Tabu å være skuffet...
- Trådstarter Parmadilien
- Opprettet
Samme her. Hadde sååå mange navn pp jentelista, hadde vært i kjelleren og sniktittet på klærne etter jentungen igjen, var liksom så klar for det. Jeg og har fått små stikk av "huff nei, dette vil jeg ikke". Det går over etter to sekunder, med en hang jeg tar pp babymagen, eller kjenner spark osv.. Men likevel... Det er ikke tanker følelser jeg ønsker å hs. Jeg er jo overlykkelig for at han er frisk og fin ♡♡♡♡ Og kjærlighet til han blir jo like stor som til lillemor... Det er bare så surrealistisk og rart å tenke på.. Jeg er jo en "jentemamma". Hvordan skal jeg klare å ta meg av en gutt liksom! ?
Det verste med det er vel å ikke kunne prate om det... Alle bare forbenter at jeg ville ha en av hver.
Veldig vanskelig dette! Da jeg merket samboer også var skuffet eller overrasket følte jeg en av oss måtte være litt positiv. Men har sagt til ham hva jeg føler og han støtter meg. Han synes det er rart selv. Men det kan være at han føler han kan jenter nå.
Tror også det er litt annerledes andre gang. Man tenker mye på den første og hvordan det blir med sjalusi. Man får ikke fult fokus på graviditeten som første gang. Er litt trist over dette også tror jeg. Og at det er siste gang så mye følelser og tanker.
Alltid syntes jenter er søtere og enklere. Men så er jeg jo jente selv. Regner med det blir bra når han kommer. Bare så uvant og fjernt nå. Dessverre har vi ikke noe navn heller og det føler jeg er med på å fremmedgjøre gutten enda mer for meg.
Jo, i dette spesifikke eksempelet var det det. Jeg har sett tråder der man faktisk går ut og sier at det er dårlig gjort å ønske seg et spesifikt kjønn når folk sliter med å bli gravide.
Må også legge til at jeg føler mange andre har vært skuffet over at vi får en gutt som nr 2. Det har ikke hjulpet. Istedenfor gratulasjoner har jeg fått mere: å en gutt! Ok. Eller: Gutt ja, håpte du fikk jente osv. Det gjør jo at jeg føler det sterkere. Var mye mere stas da vi ventet en jente fra andre også.. dessverre
Jeg var en av de som slet med å bli gravide, og har spontanabortert to ganger. Likevel kjenner jeg til "skuffelsen" over at det ikke ble som jeg hadde sett for meg. Inni hodet mitt så jeg for meg en jente til, men nå venter vi en gutt. For min del handler det egentlig bare om mentale forventninger, som jeg må omstille. Jeg så for meg å bruke det samme nydelige tøyet på nytt og at det skulle bli likt som sist. Jeg tror det handler om hva man er kjent med, identitetsfølelsen som mor osv. Jeg tror at jeg hadde ønsket meg en gutt hadde jeg hatt gutt fra før, for da ville de samme tankene dukket opp med å bruke ting på nytt osv. Og at jeg da hadde vært "guttemamma".
Men jeg vet ikke om det er en sammenheng med langtidsprøving og kjønnønske/forventninger. Det tror jeg egentlig er helt tilfeldig og baserer seg på helt andre ting
Men jeg vet ikke om det er en sammenheng med langtidsprøving og kjønnønske/forventninger. Det tror jeg egentlig er helt tilfeldig og baserer seg på helt andre ting
Er egentlig merkelig at det skal være så tabu at man kjenner på skuffelse samtidig som alle rundt kan forvente at det skal bli det motsatte av det man fikk sist så man får en av hver. De kan få lov å være "skuffa" over feil kjønn, men ikke foreldrene selv.
Samma her. Men jeg er en veldig realistisk person når det kommer til sånt, jeg har ikke hatt noen magefølelse for kjønn på noen av de tre ungene. Når folk har spurt hva jeg trur det blir har jeg svart at det har jeg absolutt ingen formening om. Det er vel de som drømmer seg litt bort i forventningen om det ene eller det andre som risikerer å bli skuffet, uten at det er noe feil i å tenke sånn
Jeg kan tenke meg at jeg hadde følt det på samme måte hvis jeg hadde fått beskjed på OUL at det var gutt,for jeg hadde også en veldig sterk magefølelse på jente. Jeg tror nesten jeg ville følt at jeg måtte ha blitt kjent med barnet på nytt, fordi det var en annen enn jeg trodde.
Jeg tror også at det er litt tabu, og at det fokuseres mye på at man skal bli like glad uansett.
Du venner deg nok til tanken etter en stund, men jeg forstår godt følelsene du beskriver.
Jeg tror også at det er litt tabu, og at det fokuseres mye på at man skal bli like glad uansett.
Du venner deg nok til tanken etter en stund, men jeg forstår godt følelsene du beskriver.
Jeg klarer ikke helt å se for meg den skuffelsen. For meg var det viktig at barnet var friskt og hvilket kjønn det var spilte ingen rolle.
Kan det være at vi damer ofte føler på dette med kjønn og at man helst vil ha jente fordi vi er jenter selv?
Jeg vet ikke.
Men statistisk blir det født flere gutter enn jenter fordi dødeligheten fra gammelt av var større hos gutter enn jenter.
Så da er jo sjansen stor for at mange vil få gutter ;-)
Kan det være at vi damer ofte føler på dette med kjønn og at man helst vil ha jente fordi vi er jenter selv?
Jeg vet ikke.
Men statistisk blir det født flere gutter enn jenter fordi dødeligheten fra gammelt av var større hos gutter enn jenter.
Så da er jo sjansen stor for at mange vil få gutter ;-)
Vi ønsket oss en av hver vi ;-)
Og det fikk vi ;-)
her ønsket samboer seg jente begge ganger. Men det er nok fordi vi føler vi kan hente nå
Pin-up
Forumet er livet
Det er nok litt tabu, ja, men jeg synes ikke det bør være det. Å forestille seg, og gjerne ønske, et annet kjønn enn det som faktisk befinner seg i magen er ikke det samme som at man dermed vil elske dette barnet mindre når det blir født. Det er heller ikke mindre ønsket enn hos de som ikke nødvendigvis har en preferanse. Alle har vi felles at vi har lyst på barn, og når graviditeten er et faktum vil jeg si det er naturlig at mange undrer seg over og gjerne ser for seg hvem som vokser der inne. Uansett er jo ikke følelser og ønsker noe man kan skru av med en bryter; har man en forestilling om et visst kjønn vil det ligge der i underbevisstheten, enten man vil det eller ei.
Personlig hadde jeg ikke noen preferanser og er storfornøyd med de to guttene våre, men det er ikke alle rundt meg som ser ut til å slå seg til ro med at vi ikke lengter oss syke etter "en liten prinsesse"
Personlig hadde jeg ikke noen preferanser og er storfornøyd med de to guttene våre, men det er ikke alle rundt meg som ser ut til å slå seg til ro med at vi ikke lengter oss syke etter "en liten prinsesse"
Jeg var skuffet og sjokkert med nr 1, da det viste seg at det var en gutt.
Har 3 søstre, og nesten bare jenter i familien. Så var bombesikker på jente.
Det tok noen uker, også gledet jeg meg faktisk utrolig til å få en gutt!
Han og jeg har et veldig nært og spesielt forhold. Vi er så like i personlighet
Syntes man skal få lov til å bli skuffet. Det er jo følelser man ikke kan styre.
Man blir jo like glad i barna sine, selvom
Har 3 søstre, og nesten bare jenter i familien. Så var bombesikker på jente.
Det tok noen uker, også gledet jeg meg faktisk utrolig til å få en gutt!
Han og jeg har et veldig nært og spesielt forhold. Vi er så like i personlighet
Syntes man skal få lov til å bli skuffet. Det er jo følelser man ikke kan styre.
Man blir jo like glad i barna sine, selvom
Er nok tabu som mange sier. Jeg ønsket meg barn, så for meg er det litt rart at folk blir skuffet over feil kjønn. Men folk får jo lov å føle og mene det de vil uten at jeg skal legge meg opp i det. Så lenge folk blir like glad i ungen (tipper de fleste gjør det) og ikke forskjellsbehandler, så går det vel greit. Virker som om flere jenter ønsker seg jente enn gutt. Har gutt, og er superfornøyd med han (hadde ingen ønsker som sagt, og ville vært like fornøyd med en jente). Folk rundt meg startet å snakke om lillesøster før han i det hele tatt var født..
Det er nok litt tabu, men føler kanskje det blir mer og mer "tillatt" å si høyt hva man ønsker seg. Jeg ønsket jente med nr 1, fikk det. Var 100% sikker på at nr 2 var jente, men det var gutt. Jeg gråt som et barn da jeg ringte mamma og ble ikke fortrolig med tanken på en gutt før han var ute.. Jeg ble så skuffet! Jeg har en søster selv og ville så gjerne at eldste skylle få det samme forholdet til sin søster.. Nå er lillegutt født og han er selvsagt den nydeligste gutten i verden og mammahjertet mitt bobler over av stolthet!! Skuffelsen over kjønnet har ingenting med manko på kjærlighet å gjøre! For når alt kommer til alt, vil man jo elske barnet, uavhengig av kjønn!
Jeg ble skuffet med en gang sist for magefølelsen var så sterk på noe annet. Da var det mange som sa er ingen rett å bli gravid, tenk på.....
Ja så klart er det viktigste at man kan få barn og at de er friske!!!! Men allikevel så må man få være litt "skuffet" noen minutter allikevel.
Ja så klart er det viktigste at man kan få barn og at de er friske!!!! Men allikevel så må man få være litt "skuffet" noen minutter allikevel.
Jeg har alltid sett for meg at jeg skulle bli en guttemamma. Hver gang jeg drømte om egne barn, så var det bestandig guttebabyer jeg tenkte på. Tror det har noe med å gjøre at jeg selv alltid har vært litt "guttete" av meg, skjønner ikke dette med sminke, mote og slikt 
Har vært redd jeg ikke skulle strekke til som mamma til jenter. Men magefølelsen sa meg at det var ei jente vi ventet, så jeg var ikke overrasket etter ul som bekreftet mine mistanker. Kanskje ikke direkte skuffet heller, for lettelsen over at det var et levende og friskt lite foster i magen min var større enn alt annet. Og jeg ville ikke byttet ut jenta vi nå har fått for alt i verden! Men neste barn, ja, det håper jeg blir en gutt, og det legger jeg ikke skjul på...
Har vært redd jeg ikke skulle strekke til som mamma til jenter. Men magefølelsen sa meg at det var ei jente vi ventet, så jeg var ikke overrasket etter ul som bekreftet mine mistanker. Kanskje ikke direkte skuffet heller, for lettelsen over at det var et levende og friskt lite foster i magen min var større enn alt annet. Og jeg ville ikke byttet ut jenta vi nå har fått for alt i verden! Men neste barn, ja, det håper jeg blir en gutt, og det legger jeg ikke skjul på...
Boblefrua
Forumet er livet
Kjenner til den der.