Når jeg er tilbake på fortida mi på barneskolen, skulle jeg ønske jeg hadde fått kosedager...
Den lykkeligste perioden var ei uke i 2. klasse, for da hadde jeg vannkopper og var hjemme. Egentlig gjør det vondt å tenke tilbake på denne tida, jeg ble slått, spytta på, noen tråkka på beinet mitt med skøyte, folk sparka fotball på meg. Så også en blotter, på skolen sitt område. En gang skulle jeg fire meg ned et nylontau utendørs. Dessverre var jeg dum som ikke forstod at fort ned tau = vondt i håndflatene. En SFO-arbeider med krykker fulgte meg inn, så jeg fikk på kaldt vann, selv om det var andre ansatte der, som kanskje kunne gått litt fortere.
Foreldra mine tvang meg til å gå på SFO, selv om jeg hata det, og jo, jeg måtte gå ut 4. klasse. Sleit med engelsk og matte, og fikk aldri hjelp, og lærerne var ikke spesielt barnevennlige. I 2. klasse skulle vi hoppe tau i gymmen, som jeg ikke fikk til. Jeg begynte å gråte, som en og annen unge, da fikk jeg kjeft av læreren og måtte tilbringe resten av gymtimen i gardreroben. I 4. klasse gikk jeg på skiskole. Vi var ikke så mange, og vi stod i en ring og ble tatt bilde av, som kom i lokalavisa. Det var to bilder, og jeg var ikke med på noen av dem. I 7. klasse hadde vi en gymlærer som var nær pensjon. Etter endt gymtime hendte det at han hadde "glemt" noe i gymsalen, og måtte gå gjennom garderoben der vi skifta.
Det var også utfrysning i min egen klasse. Vi skulle spille basketball i et friminutt og jeg venta på å bli valgt til et lag. De begynte mens jeg fortsatt venta. Jeg var ikke en av de kule jentene, det er hvertfall åpenbart
Utedager på SFO og aktivitetsdager var det verste, særlig om vinteren, fordi jeg fryser lett, men likevel var det ingen nåde.
Jeg lærte aldri engelsk i skolesammenheng, det klarte jeg alene, etter noen år.
Broren min likte heller seg ikke på skolen, og han hadde dysleksi, men han slapp i hvertfall å gå hele løpet ut på SFO. Han fikk også en del tilrettelegging i mange år, mens jeg ble vel mer oversett.
"Men om du hadde vært borte, ville du lært at det er greit å skulke jobb!"
Jeg er særdeles uenig. Jeg hadde lavt fravær gjennom hele grunnskolen, før jeg endte opp med å skulke en del på VGS, særlig første året.
Likevel hadde jeg en liten jobb i tillegg, som jeg aldri skulka. Noen andre ungdommer fikk kjeft for å komme bakfulle på jobb - noe sånt kunne aldri falle meg inn. Jeg prøvde meg også på universitetet, to ganger, men jeg klarte det ikke. I stedet fikk jeg jobb. Broren min fikk seg jobb. Vi har aldri skulka unna.
Jeg tenker at heller enn å vasse gjennom figurativ dritt i barneskolesalder, kunne vi vært hjemme enkelte dager, og likevel endt opp som unge mennesker som til tross for slitsomt arbeid og patetisk lønn tar jobben alvorlig.
Jeg er gravid nå, og om dattera som jeg venter i juni, har det vondt på skolen, så vil jeg heller at hun kan være hjemme noen dager i året, enn å måtte møte opp hver eneste skoledag, som for meg fortonte seg som et sju år langt personlig helvete. Jeg vil forsikre meg om at hun faktisk har det bra, at det er greit å snakke om noe hvis det vondt å gå på skolen, heller enn å tenke "barneskole?! Nei men, det er jo så viktig!" for helt ærlig, nei, det synes jeg ikke. Med mindre meninga var å gi noen veldig dårlige minner og følelsen av å ikke ha hatt en god barndom.
Brutalt ærlig: jeg ville brenne ned skolen, fordi jeg hata omtrent hver eneste dag.
Det er viktigere å ha det godt med seg selv og sitt eget hode, å føle seg verdsatt og ivaretatt, enn å røre overflaten av antikkens Hellas og å lære engelske gloser.