Fødselshistorie og første uke hjemme
Litt bakgrunnshistorie. Jeg har to barn fra før som begge har vært «fine» styrtfødsler. Det er 6 år siden siste fødsel og i dette tidsrommet har jeg fått påvist en svimmelhetssykdom legene TROR var trigget av trykket under fødsel.
Når vi da ble gravide på nytt så ble det vurdert av både leger/anestesilege, jordmødre og nevrolog at det sikreste for hodet og svimmelheten min var å forløses med keisersnitt. Dette til tross for fine fødsler før.
Så da ble det planlagt snitt i uke 38+1. Men mini hadde andre planer 37+1 gikk vannet (kl 06) og da bar det rett inn. Startet akkurat slik ved forrige fødsel og, så de var redd jeg ikke skulle rekke ks.
Men jeg kom inn 07 og 07:30 var jeg trillet ned på operasjonsrommet. Stemningen blandet leger/anestesi/jm var vidunderlig! De lagde et virkelig godt miljø.
Så, spinalbedøvelsen ble satt og alle tester ble gjort. (De kliper med en pinsett rundt om for å sjekke at jeg ikke kjenner noe, samt bruker en kald bomullsdott for å sjekke om jeg kjenner den er kald)
Testene var ok og vi var klar for å gå i gang med selve inngrepet. Sykepleieren sto ved siden av meg og beroliget meg med at nå hadde de allerede skjært gjennom 3 lag. Da kjente jeg selv at jeg sank skuldrene. Jeg kjente jo ikke det.
Glemte litt av mannen, men han satt spent ved hodet mitt.
Legen sier deretter at nå skal de åpne livmoren, altså siste lag før lillebror skulle få møte verden.
Og der, akkurat der skjedde det noe. Jeg begynte plutselig å kjenne ting på høyre side. Anestesi lurte på om vi skulle sette mer bedøvelse, men plutselig kjenner jeg SMERTE og da hadde de stoppet opp. Ingen rørte meg og jeg hylte av smerte. Neste jeg husker var at anestesilegen sa at nå må vi putte deg i narkose- det var ikke noe spørsmål. Jeg husker jeg bare gråt for da fikk jeg ikke møte lillebror med engang.
Etter at jeg var i narkosen ble mannen såpass dårlig av hele seansen at han måtte ut av rommet- hvis ikke hadde han svimt av.
Han fikk litt å drikke på gangen og kom inn når lillebror var blitt født.
De neste 3 timene var lillebror med pappaen sin. Jeg lå på oppvåkningen.
Våknet i et smertehelvete og de pøsa på intravenøst. Men i denne smerten fikk jeg spurt om jeg var ferdig med operasjon og om lillebror hadde det bra!
Etter en stund kom en jordmor ned for å sjekke om jeg var i stand til å komme opp på avdelingen, men det var jeg tydeligvis ikke. Ikke visste jeg hvor stor lillebror var, ikke hvordan han så ut- ingenting.
Etter en laaaang time kom mannen trillende med lillebror
å hjelpes som jeg gråt! (Gråter bare av å skrive dette!)
Da fikk jeg være med opp
Lillebror har vært helt frisk og fin og ingenting ekstra. 3220 og 49cm var han og.
På avdelingen ble det gitt sterke doser med smertelindring (morfinpreparater) slik at jeg skulle få en mest mulig komfortabel tid. Men jeg var nok litt dårlig på å be om mer når det virkelig sto på.
Det var jordmødrene som stelte mini for jeg klarte ikke gå så langt, de hentes meg mat og passet på meg og lillebror. Fantastiske mennesker
Dag 1 og 2 på sykehuset var preget av mye følelser, men fantastiske jordmødre tok seg av både meg og lille
de ga meg og greit med smertelindring så følte formen kom seg.
Melka kom og på dag 2- samtidig som de klipte tungebåndet. Dette var nok oppskriften vår på vellykket ammestart.
Legene fant dog en suselyd på hjertet hans, men ul visste at det var ikke store hullet. Så det får vi jevnlige kontroller på- så lenge det måtte være der.
Dag 3 skulle vi få dra hjem. Men jeg hadde vært endel svimmel- men hallo, man er jo ikke i toppform etter en sånn operasjon. Men jm insisterte på at jeg skulle ta blodprosent før jeg dro- den var på svimlende 5,2!! Da ble det jern intravenøst og tilbake for påfyll en uke etter.
Dag 4 og 5. vel hjemme så syns jeg smertene tok seg veldig opp! Men nå tok jeg kun Ibux og Paracet. Disse dagene var de verste for meg! Mannen gjorde alt. Matet meg, passet lille, stelte lille og alt annet i huset. Jeg var KUN i senga og ga lille mat, før jeg la meg i smertehelvete igjen! Trodde ikke jeg skulle overleve.
Var heller ikke oppe i 2 etg før dag 6 (der vi har alle oppholdsrom)
Igår kveld (dag 5) måtte vi med lille på føden ettersom han var veldig slapp og endel gul.
Da ble jeg «tvingt» ut av døra og måtte fokusere på lille sitt vel og ve.
Vet ikke helt om det var turen ut eller om smertene bare avtok, men idag dag 6, har vi vært på en liiiiten trilletur, vært på butikken og hatt en skikkelig koselig kveld hjemme mens lille har sovet i vugga ved siden av.
Det er fremdeles smerter, vondt å gå, traumatisk å tenke på, barseltårer i stor skala. MEN! Det blir bedre!
Hjemmetiden (det er ikke direkte fødsel, men en del av min historie) har vært ekstremt tøff! Klarer såvidt å gå ut av sengen. Mini får mat, mannen steller. Jeg går opp på do og en runde i gangen (for å bevege meg) så i seng igjen. Smertene er uutholdelige og kun Ibux/Paracet jeg kan ta.
Så idag, dag 5 har jeg faktisk vært oppe 3 ganger, ikke bare 1-2! Fremskritt!!
Men for å avslutte det sånn, Jeg håper dette var det rette for svimmelheten min, for dette har vært 1000% verre en noen av de vaginale fødslene mine!
All ære til dere som har flere keisersnitt altså
Kose deg masse med lille, og nyyyyt nyfødtbobla
Åi kombinasjon med nyklipt tungebånd spiser han som en helt!! Det er så deilig å se
men det var første natten jeg hadde han helt «alene». Og kjenner jeg er glad det bare var en natt. Kroppen er ikke klar for å hoppe opp til bleieskift eller amming helt ennå.