Jeg var på Ul 5+6 og fikk se hjerteslag. Ble målt til 6+1. Så jeg har god erfaring. 
Takk det samme, håper sånn at alt går bra for degÅåå gratulerer såå myeFørste graviditet var jeg på UL det jeg trodde var i uke 7, men hadde nok hatt sen el og ble satt tilbake til uke 6. Så en liten baby og hørte perfekte hjerteslag. Har selv bestilt meg en UL 4 januar når jeg er 6+5. Klarer ikke vente lenger enn jeg må på å få bekreftelse på at det er liv der, må vite det fortest mulig
Det forstår jeg godt, tenker det samme. Har også bestilt nå!
Er helt uutholdelig å vente, krysser fingrene for gode opplevelser!Så fint å høre!Jeg var på Ul 5+6 og fikk se hjerteslag. Ble målt til 6+1. Så jeg har god erfaring.
Håper på det samme7+3 Godt nyttår!!!
Det føles som flere måneder siden jeg har oppdatert her, men så er det bare noen få uker. De siste ukene har gått til feiringer og reising. Like før nyttår dro vi til utlandet for et avbrekk fra den grusomme vinteren i Norge. For en uke siden var vi på ul, det gikk bra og alt så fint ut. Vi fikk se hjerteslag og det ble litt mer realistisk når vi faktisk fikk se at det var noe inni der. Jeg syns det har vært litt rart å forholde seg til det hele når alt av bekreftelser (før ul) har vært to streker på en test. Så det var godt å få unnagjort, kunne tenkt meg minimum en ul i uken, det hadde vært flott. Ble målt 1-2 dager bak egne beregninger, men jordmor sa det ikke var noe å henge seg opp i da det kunne være vanskelig å få helt nøyaktige mål så tidlig. Vi hadde siste timen den dagen, følte derfor litt på at jordmor var sliten og ville bli raskt ferdig. Vi fikk bare være der i 15 minutter, selvom det var satt av 30 min. Gidder ikke henge meg opp i det, men beholder beregningene mine frem til neste ul.
Frem til 6+0 har jeg hatt lite (les plagsomme) symptomer; oppblåst, tregere mage, stramme pupper, ømme nipler, noe vondt i korsryggen i starten + uteblitt tr. Da jeg stod opp 6+0 var det som at tidenes verste hangover møtte meg i døren. Heldigvis har ikke dagene etterpå (enn så lenge) vært like ille. Jeg er fortsatt kvalm hver dag, aller verst på morningene og kveld/natt. Visst jeg tar ting i et rolig tempo, spiser og drikker mye vann hjelper det endel. Jeg merker også at jeg har begynt å sove dårligere, til tross for at jeg er sykt trøtt tar innsovningen lang tid. I tillegg er jeg oppe flere ganger om natten for å tisse, selvom jeg ikke drikker sent. Vurderer faktisk begynne å spise litt mat på natten, når jeg uansett er oppe å tisser, for å unngå brutalt lavt blodsukker om morgningen. Når jeg snakker med chatgpt sier han at kvalmen er verst i uke 7-10, men at den for mange kan vare til uke 12-14 også. Krysser alt jeg har for at jeg ikke har det slik i 6-7 uker til. Det skal tillegges at etter formiddagen og på dagtid har formen vært fin. Symptomene gjør i tillegg at jeg ikke bekymrer meg like mye, da det blir en salgs bekreftelse på at utviklingen mest sannsynlig går som den skal.
Ellers syns jeg dagene går alt for sakte, er inne å sjekker appene flere ganger om dagen og blir neste skuffet over hvor sakte det går haha!. Samboer gleder seg mer og mer, og engasjerer seg i stort og smått med alt prosessen innebærer. Det syns jeg er veldig koselig, spesielt når jeg selv sliter med å glede meg når alle symptomene tar fokuset. Men det er jeg sikker på kommer!
Jeg har også begynt å tenke litt på det å skulle fortelle nyheten på jobb, jeg ønsker fortsatt å vente noen uker til, men kjenner jeg gruer meg litt allerede. Det er bare hyggelige mennesker og jeg gruer meg ikke til responsen, det er mer alt styret jeg medfører arbeidsplassen. Stillingen min er vanskelig å erstatte og jeg vet det vil innebære masse ekstra jobb for mange andre. Prøver å ikke tenke for mye i de baner, men det er selvfølgelig tanker som kommer når jeg har mange jeg bryr meg om på jobb. Håper og tror at det skal ordne seg når den tid kommer.
Når jeg kommer tilbake fra ferie mot slutten av uken, mulig vi booker om å drar hjem i starten av neste heller. Skal jeg få tatt meg en tur til lokal jordmor og startet den prosessen. Tok blodprøver hos fastlegen før ferien som jeg skal få fylt inn svaret på i helsekortet når jeg kommer hjem. Vi planlegger også å få tatt nipt, det blir enten i uke 11 eller uke 13. Syns såklart uke 13 er alt for lenge å vente, men så skal det gå opp med all annen logistikk... vi får kikke litt mer på det og bestemme oss snart, ser "de beste tidspunktene" blir tatt fort.
Ønsker dere en strålende uke! Håper snøværet gir seg fort!
Det føles som flere måneder siden jeg har oppdatert her, men så er det bare noen få uker. De siste ukene har gått til feiringer og reising. Like før nyttår dro vi til utlandet for et avbrekk fra den grusomme vinteren i Norge. For en uke siden var vi på ul, det gikk bra og alt så fint ut. Vi fikk se hjerteslag og det ble litt mer realistisk når vi faktisk fikk se at det var noe inni der. Jeg syns det har vært litt rart å forholde seg til det hele når alt av bekreftelser (før ul) har vært to streker på en test. Så det var godt å få unnagjort, kunne tenkt meg minimum en ul i uken, det hadde vært flott. Ble målt 1-2 dager bak egne beregninger, men jordmor sa det ikke var noe å henge seg opp i da det kunne være vanskelig å få helt nøyaktige mål så tidlig. Vi hadde siste timen den dagen, følte derfor litt på at jordmor var sliten og ville bli raskt ferdig. Vi fikk bare være der i 15 minutter, selvom det var satt av 30 min. Gidder ikke henge meg opp i det, men beholder beregningene mine frem til neste ul.
Frem til 6+0 har jeg hatt lite (les plagsomme) symptomer; oppblåst, tregere mage, stramme pupper, ømme nipler, noe vondt i korsryggen i starten + uteblitt tr. Da jeg stod opp 6+0 var det som at tidenes verste hangover møtte meg i døren. Heldigvis har ikke dagene etterpå (enn så lenge) vært like ille. Jeg er fortsatt kvalm hver dag, aller verst på morningene og kveld/natt. Visst jeg tar ting i et rolig tempo, spiser og drikker mye vann hjelper det endel. Jeg merker også at jeg har begynt å sove dårligere, til tross for at jeg er sykt trøtt tar innsovningen lang tid. I tillegg er jeg oppe flere ganger om natten for å tisse, selvom jeg ikke drikker sent. Vurderer faktisk begynne å spise litt mat på natten, når jeg uansett er oppe å tisser, for å unngå brutalt lavt blodsukker om morgningen. Når jeg snakker med chatgpt sier han at kvalmen er verst i uke 7-10, men at den for mange kan vare til uke 12-14 også. Krysser alt jeg har for at jeg ikke har det slik i 6-7 uker til. Det skal tillegges at etter formiddagen og på dagtid har formen vært fin. Symptomene gjør i tillegg at jeg ikke bekymrer meg like mye, da det blir en salgs bekreftelse på at utviklingen mest sannsynlig går som den skal.
Ellers syns jeg dagene går alt for sakte, er inne å sjekker appene flere ganger om dagen og blir neste skuffet over hvor sakte det går haha!. Samboer gleder seg mer og mer, og engasjerer seg i stort og smått med alt prosessen innebærer. Det syns jeg er veldig koselig, spesielt når jeg selv sliter med å glede meg når alle symptomene tar fokuset. Men det er jeg sikker på kommer!
Jeg har også begynt å tenke litt på det å skulle fortelle nyheten på jobb, jeg ønsker fortsatt å vente noen uker til, men kjenner jeg gruer meg litt allerede. Det er bare hyggelige mennesker og jeg gruer meg ikke til responsen, det er mer alt styret jeg medfører arbeidsplassen. Stillingen min er vanskelig å erstatte og jeg vet det vil innebære masse ekstra jobb for mange andre. Prøver å ikke tenke for mye i de baner, men det er selvfølgelig tanker som kommer når jeg har mange jeg bryr meg om på jobb. Håper og tror at det skal ordne seg når den tid kommer.
Når jeg kommer tilbake fra ferie mot slutten av uken, mulig vi booker om å drar hjem i starten av neste heller. Skal jeg få tatt meg en tur til lokal jordmor og startet den prosessen. Tok blodprøver hos fastlegen før ferien som jeg skal få fylt inn svaret på i helsekortet når jeg kommer hjem. Vi planlegger også å få tatt nipt, det blir enten i uke 11 eller uke 13. Syns såklart uke 13 er alt for lenge å vente, men så skal det gå opp med all annen logistikk... vi får kikke litt mer på det og bestemme oss snart, ser "de beste tidspunktene" blir tatt fort.
Ønsker dere en strålende uke! Håper snøværet gir seg fort!
10+4 symptomer, bekymringer og ny ultralyd
Tiden går så fort!… neida det gjør den på ingen måte. Dagene er lange og vinteren seig. De siste ukene har vært litt opp og ned, mest bra, men det merkes på kroppen at den er annerledes og at ting skjer. Uke 7 og 8 var verst med kvalme, men fortsatt overkommelig. Symptomene varierer og noen kommer å går. Det som går igjen er;
Alt i alt syns jeg at jeg har vært veldig heldig. Jeg har ikke vært i nærheten av så dårlig at jeg har følt behovet for en sykemelding (så langt). Med andre ord har jeg jobbet som normalt, noe som har vært supert for å bruke hode til andre ting enn å bare tenke på baby og graviditet.
Over til noe helt annet, fy fader som jeg savner lakris! Alt som er surt, salt og svart godteri NAM. Det er så nedtur å handle godteri om dagen haha. Det er på ingen måte synd på meg, jeg tar det bare med fordi jeg vet jeg kommer til å flire av det når jeg en dag ser tilbake på det jeg har skrevet.
Det er nå over en måned siden sist ultralyd, og det begynner å stresse meg litt. Vi skal riktignok på en ny ultralyd i starten av neste uke+ NIPT. I tillegg har jeg time hos jordmor om noen dager, så regner med vi får satt opp tid til offentlig ultralyd også om ikke alt for lenge.
Jeg håper sånn at alt er i orden, og kjenner bekymringene sinker seg på. Spesielt opp i mot neste time vi skal på. Jeg er så redd for at hjertet skal ha sluttet å slå. Hver gang tankene kommer prøver jeg å fortelle meg at det kommer til å gå bra, og at jeg må velge å tro på det. Jeg har ikke hatt noen symptomer som skulle tilsi at det ikke kommer til å gå bra, så sannsynligheten for at alt er fint er jo mye større. Uff, er ikke lett i starten når alt er så sårbart.
Dersom alt går bra på ultralyd, tenker vi starte smått å dele nyheten med de nærmeste. Det gleder vi oss veldig til, skal bli godt å ikke holde det skjult lengre. Ikke minst få vite kjønn!!
Tiden går så fort!… neida det gjør den på ingen måte. Dagene er lange og vinteren seig. De siste ukene har vært litt opp og ned, mest bra, men det merkes på kroppen at den er annerledes og at ting skjer. Uke 7 og 8 var verst med kvalme, men fortsatt overkommelig. Symptomene varierer og noen kommer å går. Det som går igjen er;
- dårligere søvn fordi jeg er mye oppe å tisser om natten, siden uke 7
- noe kvalme morgen og kveld men det har blitt mye bedre/mindre siste uken
- småraper mye, vedvart sikkert en mnd
- puppene og niplene er ømme, siden uke 6
- Magen er oppblåst og stramme klær er ubehagelig
- Mer utflod og svette nedentil
- Ekstremt sulten, uke 7-9
- Mer markerte blodårer på puppene
- Trøtt på ettermiddag og kveld, men tror det henger mest sammen med den dårlige søvnen
Alt i alt syns jeg at jeg har vært veldig heldig. Jeg har ikke vært i nærheten av så dårlig at jeg har følt behovet for en sykemelding (så langt). Med andre ord har jeg jobbet som normalt, noe som har vært supert for å bruke hode til andre ting enn å bare tenke på baby og graviditet.
Over til noe helt annet, fy fader som jeg savner lakris! Alt som er surt, salt og svart godteri NAM. Det er så nedtur å handle godteri om dagen haha. Det er på ingen måte synd på meg, jeg tar det bare med fordi jeg vet jeg kommer til å flire av det når jeg en dag ser tilbake på det jeg har skrevet.
Det er nå over en måned siden sist ultralyd, og det begynner å stresse meg litt. Vi skal riktignok på en ny ultralyd i starten av neste uke+ NIPT. I tillegg har jeg time hos jordmor om noen dager, så regner med vi får satt opp tid til offentlig ultralyd også om ikke alt for lenge.
Jeg håper sånn at alt er i orden, og kjenner bekymringene sinker seg på. Spesielt opp i mot neste time vi skal på. Jeg er så redd for at hjertet skal ha sluttet å slå. Hver gang tankene kommer prøver jeg å fortelle meg at det kommer til å gå bra, og at jeg må velge å tro på det. Jeg har ikke hatt noen symptomer som skulle tilsi at det ikke kommer til å gå bra, så sannsynligheten for at alt er fint er jo mye større. Uff, er ikke lett i starten når alt er så sårbart.
Dersom alt går bra på ultralyd, tenker vi starte smått å dele nyheten med de nærmeste. Det gleder vi oss veldig til, skal bli godt å ikke holde det skjult lengre. Ikke minst få vite kjønn!!
12 + 4 Troen på at dette skal gå bra
Jippi!!!! Endelig forbi den magiske uke 12 grensen. Det føles så godt!, uroen og stresset jeg kjente på i starten har sluppet mer og mer. Nå klarer jeg faktisk se for meg at dette skal skje og hvordan det kan bli. Likevel er det fortsatt rart å skulle vende seg til en kropp i endring og tanken på at det ligger en bitteliten baby i magen. Jeg syns faktisk det har vært mer overveldende å ta innover seg alt, enn hva jeg trodde før den positive testen kom. Jeg var så innstilt på det og hadde ønsket det lenge, likevel er det mange prosesser som skjer og mye man skal gjennom som jeg tror er vanskelig å se for seg før man står i det.
I starten av forrige uke var vi på ultralyd igjen, vi tok også blodprøve for Nipt og for å finne ut kjønn. Ultralyden gikk bra og h*n som gjennomførte den så ikke noe avvikende. Babyen var riktignok veldig rolig, den lå å sov med en tommel i munnen, så vi fikk ikke sett så mye bevegelse. Men det går helt fint, hjertet slo og det var veldig godt å se at alt så fint ut. Jeg hadde som nevnt i forrige innlegg gruet meg endel da det var over en måned siden sist og symptomene svinget litt.
Under ultralyden ble jeg eller babyen målt 5 dager lengre frem enn mine beregninger ut fra EL. Jeg fortsetter likevel å forholde meg til egne beregninger en stund til, veksten kan jo gå litt i rykk og napp.
Vi fikk med oss fine bilder, hvorav noen viser en god profil. Jeg var ikke helt forbi 12+0 under ultralyden så det skal vell egentlig ikke være mulig å kunne se kjønn ut fra nub theory..? Jeg har likevel forsøkt å analysere og bedt chat gpt gjøre et forsøk, samtlige tester heller mot gutt.
Om bare et par dager får vi vite hva det blir og det blir så spennende. Både jeg og samboer har snakket mye om at vi føler det blir mer ekte da, og i større grad klarer å se for oss hvem som kommer på en slag måte. Glade blir vi uansett hvilket kjønn det er, men det hadde vært ekstra morsomt visst det var en gutt bare fordi vi stort sett kun er jenter i min familie og samboers familie. Vi har derfor alltid tatt det som en selvfølge at det blir jente.
Siden sist har jeg også vært hos jordmor. Det ga meg egentlig veldig lite, men jeg fikk hvertfall svar på at urinprøven så fin ut. Trolig blir det mer spørsmål fra min side og mer å snakke om når jeg har kommet lengre på vei.
I morgen skal jeg på TOUL på sykehuset jeg skal føde, det blir gøy å se lille igjen. Nå ligner det jo faktisk på en baby, til forskjell fra typ uke 6-9.
Symptomene har også avtatt de siste to ukene. Jeg har bare vært litt kvalm et par morgninger og kvelder, men det har gått fort over. Niplene og puppene er ikke lite spente og ømme og sulten har avtatt. Jeg er fortsatt oppe endel ganger på natten som gjør at søvnen blir så som så, og jeg blir veldig trøtt på ettermiddag/kveld. Jeg håper riktignok at dette avtar i en periode, i tråd med at hcg stabiliserer seg og livmoren flytter seg høyere opp. Ellers småraper jeg fortsatt mye (vanskelig å forklare er ikke raping, men små luftbobler eller trykk som kommer opp ofte. Litt som en mild hikke uten noe særlig lyd), og har siste uken fått mye leamus i øyet. Vet ikke om sistnevnte henger sammen med søvnen eller bare er tilfeldig. Jeg tror også jeg har gått fra å være oppblåst til at det faktisk er en liten mage som har kommet. Magen er størst på kvelden, men den ser fortsatt ikke helt ut som en gravidmage. Den går liksom litt inn på midten ved navlen. Kan nok forveksles med å ha lagt på meg haha. Uansett er det veldig koselig og jeg tipper at om ikke alt for mange ukene så er nok magen blitt litt større og litt mer tydelig gravidmage.
Sånn sett er jeg fornøyd med årstiden og at det går i tjukke gensere.
Helt tilslutt må jeg gi meg selv litt kritikk for å ikke ha fylt ut (som planlagt) i boken min graviditet. Den har ligget klar i flere uker og jeg må hente meg inn, så jeg ikke ligger langt bak. Merker allerede at flere småting er glemt, som sikkert hadde vært kjekt å få med. Har hvertfall noe i dagboken her jeg kan bruke. Sånn, nå har jeg skrevet det ned her, da pleier sannsynligheten for at jeg gjør det å være mye større. Kan se for meg at det er veldig gøy å se tilbake på, spesielt visst dette blir første og siste gang.
Jippi!!!! Endelig forbi den magiske uke 12 grensen. Det føles så godt!, uroen og stresset jeg kjente på i starten har sluppet mer og mer. Nå klarer jeg faktisk se for meg at dette skal skje og hvordan det kan bli. Likevel er det fortsatt rart å skulle vende seg til en kropp i endring og tanken på at det ligger en bitteliten baby i magen. Jeg syns faktisk det har vært mer overveldende å ta innover seg alt, enn hva jeg trodde før den positive testen kom. Jeg var så innstilt på det og hadde ønsket det lenge, likevel er det mange prosesser som skjer og mye man skal gjennom som jeg tror er vanskelig å se for seg før man står i det.
I starten av forrige uke var vi på ultralyd igjen, vi tok også blodprøve for Nipt og for å finne ut kjønn. Ultralyden gikk bra og h*n som gjennomførte den så ikke noe avvikende. Babyen var riktignok veldig rolig, den lå å sov med en tommel i munnen, så vi fikk ikke sett så mye bevegelse. Men det går helt fint, hjertet slo og det var veldig godt å se at alt så fint ut. Jeg hadde som nevnt i forrige innlegg gruet meg endel da det var over en måned siden sist og symptomene svinget litt.
Under ultralyden ble jeg eller babyen målt 5 dager lengre frem enn mine beregninger ut fra EL. Jeg fortsetter likevel å forholde meg til egne beregninger en stund til, veksten kan jo gå litt i rykk og napp.
Vi fikk med oss fine bilder, hvorav noen viser en god profil. Jeg var ikke helt forbi 12+0 under ultralyden så det skal vell egentlig ikke være mulig å kunne se kjønn ut fra nub theory..? Jeg har likevel forsøkt å analysere og bedt chat gpt gjøre et forsøk, samtlige tester heller mot gutt.
Om bare et par dager får vi vite hva det blir og det blir så spennende. Både jeg og samboer har snakket mye om at vi føler det blir mer ekte da, og i større grad klarer å se for oss hvem som kommer på en slag måte. Glade blir vi uansett hvilket kjønn det er, men det hadde vært ekstra morsomt visst det var en gutt bare fordi vi stort sett kun er jenter i min familie og samboers familie. Vi har derfor alltid tatt det som en selvfølge at det blir jente.
Siden sist har jeg også vært hos jordmor. Det ga meg egentlig veldig lite, men jeg fikk hvertfall svar på at urinprøven så fin ut. Trolig blir det mer spørsmål fra min side og mer å snakke om når jeg har kommet lengre på vei.
I morgen skal jeg på TOUL på sykehuset jeg skal føde, det blir gøy å se lille igjen. Nå ligner det jo faktisk på en baby, til forskjell fra typ uke 6-9.
Symptomene har også avtatt de siste to ukene. Jeg har bare vært litt kvalm et par morgninger og kvelder, men det har gått fort over. Niplene og puppene er ikke lite spente og ømme og sulten har avtatt. Jeg er fortsatt oppe endel ganger på natten som gjør at søvnen blir så som så, og jeg blir veldig trøtt på ettermiddag/kveld. Jeg håper riktignok at dette avtar i en periode, i tråd med at hcg stabiliserer seg og livmoren flytter seg høyere opp. Ellers småraper jeg fortsatt mye (vanskelig å forklare er ikke raping, men små luftbobler eller trykk som kommer opp ofte. Litt som en mild hikke uten noe særlig lyd), og har siste uken fått mye leamus i øyet. Vet ikke om sistnevnte henger sammen med søvnen eller bare er tilfeldig. Jeg tror også jeg har gått fra å være oppblåst til at det faktisk er en liten mage som har kommet. Magen er størst på kvelden, men den ser fortsatt ikke helt ut som en gravidmage. Den går liksom litt inn på midten ved navlen. Kan nok forveksles med å ha lagt på meg haha. Uansett er det veldig koselig og jeg tipper at om ikke alt for mange ukene så er nok magen blitt litt større og litt mer tydelig gravidmage.
Sånn sett er jeg fornøyd med årstiden og at det går i tjukke gensere.
Helt tilslutt må jeg gi meg selv litt kritikk for å ikke ha fylt ut (som planlagt) i boken min graviditet. Den har ligget klar i flere uker og jeg må hente meg inn, så jeg ikke ligger langt bak. Merker allerede at flere småting er glemt, som sikkert hadde vært kjekt å få med. Har hvertfall noe i dagboken her jeg kan bruke. Sånn, nå har jeg skrevet det ned her, da pleier sannsynligheten for at jeg gjør det å være mye større. Kan se for meg at det er veldig gøy å se tilbake på, spesielt visst dette blir første og siste gang.
16 + 3 ish Ventetid
Etter forrige innlegg gikk de påfølgende ukene ganske fort. Vi var på TOUL, fikk svar på nipt, fant ut kjønn og fikk delt nyheten med alle rundt oss. Mye skjedde på kort tid, og masse å glede seg (oss) over. Alt ser fint ut med baby, ingen tegn til avvik og vi venter en gutt! STAS <3. Jeg gruet meg fryktelig mye når jeg skulle dele nyheten på jobb, men det gikk så fint. Jeg visste at det ikke kom til å være noe problem med motparten, det var nok bare alle de negative tankene mine som gjorde meg mer nervøs enn nødvendig. Jeg er så heldig med å ha så fine kollegaer, og mulighet for å tilrettelegges slik jeg ønsker ved behov. Kommende besteforeldre, tanter, onkler og venner ble så rørt over nyheten, og det var flere som felte en tåre. Hyggelig at folk gleder seg på våre vegne. Føler meg så utrolig takknemlig!
Når vi delte nyheten med familie på begge sider, valgte vi først å gi en pakke med ultralydbilde, før vi viste video av et lykkehjul som vi fikk fra babyscreen der vi tok nipt. Lykkehjulet teller ned og peker tilslutt pilen på rosa eller blå for å vise hva kjønnet er. Det var mange spente når vi gjentatte ganger hadde videoen på storskjerm.
Alt er dokumentert i gravidboken som jeg etter forrige innlegg fikk satt meg ned å kommet ajour med.
Symptomene har avtatt enda mer etter forrige innlegg. Jeg har mer eller mindre følt meg som før jeg ble gravid siden uke 13. På den ene siden har det vært sykt deilig å få tilbake energi og kapasiteten jeg er vant med å ha, på den andre siden er det skummelt å ikke ha så mange symptomer å "trygge seg over" lengre. Søvnen er vell det eneste gjennomgående, med unntak av noen små variasjoner. Jeg sover dårlig og våkner flere ganger for å tisse. Heldigvis er jeg ikke opp 4-5 ganger som jeg var en periode tidligere, men fortsatt et par besøk. De siste to ukene har også drømmene tatt seg opp. De er ekte, intense og voldsomme, på godt og vondt. Puppene fortsetter å vokse, og jeg merker at huden strekker seg fordi jeg ofte klør. Magen er fortsatt ikke poppet sånn ordentlig, men begynner å bli litt rund på ettermiddag og kveld.
Ellers merker jeg at korsryggen gir beskjed dersom jeg gjør for mye. Før jeg ble gravid var jeg vant til å ha et høyt tempo i hverdagen og ofte holde kroppen i gang fra morgen til kveld. Dette må jeg tilpasse litt mer nå, det skal fortsatt ganske mye til før jeg kjenner et kroppen gir beskjed, men det er greit å være bevisst i tiden fremover.
Jeg har dristet meg til å starte med litt innkjøp, foreløpig har jeg kjøpt litt (les; endel) klær og babynest fra najell. Jeg har laget en handleliste, og tenker det er greit å begynne tidlig. Da kan jeg følge med når det er salg og fordele kjøpene fremover.
I slutten av måneden skal vi på OUL, men jeg syns tiden går sååå sakte nå. Jeg lengter etter å se baby igjen, og begynne å kjenne liv. Av en eller annen grunn har jeg sett sånn frem til å komme halvveis. Krysser fingrene for at tiden går fort. <3 <3
Etter forrige innlegg gikk de påfølgende ukene ganske fort. Vi var på TOUL, fikk svar på nipt, fant ut kjønn og fikk delt nyheten med alle rundt oss. Mye skjedde på kort tid, og masse å glede seg (oss) over. Alt ser fint ut med baby, ingen tegn til avvik og vi venter en gutt! STAS <3. Jeg gruet meg fryktelig mye når jeg skulle dele nyheten på jobb, men det gikk så fint. Jeg visste at det ikke kom til å være noe problem med motparten, det var nok bare alle de negative tankene mine som gjorde meg mer nervøs enn nødvendig. Jeg er så heldig med å ha så fine kollegaer, og mulighet for å tilrettelegges slik jeg ønsker ved behov. Kommende besteforeldre, tanter, onkler og venner ble så rørt over nyheten, og det var flere som felte en tåre. Hyggelig at folk gleder seg på våre vegne. Føler meg så utrolig takknemlig!
Når vi delte nyheten med familie på begge sider, valgte vi først å gi en pakke med ultralydbilde, før vi viste video av et lykkehjul som vi fikk fra babyscreen der vi tok nipt. Lykkehjulet teller ned og peker tilslutt pilen på rosa eller blå for å vise hva kjønnet er. Det var mange spente når vi gjentatte ganger hadde videoen på storskjerm.
Alt er dokumentert i gravidboken som jeg etter forrige innlegg fikk satt meg ned å kommet ajour med.
Symptomene har avtatt enda mer etter forrige innlegg. Jeg har mer eller mindre følt meg som før jeg ble gravid siden uke 13. På den ene siden har det vært sykt deilig å få tilbake energi og kapasiteten jeg er vant med å ha, på den andre siden er det skummelt å ikke ha så mange symptomer å "trygge seg over" lengre. Søvnen er vell det eneste gjennomgående, med unntak av noen små variasjoner. Jeg sover dårlig og våkner flere ganger for å tisse. Heldigvis er jeg ikke opp 4-5 ganger som jeg var en periode tidligere, men fortsatt et par besøk. De siste to ukene har også drømmene tatt seg opp. De er ekte, intense og voldsomme, på godt og vondt. Puppene fortsetter å vokse, og jeg merker at huden strekker seg fordi jeg ofte klør. Magen er fortsatt ikke poppet sånn ordentlig, men begynner å bli litt rund på ettermiddag og kveld.
Ellers merker jeg at korsryggen gir beskjed dersom jeg gjør for mye. Før jeg ble gravid var jeg vant til å ha et høyt tempo i hverdagen og ofte holde kroppen i gang fra morgen til kveld. Dette må jeg tilpasse litt mer nå, det skal fortsatt ganske mye til før jeg kjenner et kroppen gir beskjed, men det er greit å være bevisst i tiden fremover.
Jeg har dristet meg til å starte med litt innkjøp, foreløpig har jeg kjøpt litt (les; endel) klær og babynest fra najell. Jeg har laget en handleliste, og tenker det er greit å begynne tidlig. Da kan jeg følge med når det er salg og fordele kjøpene fremover.
I slutten av måneden skal vi på OUL, men jeg syns tiden går sååå sakte nå. Jeg lengter etter å se baby igjen, og begynne å kjenne liv. Av en eller annen grunn har jeg sett sånn frem til å komme halvveis. Krysser fingrene for at tiden går fort. <3 <3
22 + 6
Nå begynner det å bli en god stund siden sist. Jeg syns månedene fra toul til ol var lange, men så fort jeg begynte å kjenne liv mot slutten av uke 18 syns jeg egentlig tiden har begynt å gå ganske fort. Siden slutten av uke 18 har jeg kjent liv flere ganger hver dag, og nå har de begynt å bli mer tydelige. Det er veldig stats og ikke minst sykt betryggende. Ofte kan jeg tenke at det er lenge siden sist jeg kjente noe, eller at jeg lurer på om alt står bra til, så går det aldri lenge før jeg kjenner noe.
Siden sist har vi vært på oul, hvor alt så fint ut og jordmor kunne bekrefte at det var en gutt. Jeg har også vært hos jordmor igjen, og skal om et par uker ta glukosebelastningstest. Jeg har (bank i bordet) så langt hatt et veldig fint svangerskap, har derfor ikke følt at de jordmor timene jeg har hatt til nå har gitt meg noe særlig. Selv om jordmoren er veldig hyggelig, erfarer jeg at jeg får svar på de spørsmål jeg lurer på underveis gjennom å lese meg opp selv, forhøre meg med venner eller spørre chatgpt. Vil tro det blir mer nyttig med de timene etterhvert som fødsel nærmere seg og ifm med amming osv.
Formen er fortsatt veldig fin. Jeg sover ikke så dårlig som jeg gjorde i første trimester, men er fortsatt oppe et par ganger hver natt. Det har jeg egentlig blitt vant til, men jeg merker det går utover utholdenheten og energien spesielt på ettermiddag og kveld. Korsryggen merker jeg gjerne gir beskjed etter feks mye hus- og hagearbeid, men så lenge jeg lytter til kroppen og får hvilt går det også helt fint. Magen er større og tar mer plass. for et par uker siden måtte jeg dra å handle inn endel graviditetsklær.
Jeg jobber fortsatt 100% og syns det er veldig greit. Jeg trives godt i jobben, og føler meg alltid bra etter å ha kommet meg ut av huset, til tross for tunge morgninger. Det gir meg så mye å kunne bruke hodet og kroppen, ikke minst være sammen med kollegaer. Håper derfor det varer en god stund til. Det er veldig rart å tenkte på at jeg skal ut i permisjon om bare litt mer enn tre måneder. De siste 10+ årene har bare vært jobb og skole, jeg har aldri tatt noe ferie. Det skal derfor bli spesielt å gå lenge uten jobben, men det blir igjen veldig fint med et annet fokus og perspektiv.
Både jeg og samboer gleder oss mer og mer. Vi (les jeg) har kjøpt inn masse fra listen de siste ukene, i tillegg har vi fått endel gaver fra nærmeste familie. Så nå begynner det å fylle seg opp. Foreløpig har vi oppbevart alt på et gjesterom, og hver gang vi går inn der er sier vi beggge at nå går vi inn til babyen sine ting. Vi driver faktisk å tester ut et navn, men har ikke landet på om det blir det enda. Jeg syns guttenavn er så sykt mye vanskeligere enn jentenavn. Over flere år har jeg hatt navnelister på notater, og skrevet inn fine navn dersom jeg har hørt eller kommet over noen. Disse har jeg holdt for meg selv til jeg ble gravid, skuffelsen ble derfor stor når jeg innså at samboer ikke likte noen av navnene på listen. Vi skal nok lande på noe, og stresser foreløpig ikke med det.
Her om dagen monterte vi moonboon (alt annet ligger i esker/emballasje) og det ble så ekte å se den inne på rommet hans.
Neste store ting blir å få kjøpt barnevogn og bilstol, det gleder jeg meg veldig til. Ellers merker jeg tanker om fødsel opptar mye tid om dagen, det å faktisk innse at babyen vi lengter sånn etter faktisk skal komme ut av meg på et tidspunkt, tenkte jeg ikke så mye på i starten. Er glad for at det fortsatt er endel måneder igjen til å forberede seg mentalt på det som skal skje.
Håper de som eventuelt titter innom har hatt en fin påske! <3
Nå begynner det å bli en god stund siden sist. Jeg syns månedene fra toul til ol var lange, men så fort jeg begynte å kjenne liv mot slutten av uke 18 syns jeg egentlig tiden har begynt å gå ganske fort. Siden slutten av uke 18 har jeg kjent liv flere ganger hver dag, og nå har de begynt å bli mer tydelige. Det er veldig stats og ikke minst sykt betryggende. Ofte kan jeg tenke at det er lenge siden sist jeg kjente noe, eller at jeg lurer på om alt står bra til, så går det aldri lenge før jeg kjenner noe.
Siden sist har vi vært på oul, hvor alt så fint ut og jordmor kunne bekrefte at det var en gutt. Jeg har også vært hos jordmor igjen, og skal om et par uker ta glukosebelastningstest. Jeg har (bank i bordet) så langt hatt et veldig fint svangerskap, har derfor ikke følt at de jordmor timene jeg har hatt til nå har gitt meg noe særlig. Selv om jordmoren er veldig hyggelig, erfarer jeg at jeg får svar på de spørsmål jeg lurer på underveis gjennom å lese meg opp selv, forhøre meg med venner eller spørre chatgpt. Vil tro det blir mer nyttig med de timene etterhvert som fødsel nærmere seg og ifm med amming osv.
Formen er fortsatt veldig fin. Jeg sover ikke så dårlig som jeg gjorde i første trimester, men er fortsatt oppe et par ganger hver natt. Det har jeg egentlig blitt vant til, men jeg merker det går utover utholdenheten og energien spesielt på ettermiddag og kveld. Korsryggen merker jeg gjerne gir beskjed etter feks mye hus- og hagearbeid, men så lenge jeg lytter til kroppen og får hvilt går det også helt fint. Magen er større og tar mer plass. for et par uker siden måtte jeg dra å handle inn endel graviditetsklær.
Jeg jobber fortsatt 100% og syns det er veldig greit. Jeg trives godt i jobben, og føler meg alltid bra etter å ha kommet meg ut av huset, til tross for tunge morgninger. Det gir meg så mye å kunne bruke hodet og kroppen, ikke minst være sammen med kollegaer. Håper derfor det varer en god stund til. Det er veldig rart å tenkte på at jeg skal ut i permisjon om bare litt mer enn tre måneder. De siste 10+ årene har bare vært jobb og skole, jeg har aldri tatt noe ferie. Det skal derfor bli spesielt å gå lenge uten jobben, men det blir igjen veldig fint med et annet fokus og perspektiv.
Både jeg og samboer gleder oss mer og mer. Vi (les jeg) har kjøpt inn masse fra listen de siste ukene, i tillegg har vi fått endel gaver fra nærmeste familie. Så nå begynner det å fylle seg opp. Foreløpig har vi oppbevart alt på et gjesterom, og hver gang vi går inn der er sier vi beggge at nå går vi inn til babyen sine ting. Vi driver faktisk å tester ut et navn, men har ikke landet på om det blir det enda. Jeg syns guttenavn er så sykt mye vanskeligere enn jentenavn. Over flere år har jeg hatt navnelister på notater, og skrevet inn fine navn dersom jeg har hørt eller kommet over noen. Disse har jeg holdt for meg selv til jeg ble gravid, skuffelsen ble derfor stor når jeg innså at samboer ikke likte noen av navnene på listen. Vi skal nok lande på noe, og stresser foreløpig ikke med det.
Her om dagen monterte vi moonboon (alt annet ligger i esker/emballasje) og det ble så ekte å se den inne på rommet hans.
Neste store ting blir å få kjøpt barnevogn og bilstol, det gleder jeg meg veldig til. Ellers merker jeg tanker om fødsel opptar mye tid om dagen, det å faktisk innse at babyen vi lengter sånn etter faktisk skal komme ut av meg på et tidspunkt, tenkte jeg ikke så mye på i starten. Er glad for at det fortsatt er endel måneder igjen til å forberede seg mentalt på det som skal skje.
Håper de som eventuelt titter innom har hatt en fin påske! <3
27 + 2
Ukene raser av gårde, og nå er det akkurat ca 3 måneder igjen til termin. Så fort fin været kom, ble det mye lettere å kose seg med alt.
Det har ikke skjedd så mye nytt siste måneden, annet enn at jeg har blitt endel større og at jeg kjenner lillegutt mye daglig, med større styrke enn før. Nå klarer samboer også å kjenne og se bevegelser, som er veldig gøy. Jeg tror nok han kunne kjent bevegelse for en god stund siden, men han er litt utålmodig og gidder kjenne på magen lenge uten at det skjer noe. Tidligere har det vært mer bevegelse til bestemte tidspunkt på døgnet, og visst jeg har kjent noe kan det ofte gå en stund til neste gang. Nå derimot er det jevnt å trutt hele dagen. Jeg er veldig spent på hvordan det kjennes ut etterhvert som han skal legge på seg og bli sterkere.
Om jeg noen gang skulle gjøre dette igjen, så legger jeg inn en setning til fremtidige meg som sikkert ønsker svar. Ja søvnen er fortsatt dårlig, men det går faktisk overraskende greit, og det er bare å innstille seg på at det fortsetter ut hele svangerskapet og ikke minst i lang tid etterpå.
For et par uker siden var jeg på helsestasjonen for å ta glukosebelastningstest, den var heldigvis normal. I tillegg sjekket de urin som var normalt, og jeg fikk kikhoste vaksine. Om et par uker skal jeg tilbake for ny kontroll. Litt kjipt at jeg har fått et jordmor bytte pga permisjon, men sånn er det.
Vi har endelig bestilt vogn og bilstol, det ble cybex i begge to. Gleder meg til utstyret kommer i hus, men smører meg med tålmodighet da jeg har forstått det kan ta alt fra 4-8 uker for bestillingsvarer. Satser på det ankommer i god tid.
Ellers tenker jeg mye på utstyr og innkjøp om dagen haha. Jeg har en liste jeg jobber meg gjennom, men vil bare ha alt på stell med en gang. Per nå mangler jeg babygym, babycall, badebalje og tripp trapp stolen til stokke (m. nyfødtdel), ellers er det bare mindre småting. Det er så mye fint og praktisk, men er lett å bli slukt inni det og tenke at man skal ha "alt" bare fordi det sikkert er kjekt. Prøver å begrense meg noe, men samtidig er dette første og kanskje siste gang vi får barn, derfor er det veldig koselig å sysle med alt av utstyr og innkjøp. Heldigvis har jeg mange rundt meg som gir gode råd og deler erfaringer. Dessverre har vi få vi kan arve fra og får lite fra nærmeste familie, så det aller meste må vi ordne selv. Babyshower blir uaktuelt, hovedsaklig på grunn av geografi/avstander, samtidig som jeg ikke ønsker å legge kjøpepress på andre. Barnepass, mat og praktisk hjelp settes minst like stor pris på som dyre gaver. Samboers familie har i motsetning til min dårlig råd, som også gjør situasjonen litt mer betent for enkelte. Vi prøver derfor å finne en god balanse.
Jeg jobber fortsatt 100% og trives godt med det, planen er (visst det lar seg gjøre) at jeg skal jobbe i ca to måneder til. Har for øvrig litt ferie inni der også, så krysser fingrene for at det skal gå fint. Vi har ikke landet i hvordan permisjonen blir for oss enda, og kikker på muligheter ved 100% og 80%. I utgangspunktet har vi vært så heldige at termin er timet bra mtp barnehage, men visst det er lov å si høyt uten å fremstå utakknemlig eller klagete, frister det veldig å dra permisjonen lengre enn bare høst og vintermånedene. Vi får se hva det blir til, det gledes vertfall stort fra både samboer og meg til å starte det nye livet med en liten etter sommeren. Selvom det fortsatt til tider er uvirkelig og veldig rart, prøver vi å lande i at dette med stor sannsynlighet kommer til å gå bra.
Fødselen er jeg foreløpig veldig ambivalent til. Dvs noen dager er jeg motivert, positiv og trygg i at det blir en fantastisk opplevelse, mens andre dager er jeg mer tilbakeholden, negativ og en smule skremt over hva kroppen skal gjennom. De fleste rundt meg deler positive opplevelser, men instagram eller andre sosiale medier kan noen ganger være litt overveldende når det kommer til hvor mye som deles. Samtidig er jeg glad for det og føler selv jeg trives best med å lære meg kunnskap om fødsel og hvordan det kan se ut. Det er bare mye som skal synke inn og prosesseres slik at jeg kan lande i det. Hadde det vært mulig å kjøpe et produkt som fortalte hvordan min fødsel skulle bli og når det skjedde, hadde jeg betalt mye haha. Neida, jeg forstår at man ikke kan ha kontroll over alt dette, og jobber med å slippe kontrollen når det kommer til alt som er i vente. Det er bare ikke alltid like lett i praksis. Godt det enda er en stund igjen.
Ukene raser av gårde, og nå er det akkurat ca 3 måneder igjen til termin. Så fort fin været kom, ble det mye lettere å kose seg med alt.
Det har ikke skjedd så mye nytt siste måneden, annet enn at jeg har blitt endel større og at jeg kjenner lillegutt mye daglig, med større styrke enn før. Nå klarer samboer også å kjenne og se bevegelser, som er veldig gøy. Jeg tror nok han kunne kjent bevegelse for en god stund siden, men han er litt utålmodig og gidder kjenne på magen lenge uten at det skjer noe. Tidligere har det vært mer bevegelse til bestemte tidspunkt på døgnet, og visst jeg har kjent noe kan det ofte gå en stund til neste gang. Nå derimot er det jevnt å trutt hele dagen. Jeg er veldig spent på hvordan det kjennes ut etterhvert som han skal legge på seg og bli sterkere.
Om jeg noen gang skulle gjøre dette igjen, så legger jeg inn en setning til fremtidige meg som sikkert ønsker svar. Ja søvnen er fortsatt dårlig, men det går faktisk overraskende greit, og det er bare å innstille seg på at det fortsetter ut hele svangerskapet og ikke minst i lang tid etterpå.
For et par uker siden var jeg på helsestasjonen for å ta glukosebelastningstest, den var heldigvis normal. I tillegg sjekket de urin som var normalt, og jeg fikk kikhoste vaksine. Om et par uker skal jeg tilbake for ny kontroll. Litt kjipt at jeg har fått et jordmor bytte pga permisjon, men sånn er det.
Vi har endelig bestilt vogn og bilstol, det ble cybex i begge to. Gleder meg til utstyret kommer i hus, men smører meg med tålmodighet da jeg har forstått det kan ta alt fra 4-8 uker for bestillingsvarer. Satser på det ankommer i god tid.
Ellers tenker jeg mye på utstyr og innkjøp om dagen haha. Jeg har en liste jeg jobber meg gjennom, men vil bare ha alt på stell med en gang. Per nå mangler jeg babygym, babycall, badebalje og tripp trapp stolen til stokke (m. nyfødtdel), ellers er det bare mindre småting. Det er så mye fint og praktisk, men er lett å bli slukt inni det og tenke at man skal ha "alt" bare fordi det sikkert er kjekt. Prøver å begrense meg noe, men samtidig er dette første og kanskje siste gang vi får barn, derfor er det veldig koselig å sysle med alt av utstyr og innkjøp. Heldigvis har jeg mange rundt meg som gir gode råd og deler erfaringer. Dessverre har vi få vi kan arve fra og får lite fra nærmeste familie, så det aller meste må vi ordne selv. Babyshower blir uaktuelt, hovedsaklig på grunn av geografi/avstander, samtidig som jeg ikke ønsker å legge kjøpepress på andre. Barnepass, mat og praktisk hjelp settes minst like stor pris på som dyre gaver. Samboers familie har i motsetning til min dårlig råd, som også gjør situasjonen litt mer betent for enkelte. Vi prøver derfor å finne en god balanse.
Jeg jobber fortsatt 100% og trives godt med det, planen er (visst det lar seg gjøre) at jeg skal jobbe i ca to måneder til. Har for øvrig litt ferie inni der også, så krysser fingrene for at det skal gå fint. Vi har ikke landet i hvordan permisjonen blir for oss enda, og kikker på muligheter ved 100% og 80%. I utgangspunktet har vi vært så heldige at termin er timet bra mtp barnehage, men visst det er lov å si høyt uten å fremstå utakknemlig eller klagete, frister det veldig å dra permisjonen lengre enn bare høst og vintermånedene. Vi får se hva det blir til, det gledes vertfall stort fra både samboer og meg til å starte det nye livet med en liten etter sommeren. Selvom det fortsatt til tider er uvirkelig og veldig rart, prøver vi å lande i at dette med stor sannsynlighet kommer til å gå bra.
Fødselen er jeg foreløpig veldig ambivalent til. Dvs noen dager er jeg motivert, positiv og trygg i at det blir en fantastisk opplevelse, mens andre dager er jeg mer tilbakeholden, negativ og en smule skremt over hva kroppen skal gjennom. De fleste rundt meg deler positive opplevelser, men instagram eller andre sosiale medier kan noen ganger være litt overveldende når det kommer til hvor mye som deles. Samtidig er jeg glad for det og føler selv jeg trives best med å lære meg kunnskap om fødsel og hvordan det kan se ut. Det er bare mye som skal synke inn og prosesseres slik at jeg kan lande i det. Hadde det vært mulig å kjøpe et produkt som fortalte hvordan min fødsel skulle bli og når det skjedde, hadde jeg betalt mye haha. Neida, jeg forstår at man ikke kan ha kontroll over alt dette, og jobber med å slippe kontrollen når det kommer til alt som er i vente. Det er bare ikke alltid like lett i praksis. Godt det enda er en stund igjen.
30+6
Jippi, endelig startet på de siste (forhåpentligvis) 10 ukene. Dagene raser av gårde og formen er fortsatt fin. Jeg jobber som normalt, og har begynt nedtellingen til jeg starter permisjon om 6 ukers tid. Jeg skal ha litt ferie også inni der, så tror det kommer til å gå fort fremover. Smått begynner jeg å innstille meg på at jeg skal være lenge borte fra jobb. Det er rart å tenke på når jeg gjør flere av arbeidsoppgavene mine at det snart er "siste gang" jeg gjør x og/eller y. Jeg kommer til å savne jobben og de fine kollegaene, samtidig som jeg gleder meg til permisjonstid. Nå har jeg også fått søkt om permisjon, digg!
Smått blir innkjøpslisten mindre og mindre. Det gjenstår fortsatt endel, men nå er det mer mindre kjøp som ikke er så dyre. Typiske ting man får anbefalt av andre, leser kan være kjekt/praktisk osv. Alle de store og dyre kjøpene er i boks, med unntak av en ting, men det haster ikke. For oss som ikke arver noe og kjøper alt selv, har det vært gull å fordele kjøpene over det siste halvåret.
Mye av innkjøpene er ikke organisert eller montert enda, det står på gjøremål på den praktiske listen. Jeg tenker vi begynner smått ila juli og får ting på plass slik jeg ser det for meg.
Av andre ting på den praktisk listen står bla fødselskurs og vaksine mot RS-virus. Det var nedtur når jeg fikk tilbakmelding om at fødseslkursene i regi av helsestasjonen var fulle. Selv om jeg har etterspurt det hver jordmortime. pga sommerferie skal ikke neste være før rundt termin, det gidder jeg ikke. Derfor tenker jeg å ta positiv fødsel sitt kurs på nett, da jeg leser mange anbefaler det. Jeg er i kategorien som tenker at det er fint å forberede seg til fødsel, selv om jeg vet man ikke kan planlegge hvordan det blir. Jeg tenker at kunnskap om fødsel er en styrke, og at jeg heller vil møte det med noen verktøy jeg kanskje får brukt for.
Over til noe annet, jeg syns magen er sykt stor allerede nå haha. Jeg ligger helt på normalen ift målinger, men klarer ikke forstå hvordan den skal bli enda større. Baby sparker masse ila dagen og kvelden. Bevegelsene har endret seg litt fra tidligere, og er nå større og mer kraftige. Jeg har flere videoer av magen, hvor man tydelig kan se masse bevegelse. Det er gøy og så betryggende å vite at han har det bra inni der.
Men før baby gleder jeg meg til mange fine sommerdager og kvelder! Det skal bli godt å sakte men sikkert senke tempo og starte nestingen for fullt. <3
Jippi, endelig startet på de siste (forhåpentligvis) 10 ukene. Dagene raser av gårde og formen er fortsatt fin. Jeg jobber som normalt, og har begynt nedtellingen til jeg starter permisjon om 6 ukers tid. Jeg skal ha litt ferie også inni der, så tror det kommer til å gå fort fremover. Smått begynner jeg å innstille meg på at jeg skal være lenge borte fra jobb. Det er rart å tenke på når jeg gjør flere av arbeidsoppgavene mine at det snart er "siste gang" jeg gjør x og/eller y. Jeg kommer til å savne jobben og de fine kollegaene, samtidig som jeg gleder meg til permisjonstid. Nå har jeg også fått søkt om permisjon, digg!
Smått blir innkjøpslisten mindre og mindre. Det gjenstår fortsatt endel, men nå er det mer mindre kjøp som ikke er så dyre. Typiske ting man får anbefalt av andre, leser kan være kjekt/praktisk osv. Alle de store og dyre kjøpene er i boks, med unntak av en ting, men det haster ikke. For oss som ikke arver noe og kjøper alt selv, har det vært gull å fordele kjøpene over det siste halvåret.
Mye av innkjøpene er ikke organisert eller montert enda, det står på gjøremål på den praktiske listen. Jeg tenker vi begynner smått ila juli og får ting på plass slik jeg ser det for meg.
Av andre ting på den praktisk listen står bla fødselskurs og vaksine mot RS-virus. Det var nedtur når jeg fikk tilbakmelding om at fødseslkursene i regi av helsestasjonen var fulle. Selv om jeg har etterspurt det hver jordmortime. pga sommerferie skal ikke neste være før rundt termin, det gidder jeg ikke. Derfor tenker jeg å ta positiv fødsel sitt kurs på nett, da jeg leser mange anbefaler det. Jeg er i kategorien som tenker at det er fint å forberede seg til fødsel, selv om jeg vet man ikke kan planlegge hvordan det blir. Jeg tenker at kunnskap om fødsel er en styrke, og at jeg heller vil møte det med noen verktøy jeg kanskje får brukt for.
Over til noe annet, jeg syns magen er sykt stor allerede nå haha. Jeg ligger helt på normalen ift målinger, men klarer ikke forstå hvordan den skal bli enda større. Baby sparker masse ila dagen og kvelden. Bevegelsene har endret seg litt fra tidligere, og er nå større og mer kraftige. Jeg har flere videoer av magen, hvor man tydelig kan se masse bevegelse. Det er gøy og så betryggende å vite at han har det bra inni der.
Men før baby gleder jeg meg til mange fine sommerdager og kvelder! Det skal bli godt å sakte men sikkert senke tempo og starte nestingen for fullt. <3
35+0
Nå begynner det virkelig å nærme seg! Det merkes på kropp og i hode. Jeg syns så langt jeg har hatt en fin graviditet uten komplikasjoner eller strevsomme plager og håper det vedvarer til fødsel. Riktignok merker jeg nå mer til det jeg opplever alle snakker mest om, nemlig siste del av graviditeten. typ mye og tidvis vonde spark i ribbein, økning av vann i kroppen (spesielt bein og hender), enda hyppigere tissing (litt som i starten igjen, selvom det har vært mye hele graviditeten så har det tatt seg enda mer opp siste tiden), mye kynnere, stikninger mot underliv/bein (trykk på nerver), vanskelig å snu seg i senga, finne gode stillinger, dårlig søvn og redusert energi generelt. Likevel syns jeg det fortsatt går veldig greit, plagene er ikke så store at jeg tenker nå orker jeg ikke mer. Jeg syns faktisk det beste er å ikke tenke så mye på plagene, det gjør de lettere å håndtere over tid.
Jeg begynner å bli utålmodig i den forstand at jeg gleder meg til å møte babyen og bli ferdig med fødsel/graviditet, se hvem han er, hvordan han ser ut, bli kjent med han og den nye hverdagen og se samboer som pappa osv. Tiden mot permisjon snegler seg av gårde i varmen, straks bare to uker igjen før jeg er ferdig å jobbe for godt. neida ikke for godt, men det føles litt sånn, når jeg ikke skal tilbake før neste sommer. hjelp det er lenge, samtidig gleder jeg meg veldig til å gå hjemme og ha fokus på den nye tilværelsen. Jobben er jo fortsatt der når jeg kommer tilbake.
Jeg har lyst til å skrive at alt til baby er klart og på plass, men det stemmer ikke helt. Dvs så og si alt er kjøpt inn, jeg mangler bare et par ting. bl.a. må jeg innom barnas hus å hente bleiebøtte, kjøpe refill og adapter til vogn/understellet. Smått har jeg begynt å organisere og planlegge hvor jeg ønsker å ha ting osv. Det er delvis bevisst at ting ikke har kommet på plass enda, det meste står fortsatt i esker på et gjesterom, og tanken er at jeg skal ordne med dette i permisjonstiden. Tenker det er greit å ha noen prosjekter å styre med når dagene kan bli lange mot slutten. Skulle jeg føde før tiden, vet jeg likevel at alt er tilgjengelig i hus og vi kan ordne det etter babyen har kommet.
Jeg er så sykt spent på når ting setter i gang, hvordan fødselen blir og den første tiden etterpå. Det er en blanding av spenning, bekymring, glede og masse forventninger samtidig. Må si jeg syns termingruppa på facebook er veldig fin, der er det alltid andre som tenker på eller lurer på det samme som meg. Snart er det tid for ny jordmortime og neste gang jeg skriver i dagboka har jeg startet permisjonen. iiih gleder meg
Til alle som lurer på om de skal kjøpe air condition og om det er verdt pengene, svaret er JA! vi bruker vårt daglig, store deler av året og det har mye og si for søvnkvaliteten.
Nå begynner det virkelig å nærme seg! Det merkes på kropp og i hode. Jeg syns så langt jeg har hatt en fin graviditet uten komplikasjoner eller strevsomme plager og håper det vedvarer til fødsel. Riktignok merker jeg nå mer til det jeg opplever alle snakker mest om, nemlig siste del av graviditeten. typ mye og tidvis vonde spark i ribbein, økning av vann i kroppen (spesielt bein og hender), enda hyppigere tissing (litt som i starten igjen, selvom det har vært mye hele graviditeten så har det tatt seg enda mer opp siste tiden), mye kynnere, stikninger mot underliv/bein (trykk på nerver), vanskelig å snu seg i senga, finne gode stillinger, dårlig søvn og redusert energi generelt. Likevel syns jeg det fortsatt går veldig greit, plagene er ikke så store at jeg tenker nå orker jeg ikke mer. Jeg syns faktisk det beste er å ikke tenke så mye på plagene, det gjør de lettere å håndtere over tid.
Jeg begynner å bli utålmodig i den forstand at jeg gleder meg til å møte babyen og bli ferdig med fødsel/graviditet, se hvem han er, hvordan han ser ut, bli kjent med han og den nye hverdagen og se samboer som pappa osv. Tiden mot permisjon snegler seg av gårde i varmen, straks bare to uker igjen før jeg er ferdig å jobbe for godt. neida ikke for godt, men det føles litt sånn, når jeg ikke skal tilbake før neste sommer. hjelp det er lenge, samtidig gleder jeg meg veldig til å gå hjemme og ha fokus på den nye tilværelsen. Jobben er jo fortsatt der når jeg kommer tilbake.
Jeg har lyst til å skrive at alt til baby er klart og på plass, men det stemmer ikke helt. Dvs så og si alt er kjøpt inn, jeg mangler bare et par ting. bl.a. må jeg innom barnas hus å hente bleiebøtte, kjøpe refill og adapter til vogn/understellet. Smått har jeg begynt å organisere og planlegge hvor jeg ønsker å ha ting osv. Det er delvis bevisst at ting ikke har kommet på plass enda, det meste står fortsatt i esker på et gjesterom, og tanken er at jeg skal ordne med dette i permisjonstiden. Tenker det er greit å ha noen prosjekter å styre med når dagene kan bli lange mot slutten. Skulle jeg føde før tiden, vet jeg likevel at alt er tilgjengelig i hus og vi kan ordne det etter babyen har kommet.
Jeg er så sykt spent på når ting setter i gang, hvordan fødselen blir og den første tiden etterpå. Det er en blanding av spenning, bekymring, glede og masse forventninger samtidig. Må si jeg syns termingruppa på facebook er veldig fin, der er det alltid andre som tenker på eller lurer på det samme som meg. Snart er det tid for ny jordmortime og neste gang jeg skriver i dagboka har jeg startet permisjonen. iiih gleder meg
Til alle som lurer på om de skal kjøpe air condition og om det er verdt pengene, svaret er JA! vi bruker vårt daglig, store deler av året og det har mye og si for søvnkvaliteten.
