørsmål jeg selv heller ikke synes å ha et absolutt svar på, men det er tema jeg synes det er veldig interessant å se at det finnes så mange ulike meninger om
Jeg står likevel fast ved at man kan angripe de genetiske ulikhetene barna har med henhold til ulike smaker på en slik måte at man i stor grad kan skape en positiv setting rundt måltidet, hvor barnet forstår verdien og viktigheten av å smake nye ting og utfordre seg på dette området.
Det er også viktig å huske at sterk kresenhet kan utvikle seg til en spiseforstyrrelse hos barnet. Dette ville jeg nok ha angrepet annerledes enn toåringen hvor jeg er sikker på at dette ikke er tilfellet.
Ja til positive og trivelige måltider for alle i husstanden som ikke er preget av tvang. De sunnne vanene begynner tidlig, og det er å legge til rette for disse jeg er mest opptatt av da det er mest aktuelt for meg. Du skisserer et tilfelle i din oppvekst hvor det har utviklet seg til en situasjon hvor du ikke føler seg bekvem med en del mat og med å smake og spise nye ting. Hva som skjedde forut for at det ble sånn vet jeg ingenting om, og hadde det vært mitt barn som hadde det sånn du beskriver håper jeg at jeg ville ha valgt en annen fremgangsmåte... Som jeg forsåvidt ikke har klart for meg da det ikke er aktuelt her for øyeblikket.
Agnete
Forumet er livet
Ja du skrev at hun varmet den opp og serverte den på nytt, jeg antok at hun da ga den som mat til neste måltid. Min feil.
Smakte du på ulik type mat, eller smakte du aldri noe nytt? Og hvordan er det i dag, gikk det over?
Hva mener du skal til for å gi barn et godt og positivt forhold til nye smaker og ukjent mat? Og tror du at slik det ble gjort hjemme hos deg gjorde at du hadde et negativt forhold til ny mat og at situasjonen ikke gjorde det til en positiv opplevelse å smake nye ting?
Jeg mener ikke at jeg skal gjøre akkurat slik din mor gjorde, jeg ønsker jo at mat og måltider skal være positive situasjoner for barnet mitt.
Et annet spørsmål, dersom det KUN har med genetikk å gjøre, hvordan har det seg at barn opp til 1,5-2 år ofte er svært åpne for å spise alt, men deretter blir veldig selektive og etter denne fasen har begynt å utelukke mat fra ting de ønsker å spise som de tidligere slukte av hjertens lyst? Er det da genetikk, som plutselig oppstår? Eller kan man gjøre noe i denne fasen slik at barnet ikke har innskrenket matrepertoaret til et minimum etter denne fasen?
Jeg mener ikke at du skal svare på alt dette, det er spørsmål jeg selv heller ikke synes å ha et absolutt svar på, men det er tema jeg synes det er veldig interessant å se at det finnes så mange ulike meninger om
Jeg står likevel fast ved at man kan angripe de genetiske ulikhetene barna har med henhold til ulike smaker på en slik måte at man i stor grad kan skape en positiv setting rundt måltidet, hvor barnet forstår verdien og viktigheten av å smake nye ting og utfordre seg på dette området.
Det er også viktig å huske at sterk kresenhet kan utvikle seg til en spiseforstyrrelse hos barnet. Dette ville jeg nok ha angrepet annerledes enn toåringen hvor jeg er sikker på at dette ikke er tilfellet.
Ja til positive og trivelige måltider for alle i husstanden som ikke er preget av tvang. De sunnne vanene begynner tidlig, og det er å legge til rette for disse jeg er mest opptatt av da det er mest aktuelt for meg. Du skisserer et tilfelle i din oppvekst hvor det har utviklet seg til en situasjon hvor du ikke føler seg bekvem med en del mat og med å smake og spise nye ting. Hva som skjedde forut for at det ble sånn vet jeg ingenting om, og hadde det vært mitt barn som hadde det sånn du beskriver håper jeg at jeg ville ha valgt en annen fremgangsmåte... Som jeg forsåvidt ikke har klart for meg da det ikke er aktuelt her for øyeblikket.
Måtte alltid smake og vi snakket aldri negativt om maten, mamma har ikke gjort mer galt enn det myten sier alle barn spiser om de er sultene og alle barn må smake for at de skal utvikle seg.
Jeg var tynn, jeg spiste ikke. Kastet maten min i søpla på skolen, spiste litt frokost og litt til kvelds.
Jeg tror at dette med at jeg måtte smake, at vi aldri kunne si at dette liker jeg ikke og hun varmet opp maten med å tro at jeg da ville spise den å like har gjort i dag at jeg har virkelig problemer med mat. Jeg hater å spise, jeg hater virkelig å smake og jeg hater å dra bort til fremmende mennesker å spise som ikke respekterer at jeg er som jeg er og har ikke tenkt til å prøve noe nytt. Det er jeg helt ferdig med i mitt liv. Derfor gjør jeg stikk motsatt enn det min mor gjorde, barna må ikke smake, de må ikke spise den maten som er laget og de får det de liker.
Barna mine er forskjellige. Jeg har en som er lik meg, og to som spiser det meste.
Jeg kan ikke si noe om hvorfor barn i 1,5 års alderen begynner å være selektive, jeg var det lenge før også mitt barn var det. Men det jeg kan se for meg er at i den alderen begynner de å spise mer som oss, slutt på grøt, morsmelk osv.
Du må selvfølgelig gjøre det som du mener er best og passer for ditt barn, men jeg synes fortsatt det er veldig dømmende å si at det er foreldrene som gjør feil når man har kresene barn.
Jeg har gjort likt med alle mine barn, kun 1 som er kresen
