Tiden etter fødsel

[Ladyluna]

Nå som de fleste her nærmer seg fødsel skjønner er jeg at tankene først og fremst kretser rundt det, men lurer på om noen har snakket med jordmor eller andre om tiden etter fødsel. Kroppen, psyken og alt endrer jo seg, og jeg var ikke klar over alt..

Er dere mer "forberedt?"

 

[Hmmmmmm]

Jeg merker at jeg tenker mer og mer på det. Jordmor og jeg har snakket litt om det men siden alt fokus fort havner på fødselen nå så har vi ikke snakket så mye om det. Akkurat som om hjernen min ikke har plass til det Førsteprioritet er å komme seg gjennom fødsel og så får jeg ta alt som kommer etterpå når det kommer... Litt skummelt og overveldende er det til tider, særlig siden både jeg og psykologen jeg har gått til for svangerskapsdepresjonen er helt enige om at jeg er en person som er veldig opptatt av å ha kontroll Veldig spent på alt som venter!

 

[september-mamma]

Jeg tenkte faktisk på det i går.. Er veldig avslappet til alt, vi har hatt samtale med jordmor og sykehus ang fødsel. Men hva med tiden etterpå? Kanskje får vi sjokk? Jeg kan overhode ikke si at vi er forberedt. Vi tar alt med knusende ro. Redd vi får oss en på trynet.. You never know :-S

 

[Lambi`83]

Dette en en viktig tråd! Man blir så oppslukt i fødselen og glemmer at selve jobben begynner først etter man har født...
Nå er denne babyen stadig godt plantet i magen, men jeg kan jo huske mye av barseltiden med lillemann og ikke minst tanker jeg hadde i forkant.

Jeg svartmalte alt. Tenkte at barseltiden kom til å bli forferdelig slitsomt, det er jo det man hører.... Og ikke minst det at jeg følte meg helt avhengig av mye søvn. Sa til alle at vi ikke kom til å ta imot besøk på mange uker etter fødsel. Det ble jo helt motsatt, heldigvis! Masse energi tiltross for lite søvn, ammingen gikk som en drøm og jeg elsket den nye mammatilværelsen!
Der jeg er nå er at jeg er redd for at siden alt gikk så fint sist at alt blir snudd på hodet denne gangen.

Jeg tror det er viktig å lese seg litt opp på mye om barseltiden, hva man kan forvente og så være åpen for det meste, ikke legg de store planene om hvordan ting skal bli og ta alt som det kommer. Og gi blaffen i alt "man må" og følg hjerte og magefølelsen og bare nyt

Hei, dette ble langt!

 

[Canon_95]

Er jo førstegangs så jeg vet jo ikke hva som kommer. Har prøvd å lese meg frem, forventer vell det værste, håper på det beste (?).

Sitter å forbereder meg til å si nei til besøk, og lite søvn. Hvordan jeg skal få teken på ammingen. Men jeg vet jo virkelig ikke hva som kommer er mer spent enn redd for øyeblikket da. Glad jeg ikke bærer den angsten at jeg IKKE skal få det til lengre.

Det jeg gruer meg mest til er at andre skal komme på besøk og holde henne akkurat nå er jeg ikke klar for å gi henne bort x) vertfall i hode mitt delte de tankene på typen i går, og jeg var tydeligvis ikke alene om den tanken! Hahah

 

[Snuppapåtjukka]

Jeg er bare så uendelig glad for at mannen skal være hjemme de første to ukene! Men det blir rart å ikke bare kunne spørre han når det er noe jeg ikke får til eller skjønner. Dette er faktisk noe jeg har mer greie på enn han blir nok en rar tilværelse med mye følelser, men det er lov. Jeg er ikke bekymret for søvn, for jeg har alltid sovnet på et blunk og når som helst på døgnet - sover når baby sover, tenker jeg. Men amming, det har jeg null peiling på, aner ikke hvordan det gjøres. Må nesten la baby ta styringen der, og bare passe på at hun har riktig tak så jeg ikke blir sår.

Søstra mi fortalte at da de fikk sin gutt gikk det ikke 100% opp for dem at dette var deres barn med en gang. Da han bæsja i bleia uten at noen andre var til stede så måtte de liksom spørre hverandre om det bare var å bytte den, liksom, eller måtte de ringe på noen?

 

[Renzy]

Jeg hadde et aldri så lite sammenbrudd i går faktisk (har nok mye med at jeg er 4 dager på overtid og føler press fra alle kanter om at jeg må føde snart). Men da fortalte mannen om en jobbreise han må på om 3 uker. Jeg fikk plutselig følelsen av at dette fikser jeg ikke, jeg har jo aldri tatt vare på en baby før - også skal han bare dra?? Grein hele kvelden for å si det sånn
Kan legge til at han er selvstendig næringsdrivende, og han sier at hvis jeg ikke føler meg klar så skal han heller utsette reisen. Det hjalp ikke mye i går, men kjenner meg heldigvis litt mer normal i topplokket i dag

 

[FruTB]

Jeg tenker at det MÅ bli bedre enn sist, uansett Sist var vi studenter uten eget hjem og jeg ante virkelig ikke hva jeg gikk til. Morsfølelsen/den ekstreme kjærligheten alle snakket om, lot vente på seg i mange uker - istedet satt jeg med følelsen av å ha mistet det gamle livet mitt. En følelse av et ansvar så uendelig stort. Og babyen gråt og gråt pga kolikk og puppene blødde og verket og jeg pumpet til alle døgnets tider for å ha nok melk til at han kunne få i flaske. Klarte ikke si nei når folk spurte om å holde han, så jeg fikk han ikke nok til brystet til at vi fikk til ammingen (før det var gått maaange uker, fikk det til til slutt )

Denne gagen vet jeg hva jeg går til, vi bor i eget hus og er godt etablerte, mer voksne og ikke redd for å si i fra hva jeg tenker og føler til andre. Kommer til å si veldig mye nei til besøk for å prioritere ammingen, og uansett for sprekk-stolt jeg er kommer jeg heller ikke til å ønske besøk på barsel. Nettopp pga ammingen.

Jeg var veldig uforberedt sist - deilig å vite hva man går til, selv om alle babyer er forskjellige...

 

[Snuppapåtjukka]

Jeg hadde et aldri så lite sammenbrudd i går faktisk (har nok mye med at jeg er 4 dager på overtid og føler press fra alle kanter om at jeg må føde snart). Men da fortalte mannen om en jobbreise han må på om 3 uker. Jeg fikk plutselig følelsen av at dette fikser jeg ikke, jeg har jo aldri tatt vare på en baby før - også skal han bare dra?? Grein hele kvelden for å si det sånn
Kan legge til at han er selvstendig næringsdrivende, og han sier at hvis jeg ikke føler meg klar så skal han heller utsette reisen. Det hjalp ikke mye i går, men kjenner meg heldigvis litt mer normal i topplokket i dag

Så bra at det KAN utsettes, da! Skjønner megagodt at du fikk et sammenbrudd av det, sjøl fikk jeg et sammenbrudd fordi jeg ikke fikk på meg støvlene og jakka ikke går å lukke igjen Og tenk 4 dager på overtid! Kanskje du har baby før helgen!

 

[cris10na]

Med guttungen var barselstiden alt annet enn koselig, dessverre. Han sov omtrent aldri(etter noen timer hos kiropraktor ordnet det seg, heldigvis), ammingen var et h(fikk brystbetennelse å var kjempedårlig) og jeg var sliten hele tiden. Uten svigers vet jeg ikke hva jeg skulle gjort! Jeg hadde ikke tenkt over tiden etter fødsel og at den kunne bli hard, så jeg forventet på en måte det beste. Denne gangen vet jeg at det kan bli tøffe tider, så er jo på en måte forberedt på det verste selv om jeg håper på det beste.

 

[Zeena]

Jeg tror det kan være lurt å ikke legge noen planer den første tiden. Ta ting som det kommer og bli kjent med baby og nye rutiner. Jeg er også førstegangs og "litt oppi åra"... så vet jo at jeg kommer til å bli tidenes hønemor. Det er faktisk betryggende at mannen har vært gjennom dette før.

 

[StineHelene]

Veldig spent på hvordan det blir her også, men ser ikke for meg en rosenrød tilværelse den første tiden akkurat.
Er også veldig spent på hvordan det blir med amming, og om jeg får det til. Har veldig lyst til det i alle fall.

Er også litt eldre, 35, ser for meg veldig hønemortendenser her også.

Samboer er hjemme på AAP, så vi blir to om oppgavene her, det er ganske betryggende.

 

[Hmmmmmm]

Jeg har fått signaler om at jeg nok kan forvente litt ekstra oppfølging på føden etter fødsel på grunn av svangerskapsdepresjonen jeg slet med i mai, juni og store deler av juli. Jeg har fikk grønt klistremerke i helsekortet med en liten hake i med tilhørende notat da jeg var på innskrivingssamtale. Jordmor mente at de blant annet ville være ekstra fokusert på at jeg får sove. Det føles veldig betryggende. Ellers så blir vi litt hos mine foreldre og så på hytta før vi reiser hjem. Kjenner det er godt å ha mamma og pappa i nærheten, pluss at noen dager på hytta (hvis det føles riktig) som en ny liten familie gir oss litt tid til å bare fokusere på oss tre og ikke på besøk osv. Vi fant ut at vi ville prøve å få til det rett og slett for å få være i fred med det lille mirakelet.

Håper jeg får dreisen på amminga, det er jeg veldig spent på. Også veldig spent på hvordan kroppen og hodet vil reagere på det å bli mamma. Samboeren er kjempe redd for å ta i små babyer fordi han er redd for å ødelegge dem så jeg forventer at han vil trenge litt tid på seg han også.

Vi vet ikke kjønnet på mini så når h*n endelig er her så må vi ut og handle inn en del klær som vi med vilje har utsatt for å unngå at alt blir brunt, beige, hvitt og grått. Veldig spent på hvordan det vil gå.... Ta med en baby på butikken lissom, men har kartlagt stellerom og ammerom på kjøpesenteret Men jeg tror kanskje jeg må lure med mamma eller min søster (som har en liten en født i slutten av august).

Forventer mange nye erfaringer og aha-opplevelser.

 

[Caritas]

Lurt å være forberedt ja, det virker som om mange får litt sjokk når det blir slitsomt. Jeg var litt for forberedt første gang tror jeg. Hadde i årevis hatt en jobb der jeg fikk høre all klagingen på hvor slitsomt det var, hørt om alle depresjonene, men hadde ikke fått med meg hvor utrolig koselig det kan være. Anbefaler egentlig å være forberedt på at det kan være slitsomt og hardt arbeid, og at første prioritering må være å lære seg å ta vare på det nye lille mennesket.

 

[Caritas]

Jeg hadde et aldri så lite sammenbrudd i går faktisk (har nok mye med at jeg er 4 dager på overtid og føler press fra alle kanter om at jeg må føde snart). Men da fortalte mannen om en jobbreise han må på om 3 uker. Jeg fikk plutselig følelsen av at dette fikser jeg ikke, jeg har jo aldri tatt vare på en baby før - også skal han bare dra?? Grein hele kvelden for å si det sånn
Kan legge til at han er selvstendig næringsdrivende, og han sier at hvis jeg ikke føler meg klar så skal han heller utsette reisen. Det hjalp ikke mye i går, men kjenner meg heldigvis litt mer normal i topplokket i dag

Hadde min mann sagt det med første vår, så hadde jeg nok fått et gedigent sammenbrudd. Hadde nesten panikk da han dro to dager på jakt da babyen var 8-9 mnd. Det endret seg veldig med nummer to. Da han skulle på en uke jobbreise da hun var baby, så var jeg mer "skriv det på kalenderen også da, så vi vet når du kommer hjem". Nå med tredje er mannen nesten helt overflødig. Tror han har sagt et eller annet om jobbplaner framover nå også, men jeg har ikke hørt etter... Men du, du får absolutt ingen ekte problemer med å klare alt alene, det bare føles som et alt for stort ansvar å ha helt alene i starten.

 

[September2015]

Første min så aner ikke hva jeg går til , men gleder meg masse kjenner jeg . Det jeg har begynt å grue meg til er selve fødsel , smerter og hvordan det kommer til å gå . Men så tenker jeg hvor godt og deilig det blir å få han inntil meg og kjenne at det er min baby . I dag var jeg for å snu han så håper han holder seg der gleder meg til å kle på han og se smilet har foreldre som gleder seg masse og en utrolig samboer så får god hjelp fra de .

 

[Renzy]

Hadde min mann sagt det med første vår, så hadde jeg nok fått et gedigent sammenbrudd. Hadde nesten panikk da han dro to dager på jakt da babyen var 8-9 mnd. Det endret seg veldig med nummer to. Da han skulle på en uke jobbreise da hun var baby, så var jeg mer "skriv det på kalenderen også da, så vi vet når du kommer hjem". Nå med tredje er mannen nesten helt overflødig. Tror han har sagt et eller annet om jobbplaner framover nå også, men jeg har ikke hørt etter... Men du, du får absolutt ingen ekte problemer med å klare alt alene, det bare føles som et alt for stort ansvar å ha helt alene i starten.

Ja jeg vet, alt kjennes bare så overveldende akkurat nå. Hvordan skal JEG klare meg med en baby alene liksom? Ser ikke for meg at jeg klarer å skifte bleie engang Derfor gleder jeg meg veldig til jeg faktisk sitter der med baby i armene og kjenner på at jeg faktisk klarer alt dette jeg har gruet meg til så lenge. For jeg vet jo innerst inne at det kommer til å gå bra

 

[Maag8]

Har snakket mye med jordmor, mamma og mannen min om dette.. Det er første barnet vårt, så vi vet egentlig ikke hva som venter oss! Jeg har lest mye og vet at det er store ting som kommer, så jeg er forberedt på det verste sånn sett - for da kan jeg ikke si jeg ikke forberedte meg!

Jeg tenker at det kanskje er best å bare ta det som det kommer, for det naboen opplever etter fødsel kan være stikk motsatt av det som skjer meg.. Mange rundt meg prøver å forberede meg på hva som kommer, men alt jeg klarer å se for meg er baby i armene mine! Da forsvinner bekymringene..

Ja, kommer nok til å slite med å amme - kanskje jeg får betennelse, kanskje baby bare gråter, kroppen min forandrer seg mye. Men jeg vet også at jeg har hjelp, både fra mine og mannens foreldre + våre søsken, så jeg tørr å si at jeg er klar for det som venter meg - men er ganske spent!

 

[Maag8]

Lurt å være forberedt ja, det virker som om mange får litt sjokk når det blir slitsomt. Jeg var litt for forberedt første gang tror jeg. Hadde i årevis hatt en jobb der jeg fikk høre all klagingen på hvor slitsomt det var, hørt om alle depresjonene, men hadde ikke fått med meg hvor utrolig koselig det kan være. Anbefaler egentlig å være forberedt på at det kan være slitsomt og hardt arbeid, og at første prioritering må være å lære seg å ta vare på det nye lille mennesket.

Akkurat slik med meg også! Har bare hørt hvor slitsomt og krevende alt er med en baby.. Men ingen som snakker om hvor fantastisk det også er! Eneste folk sier når dem ser jeg er gravid (spesielt de på jobben) er at jeg må grue meg til tiden etter fødsel.. For den er slitsom, vond og deprimerende!! :/ Jeg har jobbet med 1-3 åringer i 5 år og er så klar for min egen lille Selvfølgelig forberedt meg psykisk på at det kan være tider hvor kroppen er sliten, tung og lei.. Men derfor er det godt å ha folk rundt seg

 

[Ladyluna]

Jeg merker at jeg tenker mer og mer på det. Jordmor og jeg har snakket litt om det men siden alt fokus fort havner på fødselen nå så har vi ikke snakket så mye om det. Akkurat som om hjernen min ikke har plass til det Førsteprioritet er å komme seg gjennom fødsel og så får jeg ta alt som kommer etterpå når det kommer... Litt skummelt og overveldende er det til tider, særlig siden både jeg og psykologen jeg har gått til for svangerskapsdepresjonen er helt enige om at jeg er en person som er veldig opptatt av å ha kontroll Veldig spent på alt som venter!

Liker å ha kontroll jeg også, og blir ganske lett stresset, men noe skjedde på sykehuset. Da vi ble skrevet ut sa jordmor at ting kom til å gå bra med oss siden jeg og typen var så avslappet. hehe. Lurt å ta ting som det kommer, men også lurt å vite litt hva man går til. Jeg visste f.eks. ikke at man kan få tette melkeganger av å fryse litt, og det er helvetes vondt. Kunne jo spart meg de tårene om jeg bare hadde kledd på meg igjen om natten isteden for å sovne toppløs etter amming