Jeg føler jeg har masse jeg må få luftet så jeg tar meg friheten til å lage en dagbok jeg...
Synes det virker som så mange her tar det helt "naturlig" at dere akkurat ha fått vite at dere er gravide? Jeg føler det er superkjemperart, men samtidig utrolig artig. Uansett hva som skjer så er det så kjempespennende! Det er nå 3 dager siden jeg tok testen som var positiv. På noe vis så mistenkte jeg at det var på gang, har følt murring i magen så lenge og fikk jo ikke mensen. Men når jeg så streken så måtte jeg bare le høyt og hoppe runt litt inne på mitt lille bad. Siden måtte jeg raskt finne ut hvor langt jeg var på vei og finne beskrivelser på nettet om hvordan det 4 uker lille knappenålshodet har det. Siden leste jeg om å fortelle til familien og hvordan man kan gi gaver som "verdens beste mormor" for å fortelle det til moren sin. Når jeg tenkte på at jeg faktiskt kan gjøre dette for min mor i jul når jeg reiser hjem så begynte jeg å grine for første gangen på evigheter. Vet at min mor kommer til å bli kjempeglad og kan ikke vente å få sen hennes reaksjon.
Kæresten min er vekkreist og dette er ikke planlagt så jeg har ikke fortalt han ennå. Jeg har lest at 25% av alle graviditeter (der man vet man er gravid) ender i SA før uke 12. Men på andre steder er det ca 10%. Vil ikke være pessimist men er realistisk til at det kanskje ikke går bra. Jeg gruer meg til å fortelle kjæresten min og vil helst at det skal gå litt lenger tid før. Jeg lurer sykt på hvordan han kommer å ta det... Han er slik at han elsker å ha kontroll på alt og har liksom en 5-årsplan på livet sitt. Og dette er garantert ikke med i hans plan nå... Men samtidig så er han super med barn og jeg vet at han vil ha barn en gang for det har vi snakket om før. Han kommer til å bli en super pappa. Jo, jeg gleder meg litt å fortelle det til han også , men er nervøs!
Men mest av alt - supergratla til alle gravide her, vi har vunnet på lotto! Og de små vi har i oss er livets største under.
Synes det virker som så mange her tar det helt "naturlig" at dere akkurat ha fått vite at dere er gravide? Jeg føler det er superkjemperart, men samtidig utrolig artig. Uansett hva som skjer så er det så kjempespennende! Det er nå 3 dager siden jeg tok testen som var positiv. På noe vis så mistenkte jeg at det var på gang, har følt murring i magen så lenge og fikk jo ikke mensen. Men når jeg så streken så måtte jeg bare le høyt og hoppe runt litt inne på mitt lille bad. Siden måtte jeg raskt finne ut hvor langt jeg var på vei og finne beskrivelser på nettet om hvordan det 4 uker lille knappenålshodet har det. Siden leste jeg om å fortelle til familien og hvordan man kan gi gaver som "verdens beste mormor" for å fortelle det til moren sin. Når jeg tenkte på at jeg faktiskt kan gjøre dette for min mor i jul når jeg reiser hjem så begynte jeg å grine for første gangen på evigheter. Vet at min mor kommer til å bli kjempeglad og kan ikke vente å få sen hennes reaksjon.
Kæresten min er vekkreist og dette er ikke planlagt så jeg har ikke fortalt han ennå. Jeg har lest at 25% av alle graviditeter (der man vet man er gravid) ender i SA før uke 12. Men på andre steder er det ca 10%. Vil ikke være pessimist men er realistisk til at det kanskje ikke går bra. Jeg gruer meg til å fortelle kjæresten min og vil helst at det skal gå litt lenger tid før. Jeg lurer sykt på hvordan han kommer å ta det... Han er slik at han elsker å ha kontroll på alt og har liksom en 5-årsplan på livet sitt. Og dette er garantert ikke med i hans plan nå... Men samtidig så er han super med barn og jeg vet at han vil ha barn en gang for det har vi snakket om før. Han kommer til å bli en super pappa. Jo, jeg gleder meg litt å fortelle det til han også , men er nervøs!
Men mest av alt - supergratla til alle gravide her, vi har vunnet på lotto! Og de små vi har i oss er livets største under.