Akkurat der er vi ganske misfornøyde med sykehuset. Det er Rikshospitalet som har hatt oppfølging med oss og der er vi superfornøyd, men kan blant annet nevne at sykehuset jeg født på klarte å sende morkakeprøva feil, så vi får ikke svar på hva som var galt (kromoson eller genetisk sykdom). Vi valgte jo å sette i gang fødselen, men for oss var det eneste alternativet. Frøkna var i live da vi gjorde det, men hadde bare fostervann nok til å overleve 2-3uker til og ville aldri overlevd utenfor livmora. Ho var såpass dårlig stilt at ho heller ikke ville fått noen medisinsk behandling om vi fødte etter uke 23.
Jeg fikk et ordentlig dytt 5dager før fødsel (pga lite fostervann). For oss var det ikke noe annet alternativ enn fødsel, ettersom ho var så ''stor''. Vi valgte minnelund, men fikk ikke beskjed av sykehuset om når ho ble/om ho er lagt ned.
Du føler ikke at du har mistet et barn, du HAR mistet et barn. Selv om det medisinsk kalles embryo, så har man så utrolig mange planer og tanker for denne lille. Vi har fått mye hjelp fra Landsforeningen for Uventet Barnedød (LUB), der har vi mottatt masse forståelse for hvordan det oppleves for oss..
Kjenner den som trigger meg mest er: men da vet du jo at du kan bli gravid.. Jo takk du.. Jeg vet jo det, men jeg vet fortsatt ikke om jeg kan bli gravid med levedyktige barn... Samme med deg, det hjelper ikke at du har to fra før, du har uansett mistet en til..
Man sier ikke til noen som mister levende barn: ''jaja, du har ihvertfall de to andre igjen''.. Da er man ihvertfall kanskje teit...
Uggh.. Nå ble jeg surmugga
Jeg var 100% sykemeldt i 5uker, deretter 50% i tre uker til. Sykehuset gir egentlig bare sykemelding på en uke, så alt annet måtte jeg få fra legen.. Stakkers mannen måtte tilbake på jobb bare en uke etter han også.. Han får jo da beskjed om at han må passe på meg, for det er jo jeg som har det verst.. Mannen har masa om barn i 9år... Han tok det relativt tungt han også..