Et lite tankestreif i snart natten, her jeg sitter alene. Mannen kommer vel hjem ganske snart...
Jeg kjenner jeg ikke tør å teste helt, men heller bare vente på TR, uavhengig hvor mange dager/uker det enn vil ta. Kan vente helt til fødsel jeg, hvis det er det om å gjøre. Vi tok tidlig ettermiddag, mannen og jeg i dag, og satte oss i spabadet når vi kom hjem, før jeg skulle kjøre han til en tilstelning. Pratet litt da, og jeg innrømte for han, at en del av meg er redd for å teste, for selv om vi ikke har forsøkt så aktivt, så har man alltids et lite fnugg av håp innerst inne, om å bli gravid igjen. Hadde nok blitt bittelitt skuffa tror jeg ved en negativ test.
Men igjen - hadde jeg testet positivt, så vet jeg ikke om jeg hadde blitt så veldig glad. Fordi frykten for å miste hadde muligens overskygget gleden. Og ikke minst det å skulle bli like dårlig som i siste svangerskap, kan jeg ikke forestille meg å måtte gå igjennom igjen. Og heller ikke den runden med å være bekymret, engstelig og redd for å miste. For ikke å snakke om hvor bortkastet tiden blir, ved å skulle bli gravid på nytt, forså å feile IGJEN!
Orker jeg virkelig å gå igjennom alt dette igjen? Følelsesvirvaret? Og den fysiske og psykiske påkjenninga?
Ønsker å få et barn, sammen med min kjære. Men det er jo ikke en selvfølge, at alle får barn. Det er jo jeg et vandrende eksempel på, som adoptert.
Mest lyst til å fortrenge dette, og heller glede meg på andres vegne og deres lykke når de lykkes. For det er jo den mest naturlige reaksjonen - å skulle bli overlykkelig ved positiv test!
Jeg holdt forresten på å havne i en veldig stygg bilulykke på vei hjem i dag. Full fart på E6, og en dritt så ikke meg i blindsonen og bare la seg rett ut inn mot min side, så jeg måtte hive meg over rattet og styre over i feltet til høyre for meg igjen! Heldigvis var det ingen der, så det gikk bra. Men jeg ble redd og pulsen OG pelsen STO til værs!
Livet er skjørt, men heldigvis i følge mannen er jeg en god sjåfør...