Jeg er stadig inne og følger med på dere, selv om jeg ikke er aktiv. Jeg heier, føler og sørger med dere. Og når jeg leste dette innlegget, Smuta, må jeg bare sende deg en mld da jeg har «liknende» historie som deg.
Etter min senabort sommer 2019 fikk jeg ikke kontroll på blodtrykket. Det er uvanlig at dette forekommer hos unge mennesker (ja, ble faktisk omtalt som det av sykehuset
) og legene ville ha meg på full utredning. ALT av hjerte, lunger, nyrer, øyne, blodstrøm samt test av binyrer, urin og blodprøver ble gjort svært ofte. Jeg var nok innom en eller annen spesialist eller avtale på sykehus 2-3 ganger i mnd i 6 mnd. Samtidig gikk jeg å ventet på et lapraskopi operasjon for å kunne starte opp med forsøk igjen, en operasjon med svært lang ventetid. De fant ingenting, blodtrykket var fortsatt høyt, nye medisiner ble prøvd ut og jeg tålte nesten ingen av dem. I tillegg fikk jeg ingen dato for operasjon og jeg ble bare en skygge av meg selv. Ble likegyldig til andres problemer, helt flat i humøret og begynte å kjenne at livsgleden og personligheten min bare forsvant. Jeg var livredd. Livredd for at de skulle finne noe alvorlig galt med meg, redd for at jeg ikke kunne få barn ettersom tiden gikk, redd for at det var for sent mtp egen helse, redd for at siste forsøk som endte i SA var det siste osv osv. Alt eskalerte og jeg fikk en psykisk knekk og ble sykemeldt. Usikkerheten og ventingen var bare ikke til å holde ut.
Etter litt tankevirksomhet oppsøkte jeg en psykolog som var spesialist på stress og traumer og ble raskt bedre. Jeg lærte teknikker for å takle engstelse, bekymring og delte tanker og følelser jeg ikke hadde klart å dele med egen partner en gang. Samtidig klarte legene å konkludere at jeg har en hormonsykdom som påvirket blodtrykket og overskuddet jeg hadde fått etter litt terapi hjalp meg til å presse sykehuset til å gi meg en operasjonsdato. Jeg tror knekken måtte til for at jeg skulle innse at livssituasjonen min var for tung å bære på egen hånd. At det er ok med en pause. At jeg i mitt tilfelle måtte få litt hjelp til å håndtere alt som hadde skjedd.
Det tok 11 mnd fra SA til nytt forsøk. Og ja, jeg har jo fortalt før - I dag er han 14 uker.
Jeg sier ikke at dette er en oppskrift for hvordan du skal takle dine utfordringer, bare vil at du skal holde ut, sette deg selv og egen helse først, ta deg tid til å kjenne på hvor sterk du er som står i dette og ha troen på at det kommer til å bli bra. Mangel på plan var det verste for meg i hele prosessen, jeg trengte det for å føle at jeg gjorde det jeg kunne for å få til drømmen min. Jeg håper det ordner seg med OLGA, innsett eller evt nytt uttak og at du snart får noen svar.
Og til dere andre sterke damer - hold ut! Jeg vet det høres ut som en klisje, og jeg orka ikke høre på de som sa det da jeg var midt i prosessen selv. Men det gikk til slutt. 5,5 år, men så gikk det.
Hold ut!