Jeg har ganske blandede følelser rundt dette med tidlig ultralyd, og hvor mange ULer det egentlig er hensiktsmessig å ta. Jeg har lest mye forskjellig – både her på forumet og i artikler på Babyverden og andre steder.
Per i dag har jeg hatt én tidlig UL i uke 6+3. Da fant gynekologen et embryo med bankende hjerte, målt til 6+0 (noe som stemmer godt, siden jeg hadde sen eggløsning forrige syklus). Jeg sa til gynekologen at på grunn av en tidligere kjemisk graviditet er jeg ikke lenger naiv i den forstand at «er man først gravid, så går det helt til termin». For de fleste gjør det heldigvis det – men så kommer hormonene, og engstelsen sniker seg inn: hva om jeg ikke er blant flertallet?
Jeg er redd for MA. Det er psykisk belastende, helt klart, men jeg er faktisk enda mer redd for den fysiske delen. Den kjemiske graviditeten opplevdes som vond – den var merkbart kraftigere enn vanlig mens: med sterke smerter og oppkast- og jeg blir kvalm av tanken på å gå med noe dødt i kroppen i flere uker uten å vite det…
Gynekologen fortalte at hun ser stor variasjon: noen kommer tilbake etter to uker, noen etter én uke (ofte av medisinske årsaker eller på grunn av historikk), mens andre velger å vente helt til offentlig UL i uke 12. Jeg kjenner ganske tydelig at jeg ikke er i den siste kategorien. For min del har jeg behov for å «kikke» minst én gang til, rett og slett for sinnsro.
Ja, det er dyrt – uten tvil. Samtidig ser jeg ingen god grunn til å spare på min egen helse. Som PT-en min pleier å si:
«Ikke spar på deg selv og din egen helse – samfunnet har allerede gjort det for deg.»
Jeg har alltid hatt litt blandede følelser rundt det utsagnet, men akkurat nå forstår jeg veldig godt hva hun mener
Samtidig er jeg klar over at flere UL-er også kan skape mer uro. Decisions, decisions…Dere som tok UL i uke 6+: tenker dere å ta en til? Kanskje flere enn én? Har dere lyst til å dele litt om valgene dere tok – og hvorfor? (Hvis det er greit for dere, selvfølgelig.)