Her er svigerfar det aller største problemet. Han tåler ikke trynet på meg fordi jeg har vært dønn ærlig (og kanskje litt for mye ærlig enn det han tålte) og sagt hva jeg mener. Men jeg har rett og slett ikke akseptert behandlingen min mann har fått av sin far. Dette har da endt opp med at han har prøvd å kjørt meg ned, anmeldt meg for usaklige grunner opptil flere ganger, telefontrakasering, anmeldt meg til barnevernet, utestengt oss fra familien til mannen min, sendt ut usanne rykter om meg til min sin familie (han er oppvokst med noen søskenbarn av meg, men de vet jo heldigvis sannheten og har snakket imot ham) og mer til. Vi har konkludert sammen at barnet vårt trenger ikke sånne "rollemodeller" i livet sitt. Vi har dermed valgt å fortelle at farfar er en mann vi dessverre har lite med å gjøre og som vi ikke kommer til å ta kontakt med. Vi må nesten tenke på barnet oppi alt dette og hvordan det kommer til å se situasjonen. De skal ikke se st to familiemedlemmer ikke kan se trynet på hverandre uten at de prøver å drepe hverandre.
Svigermor derimot har vi litt bedre kontakt med, men liker henne ikke noe mer. Hun skulle absolutt kjøre meg på aborten da jeg var 14 uker på vei, for jeg ødelegger livet til sønnen hennes. Og svigerinna mi prøvde å knivstikke meg med å kaste kniver på meg da jeg var 15 uker på vei.
Hohei, som jeg forguder svigerfamilien min! Men vi har det heldigvis veldig godt uten alle disse folkene som forsurer livene våre.
Bruker den der tulletelefonen.
for et forferdelig menneske og en forferdelig oppførsel! Blir flau på hennes vegne, et voksent menneske som oppfører seg sånn! Er ikke du som trenger terapi, det er hu .. Hu trenger alvorlig terapi for oppførsel og sosiale antenner! Håper mannen din støtter deg oppi dette da
