FØDSELSHISTORIE
Macen min er ødelagt, så dette ble litt forsinka...
Kanskje lurt å få denne "ned på papiret" mens det enda er relativt ferskt!
Onsdag 30.juli våkna jeg flere ganger på natta. Hadde på blodtrykksmåler, så den blåste seg opp hver time. DeSuten hadde jeg litt vondt i magen. Dette varte fra kl. 1-2 på natta. Klokka 5 våkna jeg av at jeg følte det var noe i trusa. Stod opp, og joda... der var det blod og slim i utfloden. Tenkte ikke noe mer over det, men la meg på sofaen med disse vondtene mine. Ca 20 min mellom, men varte veldig uregelmess.
Skulle uansett på sykehuset for å koble av meg BT-måleren, så vi dro ca klokka 9 på morgenen. Smertene var da så godt som borte. Gjorde oss ferdig på sykehuset, dro på kjøpesenter, spiste middag osv. Kjente NADA. Var hjemme igjen i 20-21-tiden på kvelden. La meg på sofaen, og baaam!! Der kom smertene tilbake. 10 minutter i mellom nå, men gikk fortsatt under kategorien mild på min rieteller
Ble vondere og vondere, men fullt levbart. Tok en paracet, tappa i badekaret og sendte ei melding til mamma. Hun beordre meg til å ringe føden. Så da gjorde jeg det
var 6 min mellom nå. Klokka var 21.30.
Dama i telefonen spurte meg tusen spørsmål, og jeg fikk ei rie midt oppi det hele. Hun sa jeg kunne få komme inn, siden jeg hadde så lang reisevei og var avhengig av ferge. Så jeg pakka pikkpakket mitt og gjorde meg klar. Mamma kom å henta meg, og vi dro på siste(!!) ferga. I bakhodet var jeg forberedt på å bli sendt hjem!
Riene ble mer og mer intense, men hadde fortsatt et mellomrom på ca 4-5monutter. De var bare vondere. Siste 10 minuttene i bilen var ganske grusomme, rett og slett!!!
Ankom sykehuset ca klokka tolv. Vasa oss inn via akuttmottaket og opp på føden. Fikk et lite rom, og jordmor sjekka åpning. Joda.. 6cm var det blitt.
"Jaja.. blir ikke noe epidural på deg.." sa hun. Jeg ble sykt fornærma... [emoji87] hadde nemlig blitt liva det
men etter dette så gikk alt slag i slag! Full fart inn på fødestue, og åpningen ble større og større!
Alt skjedde så fort, så jeg rakk aldri å bli særlig redd eller stressa. MEN!! Midt oppi det hele kom jeg på at barnefar eksistere. Han hadde ikke mulighet til å komme før tidligst morgenen etter, drt visste jeg. Beordra mamma til å ringe han, og jeg gråt og gråt! Ville jo at han skulle være her.
Plutselig tok de vannet, og pressriene kom for fult. Det var vondt og GRUSOMT! Aner ikke hvor lenge jeg holdt på, men det føltes som ei evighet. Var sikker på at ungen aldri kom til å komme seg ut. Var forbanna og sint for at det ikke gikk. Men plutselig måtte jeg bare gi så sinnsykt bånn gass! Krefter jeg ikke ante jeg hadde kom frem, og jeg pressa alt jeg makta og litt til. Aldri følt større styrke i mitt liv enn jeg gjorde da. Plopp sa det, og babyen kom ut! Jeg gråt og gråt, og det er det fineste øyeblikket i livet mitt. Endelig kom jenta mi! Frisk, fin og velskapt! Barnefar var på telefon, og vi gråt alle tre! ENDELIG!!
Klokka 01.55 31.juli kom hun med sine 3320 gram og 48cm [emoji173]️ min helt perfekte lille superhelt!
2 timer på sykehuset før fødselen var over.
Måtte sy 3 pyntesting, men ellers var alt bare bra. Ja, bortsett fra krampe i leggen da. Hihi!
Mamma fikk være der litt utover natta, men måtte dra når jeg fikk meg soverom. Jeg svevde på ei rosa sky, og kan ikke engang beskrive følelsen jeg hadde... Så forbanna letta og lykkelig. Tenk at JEG klarte det! Helt uten smertestillende! Følte meg som den tøffeste jenta i verden!