Krysser fingrene for detTakk for svar! Da er det ingenting å uroe seg forJeg har bestandig blødd lite, ganske likt deg @Helene90!. Det blir spennende å se hvor lenge lutealfasen blir neste syklus, men håper den er lengre da.
Vi som hadde termin mars, april og mai 2024
- Trådstarter Gull
- Opprettet
Hurra! Gratulerer så mye! Skjønner godt du er nervøs, men håper det holder hele veien denne gangen
Erleperle99
Forelsket i forumet
I morgen er jeg 6+4, og jeg bestilte nettopp spontant en TUL hos første og beste gyn. Fikk plutselig en bølge av frykt over meg og nå klarer jeg ikke å slappe av. Var på TUL på samme tidspunkt sist, og alt var fint, men så stoppet utviklingen en uke senere.. Opplever det som om jeg "vet" at det ikke er noe liv der.. Jeg er så fryktelig redd og kjenner at jeg egentlig ikke vil sjekke fordi jeg er redd for en eventuell dårlig nyhet
Krysser fingrene for at alt er bra på TUL
Skal litt ekstra til for å senke skuldrene når man har opplevd å miste 
Er gravid igjen, men også kjemperedd for at dette er nok en BO…. 
Hadde en lett blødning som startet dagen før positiv test og varte i ca 2,5 dager. Var helt sikker på at det var en kjemisk, men er 15 dpo nå og testene stiger jo helt ok. Men føler det er litt mindre stigning enn det var i sommer… og i sommer var det enda litt mindre stigning enn på yngste barn. Så tør ikke helt å tro på dette før jeg har sett at det er noe der på ultralyd i uke 6. Har allerede bestilt time privat 6+1.
Hadde en lett blødning som startet dagen før positiv test og varte i ca 2,5 dager. Var helt sikker på at det var en kjemisk, men er 15 dpo nå og testene stiger jo helt ok. Men føler det er litt mindre stigning enn det var i sommer… og i sommer var det enda litt mindre stigning enn på yngste barn. Så tør ikke helt å tro på dette før jeg har sett at det er noe der på ultralyd i uke 6. Har allerede bestilt time privat 6+1.
Vedlegg
Skjønner deg veldig godt, sånn mtp tidligere BO… jeg gruer meg enormt mye til å bli gravid igjen og måtte bekymre meg for det der igjen… MEN, testene dine har en økning som mine aldri hadde på to dager! Det lover jo godt! Og skal man tro medisinsk personell så trenger ikke blødning bety noe farlig. Godt du har bestilt ultralyd, det blir spennende. Skjønner at det er skikkelig nervepirrendeEr gravid igjen, men også kjemperedd for at dette er nok en BO….
Hadde en lett blødning som startet dagen før positiv test og varte i ca 2,5 dager. Var helt sikker på at det var en kjemisk, men er 15 dpo nå og testene stiger jo helt ok. Men føler det er litt mindre stigning enn det var i sommer… og i sommer var det enda litt mindre stigning enn på yngste barn. Så tør ikke helt å tro på dette før jeg har sett at det er noe der på ultralyd i uke 6. Har allerede bestilt time privat 6+1.
Kan egentlig ikke si noe annet enn «pust med magen og ta vare på deg selv»
Jeg begynner å kjenne på sorg igjen når det nå nærmer seg termin. Hadde termin 12. mars. Aborten/fødselen skjedde i slutten av august. En liten jente. Min lille engel. Dette var første gang i livet jeg var gravid. Langt fra planlagt, men for en glede det var den korte tiden det varte. Livets gave.
I mellomtiden har vi vært på genetisk veiledning, men venter fortsatt på svar. De mistenker at det kan være noe pga flere avvik. Jeg fikk menstruasjon for to dager siden, nok en gang kjente jeg på en skuffelse og tristhet over at testen ikke viste to streker, selv om vi gjerne skulle hatt svarene først. Vil så gjerne bli gravid igjen, men vil samtidig vite risikoen for at det kan skje igjen.
I mellomtiden har vi vært på genetisk veiledning, men venter fortsatt på svar. De mistenker at det kan være noe pga flere avvik. Jeg fikk menstruasjon for to dager siden, nok en gang kjente jeg på en skuffelse og tristhet over at testen ikke viste to streker, selv om vi gjerne skulle hatt svarene først. Vil så gjerne bli gravid igjen, men vil samtidig vite risikoen for at det kan skje igjen.
Skjønner godt at du vil vite. Vet du ca hvor lenge det kan ta før svar?
3-4 måneder. Vi tok prøver i starten av januar. Alt har tatt veldig lang tid.
På fredag er det 10 uker siden svangerskapsavbruddet og jeg skulle ha vært 23+5 i dag jeg syntes det var tungt å gå inn i det nye året uten den lille i magen og jeg syns det var tungt å begynne tilbake på jobb etter sykemeldingen. Men dagene går og heldigvis har jeg ei lita ei hjemme som lyser opp dagene og er beviset på at det kan gå bra.
Tidligere i uken var vi på ettersamtale på sykehuset med overlegen og sosionomen. Der snakket vi litt om våre opplevelser av det som har hendt, hvordan ting har gått og hvordan det går. Og vi fikk vite funnene fra obduksjonsrapporten...
det de så på ultralyden stemte og de fant også 2 andre avvik, et veldig alvorlig. Det vil si at det var 8 avvik, hvor 2-3 var alvorlige. Prøvene viste at det ikke var noen av trisomiene, så vi har rett og slett bare vært veldig veldig veldig uheldig... jeg forstår egentlig veldig lite av alt det, jeg forstår ikke at det kunne gå så galt. Jeg forstår ikke at det kunne oppstå så mange avvik, og det var ikke trisomi 13 som de trodde. Sambo/jeg har et familiemedlem med ryggmargsbrokk og nå er jeg bekymret for at det er noe genetisk med alt dette. Jeg prøvde å spørre om det men fikk til svar at vi mest sannsynlig hadde vært uheldig men de kunne henvise oss til en genolog? genetiker? et eller annet... men det tar jo 3-4 måneder. Jeg fikk beskjed om å ta tidobbel dose med folsyre fra nå av.
Sorgen kom opp på overflaten igjen og den ble så voldsom atter en gang. Men det som kanskje var det tøffeste å høre, på godt og vondt, var kjønnet. Vi var så sikre på hva vi trodde det var, og det stemte. Det ble så fryktelig nært og så fryktelig vondt. Det var jo lillesøster som var i magen, det var lillesøster som klamret seg til livet til tross for hvor syk hun var, hvor liten hun var og hvor perfekt hun var. Jeg sørger over alt som kunne ha blitt, som skulle bli, men jeg sitter også med dårlig samvittighet. Det var jo jeg som tok valget om å ta tablettene som avsluttet livet hennes...selv om det var ingen annen utvei så syns jeg akkurat det er tøft. Jeg ville ikke at hun skulle lide i magen, og avvikene hennes var ikke forenlig med liv. Jeg er så lei meg og jeg er fylt av sorg og savn.
Jeg kommer til å savne henne for alltid, og det som skulle bli. På store måter, små måter og mellomstore måter og alltid. Det er ikke mange ting som varer evig, men savnede mennesker tar aldri slutt. Noen ganger er sorgen og savnet så voldsomt og tar stor plass. Mens andre ganger så er den mer snikende og du vet ikke helt hva du føler før du kjenner det igjen. Jeg vil bruke resten av livet på å savne og sørge over henne, og jeg finner så mye fred og så mye smerte i det. Alt på en gang
jeg syntes det var tungt å gå inn i det nye året uten den lille i magen og jeg syns det var tungt å begynne tilbake på jobb etter sykemeldingen. Men dagene går og heldigvis har jeg ei lita ei hjemme som lyser opp dagene og er beviset på at det kan gå bra.Tidligere i uken var vi på ettersamtale på sykehuset med overlegen og sosionomen. Der snakket vi litt om våre opplevelser av det som har hendt, hvordan ting har gått og hvordan det går. Og vi fikk vite funnene fra obduksjonsrapporten...
det de så på ultralyden stemte og de fant også 2 andre avvik, et veldig alvorlig. Det vil si at det var 8 avvik, hvor 2-3 var alvorlige. Prøvene viste at det ikke var noen av trisomiene, så vi har rett og slett bare vært veldig veldig veldig uheldig... jeg forstår egentlig veldig lite av alt det, jeg forstår ikke at det kunne gå så galt. Jeg forstår ikke at det kunne oppstå så mange avvik, og det var ikke trisomi 13 som de trodde. Sambo/jeg har et familiemedlem med ryggmargsbrokk og nå er jeg bekymret for at det er noe genetisk med alt dette. Jeg prøvde å spørre om det men fikk til svar at vi mest sannsynlig hadde vært uheldig men de kunne henvise oss til en genolog? genetiker? et eller annet... men det tar jo 3-4 måneder. Jeg fikk beskjed om å ta tidobbel dose med folsyre fra nå av.Sorgen kom opp på overflaten igjen og den ble så voldsom atter en gang. Men det som kanskje var det tøffeste å høre, på godt og vondt, var kjønnet. Vi var så sikre på hva vi trodde det var, og det stemte. Det ble så fryktelig nært og så fryktelig vondt. Det var jo lillesøster som var i magen, det var lillesøster som klamret seg til livet til tross for hvor syk hun var, hvor liten hun var og hvor perfekt hun var. Jeg sørger over alt som kunne ha blitt, som skulle bli, men jeg sitter også med dårlig samvittighet. Det var jo jeg som tok valget om å ta tablettene som avsluttet livet hennes...selv om det var ingen annen utvei så syns jeg akkurat det er tøft. Jeg ville ikke at hun skulle lide i magen, og avvikene hennes var ikke forenlig med liv. Jeg er så lei meg og jeg er fylt av sorg og savn.
Jeg kommer til å savne henne for alltid, og det som skulle bli. På store måter, små måter og mellomstore måter og alltid. Det er ikke mange ting som varer evig, men savnede mennesker tar aldri slutt. Noen ganger er sorgen og savnet så voldsomt og tar stor plass. Mens andre ganger så er den mer snikende og du vet ikke helt hva du føler før du kjenner det igjen. Jeg vil bruke resten av livet på å savne og sørge over henne, og jeg finner så mye fred og så mye smerte i det. Alt på en gang
Jeg gikk gjennom det samme som deg i september og jeg kjenner meg så godt igjen i det du beskriver. Det er en ekstremt tøff beskjed å få og det er en sorg man tar med seg livet ut. Jeg tenkte ekstremt mye på det den første tiden og hadde mange triggere. Ble veldig opphengt i å komme meg videre og å prøve på nytt. Heldigvis har jeg barn fra før så det gjorde at jeg kom meg gjennom hverdagene på en grei måte og var veldig takknemlig og glad for det. På en måte setter man mer pris på det man har når man mister noe.På fredag er det 10 uker siden svangerskapsavbruddet og jeg skulle ha vært 23+5 i dag
Tidligere i uken var vi på ettersamtale på sykehuset med overlegen og sosionomen. Der snakket vi litt om våre opplevelser av det som har hendt, hvordan ting har gått og hvordan det går. Og vi fikk vite funnene fra obduksjonsrapporten...
Sorgen kom opp på overflaten igjen og den ble så voldsom atter en gang. Men det som kanskje var det tøffeste å høre, på godt og vondt, var kjønnet. Vi var så sikre på hva vi trodde det var, og det stemte. Det ble så fryktelig nært og så fryktelig vondt. Det var jo lillesøster som var i magen, det var lillesøster som klamret seg til livet til tross for hvor syk hun var, hvor liten hun var og hvor perfekt hun var. Jeg sørger over alt som kunne ha blitt, som skulle bli, men jeg sitter også med dårlig samvittighet. Det var jo jeg som tok valget om å ta tablettene som avsluttet livet hennes...selv om det var ingen annen utvei så syns jeg akkurat det er tøft. Jeg ville ikke at hun skulle lide i magen, og avvikene hennes var ikke forenlig med liv. Jeg er så lei meg og jeg er fylt av sorg og savn.
Jeg kommer til å savne henne for alltid, og det som skulle bli. På store måter, små måter og mellomstore måter og alltid. Det er ikke mange ting som varer evig, men savnede mennesker tar aldri slutt. Noen ganger er sorgen og savnet så voldsomt og tar stor plass. Mens andre ganger så er den mer snikende og du vet ikke helt hva du føler før du kjenner det igjen. Jeg vil bruke resten av livet på å savne og sørge over henne, og jeg finner så mye fred og så mye smerte i det. Alt på en gang
Vi hadde også en oppfølgingssamtale men vi fikk svar på hva årsaken var og det var det samme som de hadde hatt mistanke om på ultralyden. Flere alvorlige avvik ble bekreftet og fikk på den måten bekreftet at valget vi tok var riktig. Babyen ville dødd under fødsel eller i løpet av de første ukene etter fødsel. Fikk også beskjed om at det var veldig lite sannsynlig med noe genetisk med fikk tilbud om testing hvis vi ønsket. Vi takket nei da det ville tatt så lang tid å vente på svar og vi ville egentlig bare begynne å prøve på nytt.
Det er fortsatt tunge stunder men de er heldigvis sjeldnere. Jeg var spent på hvordan det ville være å gå inn i det nye året uten baby på vei, men jeg testet positiv på julaften og er nå litt over 8 uker på vei. Jeg gruer meg ekstremt mye til første ultralyd og er livredd for å oppleve det samme igjen. Akkurat nå prøver jeg å unngå å tenke på det men jeg er spent på dagene før og ultralyd dagen.
Uansett store klemmer til deg
! Dette er tøft å stå i!
Nydelig
Blir det min tur igjen nå da tro? (14 dpo i dag)
Akkurat som @Mali3 over her så er jeg livredd for nok en BO. Hadde en liten blødning i går kveld, og streken har ikke økt noe særlig siden lørdag, men jeg kan ikke gjøre noe annet enn å vente og se. Har bestilt legetime om to uker (da 6+0), bare for å sjekke at det er noe inni der denne gangen (legen min har ultralyd).
Gratulerer så mye
Skjønner godt at du er livredd, man blir litt skadet etter en sånn opplevelse. Min strek var veldig lik som den der 14dpo denne gangen
Her ser det heldigvis ut som det går riktig vei så langt. Jeg hadde ultralyd 6+1 og 8+1 privat. På den første var jeg først overlykkelig over å se at det var «noe» der, og ikke tomt. Men ble også litt stressa fordi det er vanskelig å måle så tidlig, ble målt to dager kortere og gyn sa det var hjerteaktivitet (så hang meg opp i at det kanskje ikke var helt på plass). Så tryggheten fra den 6+1 var kortvarig. Skulle jeg gjort det igjen ville jeg kanskje ventet til 6+4-6 for å ikke bli stresset av at det er for tidlig til å se ordentlig.
8+1 var veldig betryggende, der så alt normalt ut og jeg ble målt til 8+0. Det er bare noen dager siden, så nå går jeg å vurderer om jeg klarer å vente i fire uker til toul eller om vi må kjøpe oss enda litt mer trygghet
Gyn jeg var til sist sa forresten at hun aldri hadde opplevd at noen fikk to BO på rad. Så oddsen for det er jo heldigvis ikke særlig stor.
Jeg hadde to BO på rad. Fikk ikke beskjed om at dette var sjeldent...Gratulerer så mye
Skjønner godt at du er livredd, man blir litt skadet etter en sånn opplevelse. Min strek var veldig lik som den der 14dpo denne gangen
Her ser det heldigvis ut som det går riktig vei så langt. Jeg hadde ultralyd 6+1 og 8+1 privat. På den første var jeg først overlykkelig over å se at det var «noe» der, og ikke tomt. Men ble også litt stressa fordi det er vanskelig å måle så tidlig, ble målt to dager kortere og gyn sa det var hjerteaktivitet (så hang meg opp i at det kanskje ikke var helt på plass). Så tryggheten fra den 6+1 var kortvarig. Skulle jeg gjort det igjen ville jeg kanskje ventet til 6+4-6 for å ikke bli stresset av at det er for tidlig til å se ordentlig.
8+1 var veldig betryggende, der så alt normalt ut og jeg ble målt til 8+0. Det er bare noen dager siden, så nå går jeg å vurderer om jeg klarer å vente i fire uker til toul eller om vi må kjøpe oss enda litt mer trygghet
Gyn jeg var til sist sa forresten at hun aldri hadde opplevd at noen fikk to BO på rad. Så oddsen for det er jo heldigvis ikke særlig stor.
Så utrolig surt å havne på den siden av statistikken
Tror det var etter å ha lest din erfaring jeg også var ekstra redd for at det skulle skje igjen, visste ikke at det egentlig var liten odds. Nå når jeg har fått avkreftet BO har frykten for MA steget veldig da 
Håper det går hele veien for oss alle denne gangen
Samme her! Turte liksom ikke tro på at det kunne være noe annet enn BO før jeg var på tidlig-tidlig UL 7+1. Nå er det MA som er frykten selv om jeg aldri har opplevd det... Det skal bli godt å bli ferdig med TOULom 3 uker og kanskje få litt mer ro!Så utrolig surt å havne på den siden av statistikken
Håper det går hele veien for oss alle denne gangen