Fattigdomsgrense

[Ingenbruker]

Hm nei det var litt høyere (260 000). Regnet det som stod på bildet om til månedslønn og fant ut jeg hadde lavere. Har alltid fått tarifflønn gjennom pbl så ikke noe feil der.

Dette må være mange år siden? Tarifflønn for barne og ungdomsarbeider uten ensinitet er på 280000, dette er da yrkesfag og ikke høyskole, bare for å ta et eksempel.

 

[Krösa Maja]

Hm nei det var litt høyere (260 000). Regnet det som stod på bildet om til månedslønn og fant ut jeg hadde lavere. Har alltid fått tarifflønn gjennom pbl så ikke noe feil der.

Tenker du da etter skatt? Regner med at du er ca like gammel som meg, når jeg skulle søke førskolen for ca 10 år siden lå lønnen på litt over 300.000 den gang. Ca 18000 utbetalt etter skatt regnet jeg på. Den gang, før jeg bestemte meg
Nå valgte ikke jeg det yrke, fant ett som passet meg bedre. Men tjente ca likt og anså ikke meg som fattig.
I dag ligger 0 år med ingen lederansvar på 382.000 hos PBL, lønnen har gått kraftig opp de siste årene men ikke så voldsomt som over 100.000

 

[Lutzern]

Tenker du da etter skatt? Regner med at du er ca like gammel som meg, når jeg skulle søke førskolen for ca 10 år siden lå lønnen på litt over 300.000 den gang. Ca 18000 utbetalt etter skatt regnet jeg på. Den gang, før jeg bestemte meg
Nå valgte ikke jeg det yrke, fant ett som passet meg bedre. Men tjente ca likt og anså ikke meg som fattig.
I dag ligger 0 år med ingen lederansvar på 382.000 hos PBL, lønnen har gått kraftig opp de siste årene men ikke så voldsomt som over 100.000

Ja lønnen har gått mye opp, hvertfall med ansinitet etterhvert. Det er ikke fullt 10 år siden. Husker jeg hadde 16500 utbetalt.

Googlet litt og fant ut at det kan ikke brukes et tall for husholdning uansett antall voksne og barn. Så det blir nok et feil tall å gå ut i fra. MEN det skal sies at det er ikke noe særlig billigere å være en voksen enn to, så tallet kan nok ikke halveres.

 

[Krösa Maja]

Ja lønnen har gått mye opp, hvertfall med ansinitet etterhvert. Det er ikke fullt 10 år siden. Husker jeg hadde 16500 utbetalt.

Googlet litt og fant ut at det kan ikke brukes et tall for husholdning uansett antall voksne og barn. Så det blir nok et feil tall å gå ut i fra. MEN det skal sies at det er ikke noe særlig billigere å være en voksen enn to, så tallet kan nok ikke halveres.

Så er det jo så forskjell på hvordan man skatter også da.
Jeg var alene den gang, med både huslån og billån. Så vet alt om at det er tøft å være alene
Og for så mange år siden så var det nok en annen fattigdomsgrense enn nå

 

[Lutzern]

Så er det jo så forskjell på hvordan man skatter også da.
Jeg var alene den gang, med både huslån og billån. Så vet alt om at det er tøft å være alene
Og for så mange år siden så var det nok en annen fattigdomsgrense enn nå

Fattigdomsgrensen har ikke beveget seg så veldig mye etter hva jeg kan se, men litt er det selvsagt.

Ja jeg mener at hvis man jobber fullt så bør man ikke komme under fattigdomsgrensen bare fordi man har en lønning.

 

[Kakedeig]

Ja altså jeg syns ikke det er ille å være uføretrygdet i norge... De som bor alene har rett på en rekke tilegg som du sier og klarer seg da greit... Mange har også vært smarte og hadde uføreforsikring og har derfor kunnet sikre seg bosted så det ikke blir en utgiftpost. Om du har samboer og er ufør har jo samboeren rett på å få betale mye mindre skatt enn vanlig så det er jo gunstig det også egentlig... Så sånn sett syns jeg disse løsningene er gode.

Det som er tragisk derimot, som du sier er jo hvor mye de faktisk taper på å jobbe, ikke om de jobber fult selvfølgelig. Men om de ønsker å jobbe 1-2 dager i uka... Det lønner seg jo rett og slett ikke mtp alt de taper... Det er forferdelig at det ikke skal lønne seg å jobbe. Samme greia med dagpenger også....

Jeg synes ikke de ha det så lett heller. Har man 250 000 i året og det trekkes 25% (de skatter som normale arbeidstakere) men så legger man til litt tillegg osv igjen for barn og forsørger så sitter man med 200 - 210 000 i året utbetalt. Så trekker man fra 100 000 i året i husleie, så sitter man igjen med 100 000 som man da skal betale mat, strøm, klær, mobil, uforutsette utgifter, bhg, transport, barnas aktiviteter, bursdager, gaver, osv osv.

Tjah. Ikke så ille nei.

 

[villvin]

Selvfølgelig finnes det jo unike tilfeller og eksempler, som ditt, og det er trist å lese hvor vanskelig det har vært for deg.

jeg sa ikke det gjelder for alle men for de fleste er det greie løsninger her i norge... Trenger ikke se langt utenfor landegrensa før vi ser eksempler på at folk får halvparten av det vi har krav på her... Er slettes ikke alle land det er tilfellet at staten skal ta vare på en økonomosk om man skulle være så uheldig å ikke kunne jobbe...

Akkurat det her er ikke så veldig unikt. Veit om flere som er eller har vært i akkurat samme situasjon. Ja vi er på mange måter heldig som bor i Norge. Men d er å et helvete når man står der å kjemper med systemet å må melke d for hver kr for å klare seg for å ha et sted og bo å ha klær å mat å kunne betale d viktigste av regninger.

 

[Lille hemmelighet:)]

Selvfølgelig finnes det jo unike tilfeller og eksempler, som ditt, og det er trist å lese hvor vanskelig det har vært for deg.

jeg sa ikke det gjelder for alle men for de fleste er det greie løsninger her i norge... Trenger ikke se langt utenfor landegrensa før vi ser eksempler på at folk får halvparten av det vi har krav på her... Er slettes ikke alle land det er tilfellet at staten skal ta vare på en økonomosk om man skulle være så uheldig å ikke kunne jobbe...

Nei såklart! Selv om jeg ikke kan noe for min barndom som er pent beskrevet her så er jeg jo enda glad jeg bor i Norge Hvor jeg får hjelp og at vi alltid har mat,klær og husrom. Spesielt i disse urolige tider med tragiske syn på nyhetene. Er glad for det jeg har. Så absolutt. Men det er vanskelig å alltid være usikker på hvordan det blir om mannen og jeg ikkw er sammen.

 

[Lille hemmelighet:)]

Akkurat det her er ikke så veldig unikt. Veit om flere som er eller har vært i akkurat samme situasjon. Ja vi er på mange måter heldig som bor i Norge. Men d er å et helvete når man står der å kjemper med systemet å må melke d for hver kr for å klare seg for å ha et sted og bo å ha klær å mat å kunne betale d viktigste av regninger.

Vi er mange som har hatt et tøft liv. Her kommer også stor samfunnet inn. Da min far gang på gang vant i retten og fikk beholde oss barna. Trods hyppige politi rassia, satt i fengsel flere ganger pga store narkotika beslag. ++ barnevernet i bildet hele tiden men gang på gang mente de at far blir sykere uten barna. Så her ble vi kastet under bussen altså.. alle naboer, venners foreldre og lærere osv viste hvor ille ting var men ingen gjorde noe. Dette kunne spart oss søsken og samfunnet mye. Om noen tok affære. Istedenfor sitter jeg her. Godt under 30 år og klarer ikke å jobbe. Trist er det.

Hvis folk hadde turt å bry seg sagt ifra så kanskje de hadde spart mennesker for skade og samfunnet for mye penger.

 

[M+A=baby]

Jeg synes det er lite. Kommer ann på hvor man bor da, boligutgiftene er ulike. Mamma bor i Oslo og er uføretrygdet, hun var student da hun ble syk så hun får veldig lite. Hun leier kommunal leilighet, men det er fortsatt dyrt. Det meste av det hun får utbetalt går til husleie. Hun har jobbet korte vikariater av og til, men det er ikke noen som vil gi fast jobb til en 65-åring. Hun kommer til å bli minstepensjonist, og det er veldig synd.

 

[Suvana]

Ja og det er jo ikke all verden det heller. Og de har gjerne rett på bostønad, dobbel forsørgertillegg osv. Men er fælt å tenke på at de generelt ligger såpass mye lavere enn om de hadde kunnet jobbe, for de fleste av dem vil jo gjerne det. Og dersom noen av dem klarer å komme seg ut i litt jobb, vil de miste flere av tilleggene og dermed kanskje få mindre i mnd enn om de ikke jobbet

Hva med de av oss som faktisk går på jobb hver dag og tjener nøyaktig det samme "skammelige" beløpet som en uføretrygdet får gratis? For det er mange lavtlønnsyrker som behandler norske arbeidstakere som slaver, og DET er skammelig det! Jeg jobber og er ansatt 100 % i mat og servicebransjen, og tjener 250 000 i året - brutto, altså før skatt.

 

[Kakedeig]

Hva med de av oss som faktisk går på jobb hver dag og tjener nøyaktig det samme "skammelige" beløpet som en uføretrygdet får gratis? For det er mange lavtlønnsyrker som behandler norske arbeidstakere som slaver, og DET er skammelig det! Jeg jobber og er ansatt 100 % i mat og servicebransjen, og tjener 250 000 i året - brutto, altså før skatt.

Men er du frisk nok til å ta utdannelse eller gjøre en annen jobb? Er du frisk nok til å gjøre noe med livet ditt, å snu det rundt? For det er noe de fleste uføre IKKE har anledning til.
Om man tar en jobb så godtar man å jobbe for en viss sum. Er man misfornøyd med det og har helse til å gjøre noe med det, så kan man få seg en annen jobb. Da har man et valg. Så får det være opp til en og hver hva de er fornøyd med og ikke.

 

[Ingenbruker]

Hva med de av oss som faktisk går på jobb hver dag og tjener nøyaktig det samme "skammelige" beløpet som en uføretrygdet får gratis? For det er mange lavtlønnsyrker som behandler norske arbeidstakere som slaver, og DET er skammelig det! Jeg jobber og er ansatt 100 % i mat og servicebransjen, og tjener 250 000 i året - brutto, altså før skatt.

Helt enig med deg. Jeg jobba i matbransjen før jeg fikk datteren min og timelønna der var godt under grensa for å si det sånn....jeg også jobba 100% stilling. Skammelig, skal ikke være slik at det nestem ikke lønner seg å jobbe, fordi du kan få omtrent samme beløp av å være hjemme... Burde jo ikke være slik. Nå føler jeg veldig med uføre og vet mange sliter med å få det til å gå rundt. Men føler innimellom vi bor i et land der det å ikke gjøre noe er mer lønnsomt enn å gjøre noe... Desverre.

 

[Ingenbruker]

Men er du frisk nok til å ta utdannelse eller gjøre en annen jobb? Er du frisk nok til å gjøre noe med livet ditt, å snu det rundt? For det er noe de fleste uføre IKKE har anledning til.
Om man tar en jobb så godtar man å jobbe for en viss sum. Er man misfornøyd med det og har helse til å gjøre noe med det, så kan man få seg en annen jobb. Da har man et valg. Så får det være opp til en og hver hva de er fornøyd med og ikke.

Husk at det ikke bare er å ta en utdannelse eller skaffe seg en annen jobb da... Utdannelse er ikke alltid like lett, kanskje oga økonomi, barn eller andre ting. Og det å finne seg annen jobb kam jo også være utfordrende, mange som går arbeidsløse så det å komme inn på et jobbmarket, kanskje uten utdanning er ikke bare bare

 

[Kakedeig]

Husk at det ikke bare er å ta en utdannelse eller skaffe seg en annen jobb da... Utdannelse er ikke alltid like lett, kanskje oga økonomi, barn eller andre ting. Og det å finne seg annen jobb kam jo også være utfordrende, mange som går arbeidsløse så det å komme inn på et jobbmarket, kanskje uten utdanning er ikke bare bare

Fullstendig klar over det. Men den som ikke prøver kan heller ikke klage.
Uføre har som oftest prøvd, mange ganger. Falt, kavet seg opp, prøvd, og falt igjen. Hele tiden mens noen stod og kikket dem over skulderen og sa OPP IGJEN OG PRØV!
Men har man helse til det, skal det mye til for at man ikke klarer det. Alle kan være litt fast i livet, men det gjelder ikke hele livet. Er nok av alenemammaer som har fått seg utdannelse og jobb, kan de kan stort sett alle. Men fy så tungt det er mens det står på.
De tok et valg og gjorde noe med livssituasjonen sin.
Så jeg blir litt irritert når noen står og sier at de har "100% jobb og tjener det samme som en ufør, hva med dem da, de får det ikke gratis engang!"
Da tenker jeg at om man har tatt imot en jobb så samtykker man. Hvis man ikke er fornøyd, så får man finne noe annet. Er gjerne ikke gjort på et blunk, men man kommer intet sted hvis man ikke prøver.

 

[Ingenbruker]

Fullstendig klar over det. Men den som ikke prøver kan heller ikke klage.
Uføre har som oftest prøvd, mange ganger. Falt, kavet seg opp, prøvd, og falt igjen. Hele tiden mens noen stod og kikket dem over skulderen og sa OPP IGJEN OG PRØV!
Men har man helse til det, skal det mye til for at man ikke klarer det. Alle kan være litt fast i livet, men det gjelder ikke hele livet. Er nok av alenemammaer som har fått seg utdannelse og jobb, kan de kan stort sett alle. Men fy så tungt det er mens det står på.
De tok et valg og gjorde noe med livssituasjonen sin.
Så jeg blir litt irritert når noen står og sier at de har "100% jobb og tjener det samme som en ufør, hva med dem da, de får det ikke gratis engang!"
Da tenker jeg at om man har tatt imot en jobb så samtykker man. Hvis man ikke er fornøyd, så får man finne noe annet. Er gjerne ikke gjort på et blunk, men man kommer intet sted hvis man ikke prøver.

Troe det er forskjellige nyanser av begge sider her. Ja, de som er uføre har ikke valgt det selv og de fleste av dem har kjempet for å kunne jobbe men har måttet gi seg, unner selvfølgelig de alt godt og skulle ønske de hadde bedre tilbud, desverre finnes det også uføre som har hatt det rimelig enkelt og som går hjemme og får betalt for det. Kjenner personlig til flere eksempler.

Dette gjelder vel også de som jobber, mange får ting servert mens andre må jobbe hardt for det, jeg har selv tatt utdannelse som alene mamma og derfor fått en bedre inntekt nå og det var ikke lett nei og jeg var kjempe heldig som fikk muligheten for det er faktisk ingen selvfølge det heller for det er ikke stor støtte en alene mamma som ønsker utdanning får. Så at noen sitter i lavtlønna yrker det skjønner jeg faktisk godt for veien derfra er ikke alltid like enkel og da skjønner jeg det føles urettferdig å stå på hver eneste dag for alt for liten lønn når både arbeidsledige, uføre og andre får samme summen uten å jobbe.

Så jeg tror virkelig ikke det er så svart/hvitt at bare mann har helsa så er alt mulig....

 

[Kengu]

Husk at det ikke bare er å ta en utdannelse eller skaffe seg en annen jobb da... Utdannelse er ikke alltid like lett, kanskje oga økonomi, barn eller andre ting. Og det å finne seg annen jobb kam jo også være utfordrende, mange som går arbeidsløse så det å komme inn på et jobbmarket, kanskje uten utdanning er ikke bare bare

Det er helt riktig. Å noen må faktisk også jobbe i lavtlønnsyrkene

 

[Krösa Maja]

Fullstendig klar over det. Men den som ikke prøver kan heller ikke klage.
Uføre har som oftest prøvd, mange ganger. Falt, kavet seg opp, prøvd, og falt igjen. Hele tiden mens noen stod og kikket dem over skulderen og sa OPP IGJEN OG PRØV!
Men har man helse til det, skal det mye til for at man ikke klarer det. Alle kan være litt fast i livet, men det gjelder ikke hele livet. Er nok av alenemammaer som har fått seg utdannelse og jobb, kan de kan stort sett alle. Men fy så tungt det er mens det står på.
De tok et valg og gjorde noe med livssituasjonen sin.
Så jeg blir litt irritert når noen står og sier at de har "100% jobb og tjener det samme som en ufør, hva med dem da, de får det ikke gratis engang!"
Da tenker jeg at om man har tatt imot en jobb så samtykker man. Hvis man ikke er fornøyd, så får man finne noe annet. Er gjerne ikke gjort på et blunk, men man kommer intet sted hvis man ikke prøver.

Altså du kan ikke mene dette her? Tenk at når du er syk i Norge får du utdelt penger av en etat helt gratis.
Jeg er syk selv å takker nesten hver dag at jeg er født i Norge.
Synes det er skammelig at man kan klage på at man får penger for å gå hjemme.
Staten kunne gitt f.. I oss som er syke, det er ingen selvfølge at man får penger av staten. Hva med å være litt takknemlig?
At du synes det er helt greit at det ikke lønner seg å jobbe i Norge er sjokkerende, noen må jobbe i disse yrkene. Hvem skal gjøre det om alle "utdanner" seg som du sier? Og vi alle er vår egen lykkesmed til og med de syke.
Og nei mange uføre har ikke falt og klatret igjen 100 ganger før de er uføre.

 

[*Nyperose*]

Fullstendig klar over det. Men den som ikke prøver kan heller ikke klage.
Uføre har som oftest prøvd, mange ganger. Falt, kavet seg opp, prøvd, og falt igjen. Hele tiden mens noen stod og kikket dem over skulderen og sa OPP IGJEN OG PRØV!
Men har man helse til det, skal det mye til for at man ikke klarer det. Alle kan være litt fast i livet, men det gjelder ikke hele livet. Er nok av alenemammaer som har fått seg utdannelse og jobb, kan de kan stort sett alle. Men fy så tungt det er mens det står på.
De tok et valg og gjorde noe med livssituasjonen sin.
Så jeg blir litt irritert når noen står og sier at de har "100% jobb og tjener det samme som en ufør, hva med dem da, de får det ikke gratis engang!"
Da tenker jeg at om man har tatt imot en jobb så samtykker man. Hvis man ikke er fornøyd, så får man finne noe annet. Er gjerne ikke gjort på et blunk, men man kommer intet sted hvis man ikke prøver.

Alenemødre kan jo fort få 3 år med overgangsstønad om de velger å studere, så alle alenemødre uten utdannelse burde jo studere..


Sent from my iPhone using BV Forum

 

[*Nyperose*]

Altså du kan ikke mene dette her? Tenk at når du er syk i Norge får du utdelt penger av en etat helt gratis.
Jeg er syk selv å takker nesten hver dag at jeg er født i Norge.
Synes det er skammelig at man kan klage på at man får penger for å gå hjemme.
Staten kunne gitt f.. I oss som er syke, det er ingen selvfølge at man får penger av staten. Hva med å være litt takknemlig?
At du synes det er helt greit at det ikke lønner seg å jobbe i Norge er sjokkerende, noen må jobbe i disse yrkene. Hvem skal gjøre det om alle "utdanner" seg som du sier? Og vi alle er vår egen lykkesmed til og med de syke.
Og nei mange uføre har ikke falt og klatret igjen 100 ganger før de er uføre.

Helt enig i det siste du skriver.


Sent from my iPhone using BV Forum