Fikk første når jeg var 18, og var veldig «alene» i slutten av svangerskapet og etter babyen ble født. De fleste av vennene mine var på et annet stadie i livet, og visste ikke hvordan de kunne innkludere meg i det så de tok den lette løsningen med å kutte meg ut. Vet nå at de ikke var «gode» venner, men var veldig sårbart. Har nå flyttet til en større by for å studere (når jeg var 20, er 21 nå) og har fått nye venner som aksepterer meg som mor og venninne, og de inviterer meg alene på fester, men også meg og barnet på diverse. Vi er ikke lengre alene.
Min bestevenninne trakk seg litt bort i svangerskapet, men nå etter barnet er født er hun den som besøker oss mest og kjenner barnet best av venner utenom familie.
Ah, vondt å lese og dessverre kjenner jeg meg litt igjen. Håper at jeg også finner noen i nærheten som har samme livet som meg. Som mange skriver her, så er det tydeligvis mye lettere når mini kommer