Så spennende med barnehage start [emoji3] men ja jeg kjenner igjen den rare følelsen som dukker opp ved det [emoji28] er nok lurt slik du har gjort ang nr 3 [emoji4] da får kroppen en liten puste pause mellom baby skapelsen [emoji4]
[emoji173][emoji173] Nei det har nok ikke skjedd mye. Og jeg har vel egentlig innstilt meg på at det aldri vil gå naturlig og at vi er avhengig av hjelp. Jeg har jo bare håp på en side, men den er jo ikke garantert 100%.Så hærlig å se livstegn fra deg! Synd det ikke har skjedd noe på babyfronten, men hallo! Hurra for ståpåvilja og klapp deg selv på skuldra! KnallbraDa blir det ekstra gode forhold for babyen som til slutt skal bo inni der
Tusen takk [emoji3][emoji173] Nei jeg tror ikke jeg kn bli naturlig gravid lenger. Den sjansen er bok ødelagt pga svulsten I høst og venstre side var ganske ødelagt også så der er det heller ingen garanti. Planen er å prøve på det siste egget vi har I frys, men mentalt så sitter det fremdeles litt langt inne. Jeg tar meg selv stadig I å spørre om jeg er klar for å sette igang med denne prosessen igjen. Det var nok I høst at det gikk opp for meg hvor sliten denne prosessen med stadige nedturer har meg.Flink du son hjelper kroppen din bli frisk og fin
Godt å se livstegn fra deg [emoji173] det blir deres tur og [emoji173] heier på deg!
Tenker på deg..
Tusen takk [emoji173]
Tusen takk for alle tanker kjære deg [emoji173] Det går bra med meg fremdeles [emoji4] Er vel kommet over den endelige kneika. Vi har et egg igjen på frys I Porsgrunn. Dette skal vi forsøke oss på og krydder fingrene for ila høsten [emoji4] noen naturlig baby blir det nok ikke.
Nå er det lenge siden jeg har vært her, skrevet, svart, opprettet og aktivisert meg.
Det er nok mange nye her og kanskje noen jeg heiet på tidligere har kommet tilbake. Jeg har vært prøver sien vinteren 2012. Jeg har mye tung og trist prøve bagasje med flere SA, falske positive og mislykkede IVF forsøk. I fjor høst toppet det seg med en svulst i livmor som hadde resultert i infeksjon og tilslutt operasjon hvor høyre eggleder ble fjerne pga skader og venstre eggleder ble forsøkt å redde så godt dem kunne.
Hele veien har jeg prøvd å være optimistisk og tenke fremover at dette skal gå. Helt frem til i fjor høst etter vi startet opp med IVF så har jeg hele tiden tenkt at går det ikke med IVF kan det jo skje naturlig likevel selv om det ikke har vært så lett. Vi hører jo gode historier hele tiden. Disse lykke historiene har hele tiden vært et tilskudd til håp.
Men så kom høsten 2016. Realiteten i alvoret blir lagt frem for meg etter operasjon. Jeg får ikke de svarene jeg så gjerne skulle hatt fra legene. De er ærlige, slik de må, samtidig som de ikke ville garantere at venstre siden kunne resultere i noen naturlig graviditet. Svulsten (som var godartet) ødela høyre eggleder og denne ble fjernet som et resultat. Eggstokken lot de stå KUN fordi jeg gikk igjennom IVF. Venstre eggleder hadde fått gjennomgå som følge av en abscess fylt med virus, bakterier og annet puss. Denne hadde klistret seg sammen. Med kikkhull åpnet de den så godt de kunne slik de gjør når egglederne er tette, men de kunne aldri gi meg noen garanti. Men igjen så prøvde jeg å være optimistisk. Lykke historier <3 Samtidig var jeg sliten og mitt mentale jeg hadde fått kjørt seg så alt for hardt. Jeg måtte få alt på avstand, samtidig ga jeg meg selv 6 mnd på at vi skulle klare å få dette til naturlig. Jeg hade jo fortsatt venstre siden. Kanskje hvis vi roet litt ned, ikke stresset, fokuserte på andre ting så ville det gå? Jeg hade jo blitt gravid så mange ganger før, så det var jo ikke umulig. Jeg tenkte på alle dem som hadde blitt gravide kort tid etter kikkhullsoperasjoner. Jeg hadde jo som sagt gitt meg selv 6 mnd. Jeg tok en pause fra BV, jeg fokuserte ikke på timing og EL lenger, jeg fokuserte heller litt mer på egen kropp og helse. komme ned til en sunn vekt, finne en god balanse mellom kost og trening, fokusere på jobb og skole og ikke minst datteren vi allerede har og mannen min.
Vel nå har det gått 6 mnd, snart 7 siden jeg startet opp med "pausen" min. Jeg visste hele tiden at hadde det ikke skjedd noe før nå måtte jeg se realiteten i øyene. Dette ville ikke skje av seg selv. Et naturlig svangerskap uten IVF skulle bli et lukket kapittel for meg og min kropp. mnd 6 kom og mensen dukket ikke opp rundt den 24 slik den hadde gjort hver eneste mnd siden operasjon. dagene gikk, symptomene meldte seg, men jeg turte ikke tro dem. Jeg kjøpte en test, men tok den ikke, men jeg klarte ikke la være å begynne å håpe. Og samme dagen som jeg tillot meg selv å tenke at kanskje vi har greid det. Kanskje vi også skulle få en lykke historie, ja da dukket TR opp. 10 dager over tiden. Jeg satt med testen hånda og skulle til å åpne pakningen for å få det bekreftet da jeg så at håpet var over like fort som jeg hadde latt det slippe inn. Der og da følte jeg hjerte sank langt ned i magen på meg. Jeg ble sittende i 20 minutter å bare stirre på testen samtidig som 5 år med prøving, spontanaborter, medisiner, kurer, legebesøk, venting, oppturer og nedturer, tårer og smil bare farte igjennom hodet. Alle spørsmål som kan stille med "hvorfor ikke meg" multipliserte seg i mangfold i hodet på meg. Og tårene rant og tårene har rent så utrolig mye de siste snart 2 ukene. For meg med min historie er faktum den nå at jeg greier ikke dette naturlig. Hos mannen min er alt perfekt, han har flere svømmere enn vi kan drømme om. Mine tester er OK, men så er det de pokkers egglederne, eller den ene som ødelegger. Og jeg må nå etter 5 år med erfaringer som prøver innse at IVF kanskje er eneste håpet for en lille søster eller lille bror til vår 7 år gamle datter. Naturlig vil aldri skje. Og for noen er kanskje det ikke så tungt, men å innse dette for meg og nå måtte akseptere at dette er realiteten min. Det føles utrolig tungt. Jeg føler en utrolig vond håpløshet rundt det hele, jeg føler en merkelig følelse av skam og maktesløshet. Urettferdighet. Jeg vet det bare er selvtortur og at jeg bare burde la det være, men jeg greier ikke la være å tenke på alt som skulle vært, burde vært og som har vært.
Jeg burde vært og jeg skulle vært en mamma til 3 om ikke flere, hvis bare den pokkers kroppen min hadde klart å holde på våre små mirakler. Jeg kjenner et så enormt savn etter alle de som aldri ble noe av fordi kroppen ikke klarte. Men mest av alt er savne etter de to som ikke skulle få være mer enn 10 uker + noen dager i min mage. De 2 som ikke var planlagt, men som overraskende satt etter en pillestopp tilbake i 2011 fordi jeg hadde vært for lat til å gå til innkjøp av et nytt brett.
Det er mange som deler en historie med SA slik som meg, og her inne kommer disse mer synlig frem. Jeg har sørget over tapet av våre små spirer, tvillingene i 2011 var den verste sorgen. Den sorgen satt lenge og en ble brutalt utløst gang på gang når kroppen ikke klarte å holde på de neste spirene i etterkant. Men jeg har akseptert den realiteten for det den er. Mor til 1 i livet, mor til 3 i hjerte <3
Men jeg kjenner jo nå at denne sorgen blir litt utløst nå, nå når man må innse at IVF er eneste veien å gå. Og ja jeg er heldig som fortsatt har den muligheten. Redselen min sitter i det at jeg er redd for også å miste denne muligheten. Jeg hadde aldri trudd jeg måtte innse at en naturlig graviditet ikke ville skje for meg. Jeg trudde faktisk alltid at uannsett om vi måtte gjennom IVF eller ikke så ville neste bare komme fordi vi fikk det til på egenhånd. Jeg har tiltross for 2 forsøk med IVF hele tiden holdt fast ved den trua på at det skal skje naturlig. Men det håpet føler jeg at det er på tide å gravlegge. Nei man skal aldri gi opp håpet, men det kommer en tid der man faktisk må innse virkeligheten for det den er uannsett hvor brutalt den måtte føles. IVF er greit i seg selv og jeg er så takknemmelig fr at jeg har den muligheten. Men pga alt jeg har vært igjennom frem til nå greier jeg ikke la være å tenke hva som skjer om det ikke skulle gå. Hva da? Er det over da? Jeg har en datter hvor hennes største ønske er å bli store søster. vi har aldri satt tankene i hodet hennes, disse har hun utviklet selv. Fordi hun er ei jente meg så mye omsorg og kjærlighet til alle rundt seg. Også har jeg en mann som ønsker seg 3 barn mer enn alt her i verden også fordi han har så mye omsorg, kjærlighet og trygghet å tilby. Også har vi meg som sitter her og føler meg så elendig som ikke klarer å oppfylle drømmene til de 2 menneskene i verden som betyr så aller mest for meg. Og den håpløsheten er så J**** vond å kjenne på. Og det er denne redslene ved å ikke kunne oppfylle disse ønskene som nå har vokst litt i meg ved realiteten over at dette aldri går naturlig. Spørsmålet jeg stiller meg selv igjen og igjen.
Hvis ikke IVF går? Hva skjer da?
Egentlig enkle spørsmål, med med svar jeg ikke klarer å gi. Jeg liker å ha en plan a og b. IVF er blitt min plan B.
Jeg vet ikke hvor jeg vil med denne lange utblåsningen, egentlig så er det vel bare en utblåsning jeg trengte. Dele tanker og følelser på en trygg plass der man vet at noen kan finne noe forståelse i ett virr varr av frykt og følelser.
Porsgrunn har fått opplysningene mine fra sykehuset i høst, de måtte jo ha dette slik at de kan ta alle forhåndsregler før vi setter i gang igjen. Så nå gjenstår det bare å vente.
Mannen min er vel litt mer utålmodig nå, han vil i gang igjen. Han har heldigvis trua og det er godt å vite. Samtidig er det kanskje greit (samtidig som ikke) at vi må vente til august før vi får prøve oss på siste egget vi har på frys i Porsgrunn. Jeg vil jo i gang igjen så fort som mulig, men jeg vil også ha kommet litt over denne sorgen og redselen før vi får satt inn et nytt egg. Stress, sorg og IVF prøving er liksom ikke logisk rett i mitt hodet.
Men å skrive litt nå, få satt ord på frustrasjonen, være litt sårbar og ærlig om hvordan den siste tiden har vært mentalt. At jeg har gått inn i en eller annen form for depresjon etter i fjor høst er vel ingen hemmelighet og at jeg har prøvd å skyve denne til side med å fokusere på andre ting er heller ingen hemmelighet. Og at jeg nå møte veggen da TR dukket opp forsinket er bare en realitet. Den endelig kneika er nok ikke helt over enda slik jeg trudde på en god dag. En annen ting man må ta å jobbe seg gjennom, prate om. Derfor er det godt å vite at jeg kan "rømme" inn hit. Jeg har alltid funnet så god forståelse her, oppmuntring og optimisme.
Jeg er veldig klar for å komme tilbake <3
Det er nok mange nye her og kanskje noen jeg heiet på tidligere har kommet tilbake. Jeg har vært prøver sien vinteren 2012. Jeg har mye tung og trist prøve bagasje med flere SA, falske positive og mislykkede IVF forsøk. I fjor høst toppet det seg med en svulst i livmor som hadde resultert i infeksjon og tilslutt operasjon hvor høyre eggleder ble fjerne pga skader og venstre eggleder ble forsøkt å redde så godt dem kunne.
Hele veien har jeg prøvd å være optimistisk og tenke fremover at dette skal gå. Helt frem til i fjor høst etter vi startet opp med IVF så har jeg hele tiden tenkt at går det ikke med IVF kan det jo skje naturlig likevel selv om det ikke har vært så lett. Vi hører jo gode historier hele tiden. Disse lykke historiene har hele tiden vært et tilskudd til håp.
Men så kom høsten 2016. Realiteten i alvoret blir lagt frem for meg etter operasjon. Jeg får ikke de svarene jeg så gjerne skulle hatt fra legene. De er ærlige, slik de må, samtidig som de ikke ville garantere at venstre siden kunne resultere i noen naturlig graviditet. Svulsten (som var godartet) ødela høyre eggleder og denne ble fjernet som et resultat. Eggstokken lot de stå KUN fordi jeg gikk igjennom IVF. Venstre eggleder hadde fått gjennomgå som følge av en abscess fylt med virus, bakterier og annet puss. Denne hadde klistret seg sammen. Med kikkhull åpnet de den så godt de kunne slik de gjør når egglederne er tette, men de kunne aldri gi meg noen garanti. Men igjen så prøvde jeg å være optimistisk. Lykke historier <3 Samtidig var jeg sliten og mitt mentale jeg hadde fått kjørt seg så alt for hardt. Jeg måtte få alt på avstand, samtidig ga jeg meg selv 6 mnd på at vi skulle klare å få dette til naturlig. Jeg hade jo fortsatt venstre siden. Kanskje hvis vi roet litt ned, ikke stresset, fokuserte på andre ting så ville det gå? Jeg hade jo blitt gravid så mange ganger før, så det var jo ikke umulig. Jeg tenkte på alle dem som hadde blitt gravide kort tid etter kikkhullsoperasjoner. Jeg hadde jo som sagt gitt meg selv 6 mnd. Jeg tok en pause fra BV, jeg fokuserte ikke på timing og EL lenger, jeg fokuserte heller litt mer på egen kropp og helse. komme ned til en sunn vekt, finne en god balanse mellom kost og trening, fokusere på jobb og skole og ikke minst datteren vi allerede har og mannen min.
Vel nå har det gått 6 mnd, snart 7 siden jeg startet opp med "pausen" min. Jeg visste hele tiden at hadde det ikke skjedd noe før nå måtte jeg se realiteten i øyene. Dette ville ikke skje av seg selv. Et naturlig svangerskap uten IVF skulle bli et lukket kapittel for meg og min kropp. mnd 6 kom og mensen dukket ikke opp rundt den 24 slik den hadde gjort hver eneste mnd siden operasjon. dagene gikk, symptomene meldte seg, men jeg turte ikke tro dem. Jeg kjøpte en test, men tok den ikke, men jeg klarte ikke la være å begynne å håpe. Og samme dagen som jeg tillot meg selv å tenke at kanskje vi har greid det. Kanskje vi også skulle få en lykke historie, ja da dukket TR opp. 10 dager over tiden. Jeg satt med testen hånda og skulle til å åpne pakningen for å få det bekreftet da jeg så at håpet var over like fort som jeg hadde latt det slippe inn. Der og da følte jeg hjerte sank langt ned i magen på meg. Jeg ble sittende i 20 minutter å bare stirre på testen samtidig som 5 år med prøving, spontanaborter, medisiner, kurer, legebesøk, venting, oppturer og nedturer, tårer og smil bare farte igjennom hodet. Alle spørsmål som kan stille med "hvorfor ikke meg" multipliserte seg i mangfold i hodet på meg. Og tårene rant og tårene har rent så utrolig mye de siste snart 2 ukene. For meg med min historie er faktum den nå at jeg greier ikke dette naturlig. Hos mannen min er alt perfekt, han har flere svømmere enn vi kan drømme om. Mine tester er OK, men så er det de pokkers egglederne, eller den ene som ødelegger. Og jeg må nå etter 5 år med erfaringer som prøver innse at IVF kanskje er eneste håpet for en lille søster eller lille bror til vår 7 år gamle datter. Naturlig vil aldri skje. Og for noen er kanskje det ikke så tungt, men å innse dette for meg og nå måtte akseptere at dette er realiteten min. Det føles utrolig tungt. Jeg føler en utrolig vond håpløshet rundt det hele, jeg føler en merkelig følelse av skam og maktesløshet. Urettferdighet. Jeg vet det bare er selvtortur og at jeg bare burde la det være, men jeg greier ikke la være å tenke på alt som skulle vært, burde vært og som har vært.
Jeg burde vært og jeg skulle vært en mamma til 3 om ikke flere, hvis bare den pokkers kroppen min hadde klart å holde på våre små mirakler. Jeg kjenner et så enormt savn etter alle de som aldri ble noe av fordi kroppen ikke klarte. Men mest av alt er savne etter de to som ikke skulle få være mer enn 10 uker + noen dager i min mage. De 2 som ikke var planlagt, men som overraskende satt etter en pillestopp tilbake i 2011 fordi jeg hadde vært for lat til å gå til innkjøp av et nytt brett.
Det er mange som deler en historie med SA slik som meg, og her inne kommer disse mer synlig frem. Jeg har sørget over tapet av våre små spirer, tvillingene i 2011 var den verste sorgen. Den sorgen satt lenge og en ble brutalt utløst gang på gang når kroppen ikke klarte å holde på de neste spirene i etterkant. Men jeg har akseptert den realiteten for det den er. Mor til 1 i livet, mor til 3 i hjerte <3
Men jeg kjenner jo nå at denne sorgen blir litt utløst nå, nå når man må innse at IVF er eneste veien å gå. Og ja jeg er heldig som fortsatt har den muligheten. Redselen min sitter i det at jeg er redd for også å miste denne muligheten. Jeg hadde aldri trudd jeg måtte innse at en naturlig graviditet ikke ville skje for meg. Jeg trudde faktisk alltid at uannsett om vi måtte gjennom IVF eller ikke så ville neste bare komme fordi vi fikk det til på egenhånd. Jeg har tiltross for 2 forsøk med IVF hele tiden holdt fast ved den trua på at det skal skje naturlig. Men det håpet føler jeg at det er på tide å gravlegge. Nei man skal aldri gi opp håpet, men det kommer en tid der man faktisk må innse virkeligheten for det den er uannsett hvor brutalt den måtte føles. IVF er greit i seg selv og jeg er så takknemmelig fr at jeg har den muligheten. Men pga alt jeg har vært igjennom frem til nå greier jeg ikke la være å tenke hva som skjer om det ikke skulle gå. Hva da? Er det over da? Jeg har en datter hvor hennes største ønske er å bli store søster. vi har aldri satt tankene i hodet hennes, disse har hun utviklet selv. Fordi hun er ei jente meg så mye omsorg og kjærlighet til alle rundt seg. Også har jeg en mann som ønsker seg 3 barn mer enn alt her i verden også fordi han har så mye omsorg, kjærlighet og trygghet å tilby. Også har vi meg som sitter her og føler meg så elendig som ikke klarer å oppfylle drømmene til de 2 menneskene i verden som betyr så aller mest for meg. Og den håpløsheten er så J**** vond å kjenne på. Og det er denne redslene ved å ikke kunne oppfylle disse ønskene som nå har vokst litt i meg ved realiteten over at dette aldri går naturlig. Spørsmålet jeg stiller meg selv igjen og igjen.
Hvis ikke IVF går? Hva skjer da?
Egentlig enkle spørsmål, med med svar jeg ikke klarer å gi. Jeg liker å ha en plan a og b. IVF er blitt min plan B.
Jeg vet ikke hvor jeg vil med denne lange utblåsningen, egentlig så er det vel bare en utblåsning jeg trengte. Dele tanker og følelser på en trygg plass der man vet at noen kan finne noe forståelse i ett virr varr av frykt og følelser.
Porsgrunn har fått opplysningene mine fra sykehuset i høst, de måtte jo ha dette slik at de kan ta alle forhåndsregler før vi setter i gang igjen. Så nå gjenstår det bare å vente.
Mannen min er vel litt mer utålmodig nå, han vil i gang igjen. Han har heldigvis trua og det er godt å vite. Samtidig er det kanskje greit (samtidig som ikke) at vi må vente til august før vi får prøve oss på siste egget vi har på frys i Porsgrunn. Jeg vil jo i gang igjen så fort som mulig, men jeg vil også ha kommet litt over denne sorgen og redselen før vi får satt inn et nytt egg. Stress, sorg og IVF prøving er liksom ikke logisk rett i mitt hodet.
Men å skrive litt nå, få satt ord på frustrasjonen, være litt sårbar og ærlig om hvordan den siste tiden har vært mentalt. At jeg har gått inn i en eller annen form for depresjon etter i fjor høst er vel ingen hemmelighet og at jeg har prøvd å skyve denne til side med å fokusere på andre ting er heller ingen hemmelighet. Og at jeg nå møte veggen da TR dukket opp forsinket er bare en realitet. Den endelig kneika er nok ikke helt over enda slik jeg trudde på en god dag. En annen ting man må ta å jobbe seg gjennom, prate om. Derfor er det godt å vite at jeg kan "rømme" inn hit. Jeg har alltid funnet så god forståelse her, oppmuntring og optimisme.
Jeg er veldig klar for å komme tilbake <3
Hei!
Jeg har vært her inne i overkant av et år nå og fulgte deg før du tok pausen din.
Vondt å lese hva du har vært igjennom, Og følelsen av å ikke få det til er helt uutholdelig. Håper ivf denne ganger gjør at dere endelig for en baby til termin. Jeg skal følge med og heie! ❤
Har selv blitt henvist til ivf, og har forsamtale 28/6. Gleder og gruer meg på samme tid. Vi er uforklarlig barnløse da, og gyn mener at det ikke skal være noe problem for oss å få barn, jeg er bare 24. Men allikevel, har jeg aldri fått to streker på en g-test.
Masse lykke til i tiden fremover.
Klem ❤
Jeg har vært her inne i overkant av et år nå og fulgte deg før du tok pausen din.
Vondt å lese hva du har vært igjennom, Og følelsen av å ikke få det til er helt uutholdelig. Håper ivf denne ganger gjør at dere endelig for en baby til termin. Jeg skal følge med og heie! ❤
Har selv blitt henvist til ivf, og har forsamtale 28/6. Gleder og gruer meg på samme tid. Vi er uforklarlig barnløse da, og gyn mener at det ikke skal være noe problem for oss å få barn, jeg er bare 24. Men allikevel, har jeg aldri fått to streker på en g-test.
Masse lykke til i tiden fremover.
Klem ❤
En god klem sendes din vei, jeg har tenkt masse på deg 
Ja det håper jeg også [emoji173] Tusen takk [emoji173]Huff, historien din unner jeg ingen
Tusen takk snille min [emoji173]
Krysser fingrene for at dette skal få en problem fri IVF tid [emoji173] Krysser fingrene for deg [emoji11] Og unner deg virkelig 2 streker [emoji173] Tusen takk [emoji173]
Så dagene går fremover og neste TR nærmer seg. EL var fra høyre side denne gangen, I følge EL smertene værtfall. IKM er på fredag 30/6.
Jeg får skrive ned OB på handle lista også prøve å purre litt på Porsgrunn I ettermiddag. Hadde vært litt godt å få en dato før de går ut I ferie. Noe å telle ned til.
Ellers går dagene mye opp og ned. Vi har hatt noen dager på fjellet og det var veldig godt å komme bort litt [emoji173] Det som egentlig er kjipt med disse vonde følelsene er at jeg trudde jeg hadde greid å jobbe meg gjennom dem det siste halvåret. Men jeg har nok heller bare skjøvet dem til side. Men nå jobber jeg med dem. Aksept er ofte ikke lett, men jeg må prøve å tenke positivt. Et fryse egg igjen I porsgrunn. Alle gode ting er 3 sant? Kanskje det er gull egget.
Jeg får skrive ned OB på handle lista også prøve å purre litt på Porsgrunn I ettermiddag. Hadde vært litt godt å få en dato før de går ut I ferie. Noe å telle ned til.
Ellers går dagene mye opp og ned. Vi har hatt noen dager på fjellet og det var veldig godt å komme bort litt [emoji173] Det som egentlig er kjipt med disse vonde følelsene er at jeg trudde jeg hadde greid å jobbe meg gjennom dem det siste halvåret. Men jeg har nok heller bare skjøvet dem til side. Men nå jobber jeg med dem. Aksept er ofte ikke lett, men jeg må prøve å tenke positivt. Et fryse egg igjen I porsgrunn. Alle gode ting er 3 sant? Kanskje det er gull egget.