Første kjæresten min var ganske håpløs. Han løy om alt mulig, betalte ikke regninger (flere inkassosaker) og stjal penger fra meg. Burde vel ikke kommet som et sjokk at han var utro. Men dum som jeg var trodde jeg på ham når han sa at han aldri kom til å være utro, for sånt var det ytterste skam å finne på.
Så ble han sendt i militæret i førstegangstjeneste og ofte var han som forsvunnet fra jordens overflate. Kunne ikke få tak i ham for alt i verden, ennå jeg sørget for at han hadde mobil (tror jeg kjøpte 3 til ham), gikk de visstnok i stykker eller så mistet han de. Mens han hadde en av disse forsvinningsnummerene sine, ble jeg kontaktet av en gammel skolevenninne av ham. Hun fortalte så pent at de hadde holdt på i sengen min mens jeg var på skolen (han hadde bodd midlertidig hos oss pga skolen). Visste ikke hva jeg skulle gjøre og vekke var han. I ettertid benektet han dette, men gudene vet for 6 mnd etter han kom hjem fra militæret, fortalte han at han hadde vært utro. Var på fylla vet du, for det er jo unskyldning nr 1, og nå var det visst snakk om barn på gang med hun han hadde holdt på med. Jeg ble målløs. Klarte ikke å gjøre noe. Vi forble sammen i noen uker til, men tilslutt orket jeg ikke mer. Rett før jeg ville gjøre det slutt, dumpet ham meg - for at han ville ikke bli dumpet for 3. gang.
I ettertid vet jeg ikke om han var utro flere ganger eller bare den ene. Uansett er jeg glad for at det er over. Tok lang tid før jeg fikk selvtillitten og troen på meg selv tilbake.
