The last puzzle❤️ (etter ma)

S

Solstråla92

Flørter med forumet
Tenkte å prøve meg på dagbok skriving om veien til siste brikken vi mangler i vår lille familie, nemlig barn nummer to. Grunnen til at jeg ville teste ut dette var fordi vi var uheldige og opplevde vår største frykt. Vi hadde klart å bli gravide og gledet oss til at nummer to skulle komme og vesla skulle bli storesøster. Men på tidlig ultralyd hvor jeg skulle vært 13+6, var det ikke et hjerte som slo lenger. Dette hadde stoppet ca. 11+3.

Føltes som hele verden raste sammen. Man følte seg trist, sint, skuffet, tom og alle mulige følelser på registeret. Ble sendt videre samme dagen for å starte den medisinske aborten og komme tilbake for kuren to dager senere den 17.oktober 2024.
 
2 Dager etter MA
Sitter her nå i ettermiddag og det har nå blitt to dager siden jeg hadde min værste dag i livet. Selve prosessen gikk overraskende bra på en måte, men smertene, følelsene og synet av det som kom ut sitter som en klump i magen.

Hvordan skal man komme seg videre etter dette og hvordan vil et nytt svangerskap bli? For alt man virkelig ønsker seg oppi alt dette, uavhengig hvor tøft det er, så er det å være gravid igjen.

Så planen videre nå er selvfølgelig å lytte til kroppen, men etter mye samtaler med samboer blir det å kaste seg på prøveballen så fort blødninger stopper og gravidtesten er negativ. Så hvis du vil følge meg på veien til nummer to med alle oppturer og nedturer som måtte komme, så er du hjertelig velkommen. Står du i noe av den samme situasjonen eller lurer på noe så ikke vær redd for å spørre. Jeg har funnet ut at den beste medisinen for meg oppi dette og skulle klare å se fremover er å prate om det åpent.
 
Så trist å lese om det du går gjennom. Jeg opplevde dette i vår. Hadde en bitteliten blødning 17+0. Fikk en ul 17+1. Fosteret hadde dødd rundt uke 14. Men føler seg så lurt av sin egen kropp, og det ble vanskelig for meg å stole på egen kropp og egen fortolkning av symptomer i tida etterpå. Ønsker deg lykke til med tiden framover.
 
Svartsol skrev:
Så trist å lese om det du går gjennom. Jeg opplevde dette i vår. Hadde en bitteliten blødning 17+0. Fikk en ul 17+1. Fosteret hadde dødd rundt uke 14. Men føler seg så lurt av sin egen kropp, og det ble vanskelig for meg å stole på egen kropp og egen fortolkning av symptomer i tida etterpå. Ønsker deg lykke til med tiden framover.
Klikk for å utvide …
Kjenner veldig godt igjen de følelsene ja. Man tenker liksom når man har kommet forbi uke tolv som vi trodde uten noe blødning eller tegn på at det skulle være noe galt, så tror man jo at alt skal være bra. Eneste som hjelper meg noe i denne prosessen er å tenke at det var ikke ment at den babyen skulle bli til, at noe var galt og ikke ville vært levedyktig. Det hjelper også å vite at vi har fått det til en gang før og har ei nydelig frøken på litt over 1,5 år, så sannsynligheten for at vi lykkes neste gang er stor :)
 
Back
Topp