UL i dag med alvorlige avvik (TW)

Totlaaa skrev:
Ny oppdatering.
Vi har tilbrakt store deler av mandagen på sykehuset, på fødepoliklinikken. Først til en ny runde med ultralyd, som viste samme avvik som UL i går, samt at ryggmargen også var væskefylt. Så ingen gode nyheter. De må selvfølgelig være forsiktige med uttalelser, så de spurte først om vi ønsket å reise til Bergen for en Morkakeprøve, det kunne de ha fikset for oss i morgen, men ettersom det var flere tydelige avvik, så ble det ikke ett valg for oss. Hadde det vært ett eller 2 avvik, så hadde vi nok reist til Bergen, men siden det ikke var noen særlig oppløftende bilder og målinger så takket vi nei til det. Ettersom noen av målingene til lille var mindre enn tilsagt termin (14+5 menstermin - 13+3/6 ul-termin) så fikk jeg retten til selvbestemt abort. Og siden det var ett valg så kunne de ta fostervannsprøve(det tar de som regel ikke så tidlig pga fare for abort osv), så vi fikk tatt fostervannsprøve i dag.
Etter fostervannsprøven ble tatt måtte jeg skrive under en begjæring om at jeg ønsket abort, slik at alt er på det formelle.
Så ble jeg sendt videre til gynekologisk på sykehuset og der fikk jeg den første pillen som avslutter livet til lille frøkna, og jeg skal legges inn på sykehuset på onsdag for å fullføre aborten med cytotec, ettersom fosteret er større enn 12 ukers. Pga korona får jeg dessverre ikke lov å ha med partner, noe som gjør at jeg skal være alene i de tøffeste timene i livet mitt. Skal ha en sykepleier med meg sa de, men det er ikke det samme som samboeren min. Men jævla korona ødelegger for det.

Vi vet vi kan lage barn, da vi har en fantastisk frisk gutt på 2 år, men dette ble ett stort sjokk og vi har egentlig ikke noen ord for noen ting. De neste dagene blir grusomme, men bedre å komme seg igjennom det nå enn å vente i uvisshet i lengre tid.

lykke til videre i svangerskapet - håper det går bedre med dere enn med oss :Heartbigred
Klikk for å utvide …

Fy fader...kommer tårer når jeg leser dette. Er utrolig lei meg på deres vegne.

Kjenner jeg blir sint når jeg leser at du ikke får ha med deg noen på noe slikt! Det burde de virkelig tillate i en slik situasjon.

Kan ikke forstå hvor tøft det må være for deg - for dere begge to egentlig. Vil tro samboeren din også har det veldig tøft når han ikke får lov å bli med deg.

Håper dere kommer dere styrket gjennom dette <3 <3
 
Hei Totlaaa :Heartred
Jeg har drøyd og drøyd å skrive til deg fordi jeg er helt tom for ord. Det som du gjennomgår nå er så ubegripelig vondt og jeg får vondt langt inn i sjela over at du må gå igjennom det alene og kjenner et intenst sinne overfor staten som garantert bryter flere menneskerettigheter når det kommer til fødselsomsorgen igjennom denne pandemien. Jeg sender deg en gigantisk bjørneklem :Heartred:Heartred:Heartred Jeg føler egentlig for å ønske deg lykke til i dag, men det føles morbid å skulle ønske noen lykke til med noe sånt, så jeg håper heller at du får den støtten du trenger på sykehuset og at det går over raskt og du får se den nydelige jenta deres og ta farvel på en ordentlig måte.:Heartred
 
Tenker på deg idag:Heartred Sender deg en helt haug med styrkeklemmer:Heartred
 
Samboer er med på sykehuset :Heartred
 
Fødsel/Abort:

I dag ble jeg kjørt til sykehuset av samboeren, og vi hadde ett tårevått farvel utfor sykehuset før han kjørte hjem igjen. Jeg gikk inn selv for å finne gynekologisk, som ikke er bare bare på SUS. Men fant fram til avdelingen og følte meg oversett av nesten alle de hvit bekledde damene. Heldigvis var det ei som tok meg i mot og gjorde klart rommet mitt. Når klokken nærmet seg 9 så fikk jeg 2 paralgin forte og en voltaren, før jeg skulle på toalettet og sette inn 4 stk Cytotec for å starte aborten. Etter jeg hadde lagt meg i sengen igjen spurte jeg fint om det fans en mulighet for at samboeren min kunne komme, og det skulle hun sjekke opp i, og 5 min senere kom hun inn og sa at han selvfølgelig skulle få komme. Ca en time etter de første pillene ble jeg ganske uvel, men det hadde nok mye å si med at jeg ikke hadde spist noe særlig, så fikk noen kjeks, yoghurt og juice som jeg kunne få i meg, og så lå jeg å ventet på at samboeren skulle komme. Han kom ca halv 11 og da slappet jeg av og var ikke så uvel lengre. Hadde noen evigvarende kynnere og litt mensmurring - men ikke noe særlig.

Rundt klokken 12 fikk jeg neste dose med cytotec som da skulle legges under tungen (kunne svelges) og når jeg var på toalettet i 12.30 tiden så var det ikke noe tegn til blod. Da anbefalte hun at vi skulle ta oss en tur i trapper og evt gå en tur til hovedinngangen for å se om det ville gi en fortgang i prossessen. Jeg fikk en tablett med oxynorm før vi gikk, for da kjente jeg mer murringer og gjenkjente de vonde riene fra første fødsel som setter seg som noen skudd i korsryggen. Vi gikk en tur til hovedinngangen og på vei tilbake kjente jeg at riene økte mer og ble mer intense, så vi prøvde å komme oss tilbake til rommet/toalettet. Siste trappene opp til 4etasje så følte jeg at jeg tissa på meg og fikk akutt lyst å sette meg på do, så det var bare å komme seg til toalettet og få bekkenet på plass før jeg satte meg og VIPPS - der var hun ute! Jeg fikk sjokk, hylgråt og ringte på klokka og sykepleieren kom inn (samboeren var på rommet - ikke med oss på toalettet). Da så jeg lille babyen ligge i bekkenet - det var vannet som var gått og ut kom hun. Riene stoppet helt opp, jeg følte meg som vanlig igjen og sykepleieren spurte om jeg ønsket at lille skulle være oppi ett lite klede for at vi skulle se mer av hun, og det ville jeg. Så gikk vi inn på rommet for å vente på at morkaken skulle komme ut. Samboer var veldig skeptisk til å se lille, men etter litt ville han det likevel, og jeg tror det gjorde at han fikk en skikkelig reaksjon, for da ble alt så virkelig.

Jeg endte opp med å få sjelefred av å se lille. Litt fordi vi klart og tydelig kunne se noen av avvikende som de fant på UL, og også fordi jeg da hadde tatt det riktige valget for både henne og oss.

ca en time etter hun kom ut, så begynte riene å bygge seg opp igjen og jeg gikk på do og fødte ut morkaken. Ganske sykt at den allerede var så stor (rommet 300ml) og den kom ut med ett lite press. Etterpå har det kommet ut endel blod, men det er jo normalt. Var hos en lege i ca 14.30 tiden for å sjekke om alt var kommet ut, men det var litt rester igjen - men de mente det ville komme ut med en siste runde cytotec - så fikk det samt noe mer smertestillende rundt 3 tiden. Etterrier tok seg kraftig opp og har vært vondt siden. Rundt 4 tiden valgte vi å reise hjem, og nå ligger jeg på sofaen med varmepute i ryggen og teller ned til jeg kan få i meg litt mer smertestillende.

sånn alt i alt en vond men fin opplevelse utifra omstendighetene. Veldig glad for at det gikk så fort når det først startet!

Vi har fått satt opp en ettersamtale med fødepoliklinikken i juni - da håper vi det også fremligger svar på fostervannsprøven og obduksjon av lille.
 
Totlaaa skrev:
Fødsel/Abort:

I dag ble jeg kjørt til sykehuset av samboeren, og vi hadde ett tårevått farvel utfor sykehuset før han kjørte hjem igjen. Jeg gikk inn selv for å finne gynekologisk, som ikke er bare bare på SUS. Men fant fram til avdelingen og følte meg oversett av nesten alle de hvit bekledde damene. Heldigvis var det ei som tok meg i mot og gjorde klart rommet mitt. Når klokken nærmet seg 9 så fikk jeg 2 paralgin forte og en voltaren, før jeg skulle på toalettet og sette inn 4 stk Cytotec for å starte aborten. Etter jeg hadde lagt meg i sengen igjen spurte jeg fint om det fans en mulighet for at samboeren min kunne komme, og det skulle hun sjekke opp i, og 5 min senere kom hun inn og sa at han selvfølgelig skulle få komme. Ca en time etter de første pillene ble jeg ganske uvel, men det hadde nok mye å si med at jeg ikke hadde spist noe særlig, så fikk noen kjeks, yoghurt og juice som jeg kunne få i meg, og så lå jeg å ventet på at samboeren skulle komme. Han kom ca halv 11 og da slappet jeg av og var ikke så uvel lengre. Hadde noen evigvarende kynnere og litt mensmurring - men ikke noe særlig.

Rundt klokken 12 fikk jeg neste dose med cytotec som da skulle legges under tungen (kunne svelges) og når jeg var på toalettet i 12.30 tiden så var det ikke noe tegn til blod. Da anbefalte hun at vi skulle ta oss en tur i trapper og evt gå en tur til hovedinngangen for å se om det ville gi en fortgang i prossessen. Jeg fikk en tablett med oxynorm før vi gikk, for da kjente jeg mer murringer og gjenkjente de vonde riene fra første fødsel som setter seg som noen skudd i korsryggen. Vi gikk en tur til hovedinngangen og på vei tilbake kjente jeg at riene økte mer og ble mer intense, så vi prøvde å komme oss tilbake til rommet/toalettet. Siste trappene opp til 4etasje så følte jeg at jeg tissa på meg og fikk akutt lyst å sette meg på do, så det var bare å komme seg til toalettet og få bekkenet på plass før jeg satte meg og VIPPS - der var hun ute! Jeg fikk sjokk, hylgråt og ringte på klokka og sykepleieren kom inn (samboeren var på rommet - ikke med oss på toalettet). Da så jeg lille babyen ligge i bekkenet - det var vannet som var gått og ut kom hun. Riene stoppet helt opp, jeg følte meg som vanlig igjen og sykepleieren spurte om jeg ønsket at lille skulle være oppi ett lite klede for at vi skulle se mer av hun, og det ville jeg. Så gikk vi inn på rommet for å vente på at morkaken skulle komme ut. Samboer var veldig skeptisk til å se lille, men etter litt ville han det likevel, og jeg tror det gjorde at han fikk en skikkelig reaksjon, for da ble alt så virkelig.

Jeg endte opp med å få sjelefred av å se lille. Litt fordi vi klart og tydelig kunne se noen av avvikende som de fant på UL, og også fordi jeg da hadde tatt det riktige valget for både henne og oss.

ca en time etter hun kom ut, så begynte riene å bygge seg opp igjen og jeg gikk på do og fødte ut morkaken. Ganske sykt at den allerede var så stor (rommet 300ml) og den kom ut med ett lite press. Etterpå har det kommet ut endel blod, men det er jo normalt. Var hos en lege i ca 14.30 tiden for å sjekke om alt var kommet ut, men det var litt rester igjen - men de mente det ville komme ut med en siste runde cytotec - så fikk det samt noe mer smertestillende rundt 3 tiden. Etterrier tok seg kraftig opp og har vært vondt siden. Rundt 4 tiden valgte vi å reise hjem, og nå ligger jeg på sofaen med varmepute i ryggen og teller ned til jeg kan få i meg litt mer smertestillende.

sånn alt i alt en vond men fin opplevelse utifra omstendighetene. Veldig glad for at det gikk så fort når det først startet!

Vi har fått satt opp en ettersamtale med fødepoliklinikken i juni - da håper vi det også fremligger svar på fostervannsprøven og obduksjon av lille.
Klikk for å utvide …


:Heartred:Heartred:Heartred:Heartred:Heartred
 
Totlaaa skrev:
Fødsel/Abort:

I dag ble jeg kjørt til sykehuset av samboeren, og vi hadde ett tårevått farvel utfor sykehuset før han kjørte hjem igjen. Jeg gikk inn selv for å finne gynekologisk, som ikke er bare bare på SUS. Men fant fram til avdelingen og følte meg oversett av nesten alle de hvit bekledde damene. Heldigvis var det ei som tok meg i mot og gjorde klart rommet mitt. Når klokken nærmet seg 9 så fikk jeg 2 paralgin forte og en voltaren, før jeg skulle på toalettet og sette inn 4 stk Cytotec for å starte aborten. Etter jeg hadde lagt meg i sengen igjen spurte jeg fint om det fans en mulighet for at samboeren min kunne komme, og det skulle hun sjekke opp i, og 5 min senere kom hun inn og sa at han selvfølgelig skulle få komme. Ca en time etter de første pillene ble jeg ganske uvel, men det hadde nok mye å si med at jeg ikke hadde spist noe særlig, så fikk noen kjeks, yoghurt og juice som jeg kunne få i meg, og så lå jeg å ventet på at samboeren skulle komme. Han kom ca halv 11 og da slappet jeg av og var ikke så uvel lengre. Hadde noen evigvarende kynnere og litt mensmurring - men ikke noe særlig.

Rundt klokken 12 fikk jeg neste dose med cytotec som da skulle legges under tungen (kunne svelges) og når jeg var på toalettet i 12.30 tiden så var det ikke noe tegn til blod. Da anbefalte hun at vi skulle ta oss en tur i trapper og evt gå en tur til hovedinngangen for å se om det ville gi en fortgang i prossessen. Jeg fikk en tablett med oxynorm før vi gikk, for da kjente jeg mer murringer og gjenkjente de vonde riene fra første fødsel som setter seg som noen skudd i korsryggen. Vi gikk en tur til hovedinngangen og på vei tilbake kjente jeg at riene økte mer og ble mer intense, så vi prøvde å komme oss tilbake til rommet/toalettet. Siste trappene opp til 4etasje så følte jeg at jeg tissa på meg og fikk akutt lyst å sette meg på do, så det var bare å komme seg til toalettet og få bekkenet på plass før jeg satte meg og VIPPS - der var hun ute! Jeg fikk sjokk, hylgråt og ringte på klokka og sykepleieren kom inn (samboeren var på rommet - ikke med oss på toalettet). Da så jeg lille babyen ligge i bekkenet - det var vannet som var gått og ut kom hun. Riene stoppet helt opp, jeg følte meg som vanlig igjen og sykepleieren spurte om jeg ønsket at lille skulle være oppi ett lite klede for at vi skulle se mer av hun, og det ville jeg. Så gikk vi inn på rommet for å vente på at morkaken skulle komme ut. Samboer var veldig skeptisk til å se lille, men etter litt ville han det likevel, og jeg tror det gjorde at han fikk en skikkelig reaksjon, for da ble alt så virkelig.

Jeg endte opp med å få sjelefred av å se lille. Litt fordi vi klart og tydelig kunne se noen av avvikende som de fant på UL, og også fordi jeg da hadde tatt det riktige valget for både henne og oss.

ca en time etter hun kom ut, så begynte riene å bygge seg opp igjen og jeg gikk på do og fødte ut morkaken. Ganske sykt at den allerede var så stor (rommet 300ml) og den kom ut med ett lite press. Etterpå har det kommet ut endel blod, men det er jo normalt. Var hos en lege i ca 14.30 tiden for å sjekke om alt var kommet ut, men det var litt rester igjen - men de mente det ville komme ut med en siste runde cytotec - så fikk det samt noe mer smertestillende rundt 3 tiden. Etterrier tok seg kraftig opp og har vært vondt siden. Rundt 4 tiden valgte vi å reise hjem, og nå ligger jeg på sofaen med varmepute i ryggen og teller ned til jeg kan få i meg litt mer smertestillende.

sånn alt i alt en vond men fin opplevelse utifra omstendighetene. Veldig glad for at det gikk så fort når det først startet!

Vi har fått satt opp en ettersamtale med fødepoliklinikken i juni - da håper vi det også fremligger svar på fostervannsprøven og obduksjon av lille.
Klikk for å utvide …

Ååååå....så veldig godt å høre at samboeren din fikk bli med og at dere fikk være sammen om det :D
Høres ut som dere fikk relativt god hjelp på sykehuset og heldigvis også får hjelp i etterkant til å bearbeide.
Ufattelig trist, men glad du fikk sett jenta di og kjenner at valget som ble tatt var riktig <3 Ønsker dere all lykke til videre og håper dere får de svarene og den avslutningen dere trenger <3
 
Totlaaa skrev:
Fødsel/Abort:

I dag ble jeg kjørt til sykehuset av samboeren, og vi hadde ett tårevått farvel utfor sykehuset før han kjørte hjem igjen. Jeg gikk inn selv for å finne gynekologisk, som ikke er bare bare på SUS. Men fant fram til avdelingen og følte meg oversett av nesten alle de hvit bekledde damene. Heldigvis var det ei som tok meg i mot og gjorde klart rommet mitt. Når klokken nærmet seg 9 så fikk jeg 2 paralgin forte og en voltaren, før jeg skulle på toalettet og sette inn 4 stk Cytotec for å starte aborten. Etter jeg hadde lagt meg i sengen igjen spurte jeg fint om det fans en mulighet for at samboeren min kunne komme, og det skulle hun sjekke opp i, og 5 min senere kom hun inn og sa at han selvfølgelig skulle få komme. Ca en time etter de første pillene ble jeg ganske uvel, men det hadde nok mye å si med at jeg ikke hadde spist noe særlig, så fikk noen kjeks, yoghurt og juice som jeg kunne få i meg, og så lå jeg å ventet på at samboeren skulle komme. Han kom ca halv 11 og da slappet jeg av og var ikke så uvel lengre. Hadde noen evigvarende kynnere og litt mensmurring - men ikke noe særlig.

Rundt klokken 12 fikk jeg neste dose med cytotec som da skulle legges under tungen (kunne svelges) og når jeg var på toalettet i 12.30 tiden så var det ikke noe tegn til blod. Da anbefalte hun at vi skulle ta oss en tur i trapper og evt gå en tur til hovedinngangen for å se om det ville gi en fortgang i prossessen. Jeg fikk en tablett med oxynorm før vi gikk, for da kjente jeg mer murringer og gjenkjente de vonde riene fra første fødsel som setter seg som noen skudd i korsryggen. Vi gikk en tur til hovedinngangen og på vei tilbake kjente jeg at riene økte mer og ble mer intense, så vi prøvde å komme oss tilbake til rommet/toalettet. Siste trappene opp til 4etasje så følte jeg at jeg tissa på meg og fikk akutt lyst å sette meg på do, så det var bare å komme seg til toalettet og få bekkenet på plass før jeg satte meg og VIPPS - der var hun ute! Jeg fikk sjokk, hylgråt og ringte på klokka og sykepleieren kom inn (samboeren var på rommet - ikke med oss på toalettet). Da så jeg lille babyen ligge i bekkenet - det var vannet som var gått og ut kom hun. Riene stoppet helt opp, jeg følte meg som vanlig igjen og sykepleieren spurte om jeg ønsket at lille skulle være oppi ett lite klede for at vi skulle se mer av hun, og det ville jeg. Så gikk vi inn på rommet for å vente på at morkaken skulle komme ut. Samboer var veldig skeptisk til å se lille, men etter litt ville han det likevel, og jeg tror det gjorde at han fikk en skikkelig reaksjon, for da ble alt så virkelig.

Jeg endte opp med å få sjelefred av å se lille. Litt fordi vi klart og tydelig kunne se noen av avvikende som de fant på UL, og også fordi jeg da hadde tatt det riktige valget for både henne og oss.

ca en time etter hun kom ut, så begynte riene å bygge seg opp igjen og jeg gikk på do og fødte ut morkaken. Ganske sykt at den allerede var så stor (rommet 300ml) og den kom ut med ett lite press. Etterpå har det kommet ut endel blod, men det er jo normalt. Var hos en lege i ca 14.30 tiden for å sjekke om alt var kommet ut, men det var litt rester igjen - men de mente det ville komme ut med en siste runde cytotec - så fikk det samt noe mer smertestillende rundt 3 tiden. Etterrier tok seg kraftig opp og har vært vondt siden. Rundt 4 tiden valgte vi å reise hjem, og nå ligger jeg på sofaen med varmepute i ryggen og teller ned til jeg kan få i meg litt mer smertestillende.

sånn alt i alt en vond men fin opplevelse utifra omstendighetene. Veldig glad for at det gikk så fort når det først startet!

Vi har fått satt opp en ettersamtale med fødepoliklinikken i juni - da håper vi det også fremligger svar på fostervannsprøven og obduksjon av lille.
Klikk for å utvide …
Helt utrolig hva du har måttet gå igjennom. Så bra at de ble litt mer hjelpsomme mot slutten og at du fikk ha mannen med deg til slutt. Godt det fysiske snart er over, hvis det blir så vondt så ring sykehuset og be om mer smertestillende. På SUS er de helt sinnsykt kjipe på det. Andre sykehus gir sterkere smertestillende til dem som må igjennom en abort. Helt utrolig at det skal være forskjell. Det du går igjennom er vondt nok til at du skal gå rundt med fysiske unødvendige smerter.
Sender deg mange klemmer:Heartred:Heartred:Heartred
 
Starflower skrev:
Helt utrolig hva du har måttet gå igjennom. Så bra at de ble litt mer hjelpsomme mot slutten og at du fikk ha mannen med deg til slutt. Godt det fysiske snart er over, hvis det blir så vondt så ring sykehuset og be om mer smertestillende. På SUS er de helt sinnsykt kjipe på det. Andre sykehus gir sterkere smertestillende til dem som må igjennom en abort. Helt utrolig at det skal være forskjell. Det du går igjennom er vondt nok til at du skal gå rundt med fysiske unødvendige smerter.
Sender deg mange klemmer:Heartred:Heartred:Heartred
Klikk for å utvide …
Etterriene har heldigvis roet seg betraktelig, så jeg har tatt en dose naproxen (med god virkning) og paracet og lagt meg med varmepute :) satser på at natten bringer en del søvn og ikke så mye tanker :Heartred
 
Varm klem til deg Totlaaa ❤️
 
Sender gode tanker ♥️
 
Totlaaa skrev:
Etterriene har heldigvis roet seg betraktelig, så jeg har tatt en dose naproxen (med god virkning) og paracet og lagt meg med varmepute :) satser på at natten bringer en del søvn og ikke så mye tanker :Heartred
Klikk for å utvide …
Det var godt å høre! Jeg husker at smertene avtok ganske raskt for meg etter alt var ute, nå var ikke jeg like langt på vei, men antar at det kan være noe av det samme når det nærmer seg slutten. Dagen etter trengte jeg bare en paracet innimellom. De psykiske smertene kommer nok til å sitte i en stund og det er ganske viktig å la seg selv sørge. Jeg følte at jeg til dels måtte skjule sorgen min fordi samboeren ikke helt forsto hva det gikk i, men håper du får mer støtte fra din mann ettersom han fikk være med å se datteren deres og kanskje følte det litt nærmere. :Heartred
 
Starflower skrev:
Det var godt å høre! Jeg husker at smertene avtok ganske raskt for meg etter alt var ute, nå var ikke jeg like langt på vei, men antar at det kan være noe av det samme når det nærmer seg slutten. Dagen etter trengte jeg bare en paracet innimellom. De psykiske smertene kommer nok til å sitte i en stund og det er ganske viktig å la seg selv sørge. Jeg følte at jeg til dels måtte skjule sorgen min fordi samboeren ikke helt forsto hva det gikk i, men håper du får mer støtte fra din mann ettersom han fikk være med å se datteren deres og kanskje følte det litt nærmere. :Heartred
Klikk for å utvide …
Ettersom han fikk en skikkelig reaksjon etter han fikk sett henne, så forstår han heldigvis veldig godt sorgen oppi det hele. Jeg tror det var det han trengte for å la seg selv sørge. Og jeg er utrolig glad for at han støtter meg gjennom alt og at vi med ett ble enda sterkere sammen :Heartred Vi satser på at dette er noe vi kommer oss gjennom med litt tid og at vi en gang innen det neste året kan si vi er gravid med en frisk liten gutt/jente :Heartred
 
You must log in or register to reply here.
Back
Topp