Syntes mannen tar alt for lite initiativ med baby

[Fabmamma40]

Jeg har ei venninne som spurte meg hvordsn fordelingen var mellom oss. Hun var irritert på mannen fordi hun føltr han kunne ha stilt mer opp.

Jeg visste ikke helt hvordan jeg skulle formulere meg - for jeg vet at min man er der med en gang jeg trenger noe når jeg sitter ute med jura mine og jeg trenger noe. Han lager middag når han kommer hjem om jeg sitter å ammer.

Vi jobber begge i skole. Og han er lærer og er rimelig sliten når han kommer hjem. Så jeg forventer ikke noe av han annet enn ett kyss når han kommer hjem og at han koser/holder lille. Om han sover en time på sofaen så går det fint. Det er viktig at han får hvilt seg og han føler seg nok litt "overflødig". For det er jo jeg som sitter med maten . Men i helgene (om jeg har fått pumpet meg) så tar han lille fra kl 08-09 så sover jeg noen ekstra timer.

Det er viktig med balanse. Vi kommuniserer godt og møter behovene våres.

TS: Det var trist lesing og jeg håper og krysser fingrene for at det går seg til. God cyber-klem!

 

[FruFrøken1991]

For at mange fedre skal tørre å være mer med ungen sin så må de oppleve at de mestrer å være med ungen. Da må han da få lov å være med en fornøyd unge, skape gode bånd til barnet, for at han til slutt skal klare å trøste ungen. Et barn som ikke har gode relasjoner til sin far vil jo selvsagt skrike mer når han blir gitt misfornøyd til en far som verken føler seg trygg i rollen eller har et godt bånd til barnet. Opplev mestring med barnet mens barnet er fornøyd først, og så vil trøsten komme av seg selv når det gode båndet er skapt.
Far må ta seg av husarbeid og avslapning mens mor mater barnet. Mor tar seg av avslapning og husarbeid mens far kan ta bleieskift, bading eller lek.
Hvis dere tror at dere kan gi en misfornøyd baby til faren, når de ikke har en særlig connection, og tro at far da til slutt vil ønske å ta mer ansvar med baby - nei da har dere misforstått noe. Mestring må komme først - selvsagt med en fornøyd baby.

og hvem skal da ta «drittjobben» slik at mor kan få en blid baby i fanger for å få EM god relasjon til barnet? Det er jo ikke slik at mestringsfølelse er mindre viktig for oss. Jeg spør fordi min samboer var helt ubrukelig frem til ungene var ca 2år. I ettertid ser jeg at det hadde vært mye enklere for meg å være alene om det, da hadde jeg sluppet å tro at vi skulle være to om det. Det å gå med en forventning om at vi skulle være to om det, men i praksis være en som gjør jobben er ganske deprimerende. Det å aldri ha noe tid uten baby på armen, ha alt husarbeid selv fordi gamle holdninger fortsatt finnes mange steder, er bare trist. Hvorfor skal mannfolka dulles med? Mødre har ikke noe annet valg enn å hoppe i det med begge beina.

 

[Evlina]

og hvem skal da ta «drittjobben» slik at mor kan få en blid baby i fanger for å få EM god relasjon til barnet? Det er jo ikke slik at mestringsfølelse er mindre viktig for oss. Jeg spør fordi min samboer var helt ubrukelig frem til ungene var ca 2år. I ettertid ser jeg at det hadde vært mye enklere for meg å være alene om det, da hadde jeg sluppet å tro at vi skulle være to om det. Det å gå med en forventning om at vi skulle være to om det, men i praksis være en som gjør jobben er ganske deprimerende. Det å aldri ha noe tid uten baby på armen, ha alt husarbeid selv fordi gamle holdninger fortsatt finnes mange steder, er bare trist. Hvorfor skal mannfolka dulles med? Mødre har ikke noe annet valg enn å hoppe i det med begge beina.

Men en plass må man jo begynne når man har med udugelig mannfolk å gjøre. Først overleverer man en fornøyd baby, så gå over til å gi mer og mer ansvar til mannen. Du vet, teskje og alt det der. Ikke for at mor ikke fortjener at mannen må stå i det litt, men for at de sarte mannfolka må kjenne at de er brukanes til noe.

Her ble mannen sendt ut for å sette på første bleie og få instrukser på hva som måtte skje etter fødselen, nettopp for at han skulle få ta del i alt som skjedde og at han fikk litt "eierskap" i prosessen. Mange mødre styrer showet til de er dødssliten og så forventer st mannen tar i et tak når det skjer. Da er jo mannen vant til at mor fikser alt og sannsynligvis har hatt baby på puppen siden fødsel. Blir vanskelig å bare hoppe inn i det da. Vi hadde 50% perm hver fra fødsel av så han måtte trå til tidlig mens jeg holdt på med eksamen og da var det viktig at han var komfortabel med babyen på alle måter.

Angående husarbeid så må man ta samtalene om det om man ønsker at noe skal skje, for vi mennesker er som uoppdratte drittunger om vi ikke konstant blir påminnet at vi har en jobb å gjøre. Og har man dullet for mye med gubben og latt han slippe unna på grunn av "jobb" så får man bare ha det så godt

Konklusjonen min personlig er at jeg setter utrolig mye mer pris på mannen min etter å ha lest her

 

[Snurri]

Nå er frøkna vår snart 3 måneder og jeg føler nesten jeg gjør alt aleine om ikke jeg må fysisk spør om hjelp. I starten var han veldig flink, skifta på bleier og lagde flasker (var prematur og dysmatur så hadde sonde en liten stund og fikk flasker med tilskudd). Etter den perioden så føler jeg at alt arbeidet har havnet på meg. Han gjør absolutt ingenting annet enn å holde henne og kose når han først holder henne. Jeg må fysisk be om at han skifter bleie og fortelle at hun ikke fortsatt kan ha på den bodyen/pysjen når hun har gulpa. Jeg gjør også alt av husarbeid og klesvask.

Altså jeg har ikke peiling på hvor mange ganger min mat har blitt kald fordi hun ikke vil sovne eller plutselig våkner. Han spør ikke en gang om han skal hjelpe. Har hun hatt vondt i magen en hel natt og jeg ikke har fått noe som helst søvn så må jeg be han om å stå opp med henne. Da kommer han somregel bare tilbake med henne etter en halvtime fordi han ikke klarer å roe henne ned. Det klarer ikke jeg heller liksom, man må jo bare holde henne og trøste til det går over. Jeg føler at siden han har jobb (hjemmekontor) så kan jeg ikke mase og forvente så mye hjelp, men det er kun til et visst punkt...

Jeg kjenner alt dette tærer så mye på følelsene mine at jeg vet ikke hva jeg skal gjøre eller hvordan jeg skal ta det opp. Jeg hater at andre blir lei seg og er derfor ekstremt dårlig på å ta opp ting. Selv om jeg føler han burde hjelpe mer og ta mer initiativ uten at jeg må mase/be om det så føler jeg ikke at han fortjener å føle seg dritt fordi jeg er misfornøyd. Han gjør alt jeg ber han om, jeg er bare dritt lei av å be og føler jeg må mase på han for å gjøre noe han i utgangspunktet burde ha tenkt på selv. Jeg er en person som er avhengig av nærhet, men har kjent i det siste at jeg nesten ikke har lyst å bli holdt rundt lenger. Jeg kan ikke ha det sånn, men vet ikke hva jeg kan gjøre for å fikse det.

Har dere noen tips?

Du må bite i det sure eplet og innse at dette går ikke i lengden. Her må det forandringer til, og selv om han jobber (hjemmekontor eller på arbeidsplass), så betyr baby i hus = lite søvn og ekstra jobbing på pappa’n også. Du skal ikke behøve å mase. Men om du kan (og jeg vet dette er vanskelig), så sett opp en plan for når han skal ha 100% ansvar for baby. Dvs at i den perioden, så er det han som skal se til at hun har alt hun trenger, passe på bleie, trøste, se om hun er sulten, må skiftes tøy på osv. Når han har henne, så er det han som får spise kald middag.

En sånn VELDIG tydelig ansvarsfordeling har hjulpet her. Og å være tydelig på klokkeslett. Du har baby kl 7-16, han har baby 16-20, du har baby 20-04, han har baby 04-07. For eksempel. Tilpass så det passer dere og deres baby. Den som ikke har baby er den som må gjøre husarbeid og lage mat osv.

Å passe baby er mer enn en fulltidsjobb. Det er den tøffeste og mest slitsomme jobben jeg har hatt (skjønt ikke en «ille» jobb, men en tøff jobb). Det er ikke sånn at mannen din trenger mer søvn enn deg fordi han jobber og du er «hjemme». Motsatt! Du trenger mer søvn enn han! Så ikke prøv å ta på deg alt, og så bare bli sliten og lei fordi du naturlig nok ikke kan gjøre alt alene. Det er lov å si at det blir for mye, det er lov å kreve at han bidrar mer aktivt. Men gjør det meget tydelig og bli enige om hvem som har baby når.

 

[Snurri]

P.S. Fedre har akkurat samme utgangspunkt som mødre for å skape en god relasjon til sine barn. Klart han må venne seg til ting og bli kjent med baby, men ikke FØR han tar seg av baby. Underveis! Akkurat på samme måte som mor ble vant til ting og kjent med baby. Mor kunne ikke bare gi fra seg baby til noen når den var utrøstelig og si «jeg må skape en bedre relasjon først». Ikke noe annerledes for fedre! De må bare hoppe i det og stå i det de også. Og de klarer det kjempeflott! Ikke undervurder hvor fort mannfolka lærer og hvilke triks de utvikler når de må, og når ingen er der for å sy puter under armene på dem. De klarer dette helt fint.

 

[Maddieh]

Men en plass må man jo begynne når man har med udugelig mannfolk å gjøre. Først overleverer man en fornøyd baby, så gå over til å gi mer og mer ansvar til mannen. Du vet, teskje og alt det der. Ikke for at mor ikke fortjener at mannen må stå i det litt, men for at de sarte mannfolka må kjenne at de er brukanes til noe.

Her ble mannen sendt ut for å sette på første bleie og få instrukser på hva som måtte skje etter fødselen, nettopp for at han skulle få ta del i alt som skjedde og at han fikk litt "eierskap" i prosessen. Mange mødre styrer showet til de er dødssliten og så forventer st mannen tar i et tak når det skjer. Da er jo mannen vant til at mor fikser alt og sannsynligvis har hatt baby på puppen siden fødsel. Blir vanskelig å bare hoppe inn i det da. Vi hadde 50% perm hver fra fødsel av så han måtte trå til tidlig mens jeg holdt på med eksamen og da var det viktig at han var komfortabel med babyen på alle måter.

Angående husarbeid så må man ta samtalene om det om man ønsker at noe skal skje, for vi mennesker er som uoppdratte drittunger om vi ikke konstant blir påminnet at vi har en jobb å gjøre. Og har man dullet for mye med gubben og latt han slippe unna på grunn av "jobb" så får man bare ha det så godt

Konklusjonen min personlig er at jeg setter utrolig mye mer pris på mannen min etter å ha lest her

Jeg setter også mer pris på mannen min for å si det sånn!

 

[FruFrøken1991]

Men en plass må man jo begynne når man har med udugelig mannfolk å gjøre. Først overleverer man en fornøyd baby, så gå over til å gi mer og mer ansvar til mannen. Du vet, teskje og alt det der. Ikke for at mor ikke fortjener at mannen må stå i det litt, men for at de sarte mannfolka må kjenne at de er brukanes til noe.

Her ble mannen sendt ut for å sette på første bleie og få instrukser på hva som måtte skje etter fødselen, nettopp for at han skulle få ta del i alt som skjedde og at han fikk litt "eierskap" i prosessen. Mange mødre styrer showet til de er dødssliten og så forventer st mannen tar i et tak når det skjer. Da er jo mannen vant til at mor fikser alt og sannsynligvis har hatt baby på puppen siden fødsel. Blir vanskelig å bare hoppe inn i det da. Vi hadde 50% perm hver fra fødsel av så han måtte trå til tidlig mens jeg holdt på med eksamen og da var det viktig at han var komfortabel med babyen på alle måter.

Angående husarbeid så må man ta samtalene om det om man ønsker at noe skal skje, for vi mennesker er som uoppdratte drittunger om vi ikke konstant blir påminnet at vi har en jobb å gjøre. Og har man dullet for mye med gubben og latt han slippe unna på grunn av "jobb" så får man bare ha det så godt

Konklusjonen min personlig er at jeg setter utrolig mye mer pris på mannen min etter å ha lest her

jeg lurer på hvem som skal ta ungen når den er misfornøyd før mor og far har fått en relasjon til barnet? Mange sier far er en like god omsorgsperson som mor, men han skal slippe å ha ansvar for en utrøstelig kolikkunge feks? Hvor er logikken i det? Hvorfor skal fedre slippe alle de grusomme timene med skriking? Mange mødre styrer showet sier du, men de må jo det om far skal slippe unna alt bortsett fra når ungen er blid og fornøyd? Dobbeltmoralen lenge leve..

 

[lykke_liten]

Nå er mannen min flink og gjør det meste 50/50. Men jeg har vært klar på det fra begynnelsen. Enten er vi to om å ha barn, ellers får han flytte for seg selv for jeg gidder ikke være mora hans og.

 

[Evlina]

jeg lurer på hvem som skal ta ungen når den er misfornøyd før mor og far har fått en relasjon til barnet? Mange sier far er en like god omsorgsperson som mor, men han skal slippe å ha ansvar for en utrøstelig kolikkunge feks? Hvor er logikken i det? Hvorfor skal fedre slippe alle de grusomme timene med skriking? Mange mødre styrer showet sier du, men de må jo det om far skal slippe unna alt bortsett fra når ungen er blid og fornøyd? Dobbeltmoralen lenge leve..

Nei, jeg vet ikke. Har enda ikke opplevd at far ikke har tatt i et tak når det kommer til baby/unge. Og for min del så er det så fjernt fra min virkelighet at ikke far er med fra begynnelsen på alt, utrøstelig unge eller ikke. Så da må man jo dra slutninger ut i fra hva man vet fra virkeligheten. Tydeligvis så er det jo enten mor som ikke ønsker å gi slipp på ansvaret for ungen eller så er det far som ikke tar nok initativ for å ta ansvar for ungen. Mannfolk gjør sjelden ting rett i damers øyne, og spesielt ikke når det kommer til babyer, så det er kanskje ikke så rart at de ikke tar mer initiativ. Men uansett , begge tingene er jo borti natta. Men man er to foreldre, så da må det være mulig å samarbeide. Mor må tørre å si i fra om at far er tafatt og far må si i fra at mor er litt vel kontrollerende (den fikk jeg nemlig).

Vi er nok mer enige enn du innser, hvis du leser det jeg skriver en gang til. Jeg sier ikke at far skal slippe unna, men det er nok en grunn til at far ikke er mer involvert, som nevnt over. Da kan det jo være lurt å gjøre ting litt etter litt sånn at far faktisk kan føle at han får til. Fedre blir nok ganske overkjørt i babyfasen dessverre og da blir de inaktiv.

Jeg er nok i mindretall av de som mener at både mor og far er tilknytningspersoner fra begynnelsen av, så jeg har latt far ta ungen mer enn hva andre ville ha gjort

 

[Maddieh]

Nei, jeg vet ikke. Har enda ikke opplevd at far ikke har tatt i et tak når det kommer til baby/unge. Og for min del så er det så fjernt fra min virkelighet at ikke far er med fra begynnelsen på alt, utrøstelig unge eller ikke. Så da må man jo dra slutninger ut i fra hva man vet fra virkeligheten. Tydeligvis så er det jo enten mor som ikke ønsker å gi slipp på ansvaret for ungen eller så er det far som ikke tar nok initativ for å ta ansvar for ungen. Mannfolk gjør sjelden ting rett i damers øyne, og spesielt ikke når det kommer til babyer, så det er kanskje ikke så rart at de ikke tar mer initiativ. Men uansett , begge tingene er jo borti natta. Men man er to foreldre, så da må det være mulig å samarbeide. Mor må tørre å si i fra om at far er tafatt og far må si i fra at mor er litt vel kontrollerende (den fikk jeg nemlig).

Vi er nok mer enige enn du innser, hvis du leser det jeg skriver en gang til. Jeg sier ikke at far skal slippe unna, men det er nok en grunn til at far ikke er mer involvert, som nevnt over. Da kan det jo være lurt å gjøre ting litt etter litt sånn at far faktisk kan føle at han får til. Fedre blir nok ganske overkjørt i babyfasen dessverre og da blir de inaktiv.

Jeg er nok i mindretall av de som mener at både mor og far er tilknytningspersoner fra begynnelsen av, så jeg har latt far ta ungen mer enn hva andre ville ha gjort

Far tok ungen mer enn sin del i begynnelsen her og tar ca 50 % nå.
Hu er omtrent like knyttet til oss begge.

 

[Mor2barn]

og hvem skal da ta «drittjobben» slik at mor kan få en blid baby i fanger for å få EM god relasjon til barnet? Det er jo ikke slik at mestringsfølelse er mindre viktig for oss. Jeg spør fordi min samboer var helt ubrukelig frem til ungene var ca 2år. I ettertid ser jeg at det hadde vært mye enklere for meg å være alene om det, da hadde jeg sluppet å tro at vi skulle være to om det. Det å gå med en forventning om at vi skulle være to om det, men i praksis være en som gjør jobben er ganske deprimerende. Det å aldri ha noe tid uten baby på armen, ha alt husarbeid selv fordi gamle holdninger fortsatt finnes mange steder, er bare trist. Hvorfor skal mannfolka dulles med? Mødre har ikke noe annet valg enn å hoppe i det med begge beina.

Amen

 

[Evlina]

Amen

Så det du mener er at mannfolk skal skjønne at de må ta i et tak? Har du bodd sammen med en mann? De er jo barn selv til de får kniven på strupen og må forandre seg selv? Hvorfor skal man ikke da, på en eller annen måte, få overbevist far om at noe må gjøres? De har ikke, og kommer aldri til å få samme bånd med barnet som mødre gjør og ting faller da ikke like naturlig for dem å gjøre? Ja, man kan la være å dulle med dem, men noen trenger at man tar det litt rolig og får dem til å gjøre det man vil de skal gjøre?

Vet ikke om formuleringen min var dårlig, men gud bedre det går an å lese hva som skrives før man er uenig i noe som i bunn og grunn man ikke er uenige i

Jeg hadde aaaaaldri godtatt at det ikke blitt tatt i et tak, og hadde han klagd på å stå opp med ungen "fordi han skulle på jobb" så hadde han bare kunne latt være å komme hjem igjen. Så på en eller annen plass har kommunikasjonen og samarbeidet med disse mannebarna sviktet.

 

[Kengu]

Altså,an har hjemmekontor så da er han selvsagt utilgjengelig i arbeidstiden, akkurat som han ville vært om han jobbet ute,men resten av tiden bør han jo være der for dere, samtidig vet jeg mange mannfolk sykes små babyer er skulle å trenger litt tid for å vokse seg inn i papparollen

 

[Mor2barn]

Så det du mener er at mannfolk skal skjønne at de må ta i et tak? Har du bodd sammen med en mann? De er jo barn selv til de får kniven på strupen og må forandre seg selv? Hvorfor skal man ikke da, på en eller annen måte, få overbevist far om at noe må gjøres? De har ikke, og kommer aldri til å få samme bånd med barnet som mødre gjør og ting faller da ikke like naturlig for dem å gjøre? Ja, man kan la være å dulle med dem, men noen trenger at man tar det litt rolig og får dem til å gjøre det man vil de skal gjøre?

Vet ikke om formuleringen min var dårlig, men gud bedre det går an å lese hva som skrives før man er uenig i noe som i bunn og grunn man ikke er uenige i

Jeg hadde aaaaaldri godtatt at det ikke blitt tatt i et tak, og hadde han klagd på å stå opp med ungen "fordi han skulle på jobb" så hadde han bare kunne latt være å komme hjem igjen. Så på en eller annen plass har kommunikasjonen og samarbeidet med disse mannebarna sviktet.

Nei eg meiner at dei må ta i tak. Og eg har vert gift. Han tok ikkje tak. Me gikk til familievernkontoret. Men han hjalp med første barnet, ergo så visste han, når nr 2 kom ble alt mitt ansvar.

Og eg kommer aldri til å godta at ein voksen person ikkje kan ta ansvar, mann eller ei.

 

[Småbarnspappa]

Nå ble det i overkant mye ekkokammer-stemning her synes jeg. Der er lov å være frustrert, men at alle fedre er totalt ubrukelige stiller jeg meg noe tvilende til.

Det er helt klart at mange fedre føler seg usikre på spedbarn. Og kanskje til og med mindre knyttet til barnet sitt enn mor gjør.
Mor har en ganske saftig tjuvstart på forelder-barn-relasjonen, med 9 mnd der de er fysisk festet i hverandre med alt dette innebærer av hormoner, følelser osv, noe som på mange vis fortsetter langt forbi barselperioden. I samme periode opplever far at kjæresten får et annet menneske i livet som er viktigere enn alt, og alt som var før er snudd på hodet.

Jeg var ikke nevneverdig usikker på babystell og slikt når jeg ble far, men skjønte ganske fort at den mest effektive måten å roe arvingen ofte var å gi ham til mor(s bryst). Når han så roer seg med en gang der så er det klart at dette gir mer mestring for mor enn for far.

I samme periode får mor dekket sitt nærhetsbehov og vel så det, imens far nok fort kan bli frustrert av mangel på både sex, kos og nærhet.
Svært mange samlivsbrudd skjer i sped- og småbarnsperioden, noe som er forståelig.

Til ts: er samboeren din mer innesluttet enn før? Mindre energi? Endret adferd? Sover han mye? (Er han deprimert?)

Men!

Der går over, -eller ihvertfall, -det blir bedre!
Noen par bør gå fra hverandre, men denne perioden er en total unntakstilstand, veldig mye går seg til etter hvert.

Jeg trives mye bedre med småbarn enn med spedbarn, og føler meg for så vidt også mye mer kompetent med dem, de er jo i mye større grad små mennesker enn små fettklumper som stort sett sover eller spiser.
Dette med arbeidsfordeling i hjemmet er det heldigvis ingen fasit på, -dere som bor med partnere som bidrar minimalt i husarbeidet synes jeg synd på, dere har muligens funnet noen i overkant mannete mannemanner (eller bare slubberter). Men det var vel trolig også status før dere valgte å få barn?

Det vil i min verden aldri være nøyaktig 50/50 på husarbeid/barnestell osv, men så lenge begge drar (noe av) lasset og det «går opp» så er det greit. I perioder yter den ene mer, i perioder den andre. Jeg lager stort sett all mat i heimen og baker brød og eventuelle kaker, men det har jeg gjort alltid, så jeg forventer ikke at hun plutselig skal ta 50%. Hun vasker mer tøy, jeg legger mer tøy i skapet. Jeg vasker bilen, hun leverer mest i barnehage. Hun skifter flest bleier. Osv.
Kanskje gjør hun mer enn meg totalt, kanskje ikke, men det bryr meg fint lite. I sum så går AS familien rundt, og barna smiler, så da er jeg happy.

 

[Evlina]

Nå ble det i overkant mye ekkokammer-stemning her synes jeg. Der er lov å være frustrert, men at alle fedre er totalt ubrukelige stiller jeg meg noe tvilende til.

Det er helt klart at mange fedre føler seg usikre på spedbarn. Og kanskje til og med mindre knyttet til barnet sitt enn mor gjør.
Mor har en ganske saftig tjuvstart på forelder-barn-relasjonen, med 9 mnd der de er fysisk festet i hverandre med alt dette innebærer av hormoner, følelser osv, noe som på mange vis fortsetter langt forbi barselperioden. I samme periode opplever far at kjæresten får et annet menneske i livet som er viktigere enn alt, og alt som var før er snudd på hodet.

Jeg var ikke nevneverdig usikker på babystell og slikt når jeg ble far, men skjønte ganske fort at den mest effektive måten å roe arvingen ofte var å gi ham til mor(s bryst). Når han så roer seg med en gang der så er det klart at dette gir mer mestring for mor enn for far.

I samme periode får mor dekket sitt nærhetsbehov og vel så det, imens far nok fort kan bli frustrert av mangel på både sex, kos og nærhet.
Svært mange samlivsbrudd skjer i sped- og småbarnsperioden, noe som er forståelig.

Til ts: er samboeren din mer innesluttet enn før? Mindre energi? Endret adferd? Sover han mye? (Er han deprimert?)

Men!

Der går over, -eller ihvertfall, -det blir bedre!
Noen par bør gå fra hverandre, men denne perioden er en total unntakstilstand, veldig mye går seg til etter hvert.

Jeg trives mye bedre med småbarn enn med spedbarn, og føler meg for så vidt også mye mer kompetent med dem, de er jo i mye større grad små mennesker enn små fettklumper som stort sett sover eller spiser.
Dette med arbeidsfordeling i hjemmet er det heldigvis ingen fasit på, -dere som bor med partnere som bidrar minimalt i husarbeidet synes jeg synd på, dere har muligens funnet noen i overkant mannete mannemanner (eller bare slubberter). Men det var vel trolig også status før dere valgte å få barn?

Det vil i min verden aldri være nøyaktig 50/50 på husarbeid/barnestell osv, men så lenge begge drar (noe av) lasset og det «går opp» så er det greit. I perioder yter den ene mer, i perioder den andre. Jeg lager stort sett all mat i heimen og baker brød og eventuelle kaker, men det har jeg gjort alltid, så jeg forventer ikke at hun plutselig skal ta 50%. Hun vasker mer tøy, jeg legger mer tøy i skapet. Jeg vasker bilen, hun leverer mest i barnehage. Hun skifter flest bleier. Osv.
Kanskje gjør hun mer enn meg totalt, kanskje ikke, men det bryr meg fint lite. I sum så går AS familien rundt, og barna smiler, så da er jeg happy.

Fint med et mannlig synspunkt på situasjonen!

Men, det er ikke å stikke under en stol at mange mannfolk har det litt for godt hjemme og slipper unna mye på grunn av ditt og datt. Dette er ting som må jobbes med, men hvis ingen gidder å ta opp problemstillingene som dukker opp i babytiden så blir det mye frustrasjon. Dette gjelder begge parter. Han, fordi han føler at han ikke slipper til og hun, fordi hun føler han ikke bidrar. Ting må diskuteres og man må komme til en enighet, for som du sier, det er unntakstilstand. Og da må man samarbeide og ikke jobbe mot hverandre.

Men jeg står fast på meningen at de fleste menn er mannebarn til de er tvunget til å vokse opp jeg må fremdeles minne mannen på at man tar ikke finskjorta på seg når man går i garasjen for å skru på bil heldigvis så er han mer enn kapabel til å ta seg av husholdningen og bidra med ungen i samme slengen

 

[Kengu]

Fint med et mannlig synspunkt på situasjonen!

Men, det er ikke å stikke under en stol at mange mannfolk har det litt for godt hjemme og slipper unna mye på grunn av ditt og datt. Dette er ting som må jobbes med, men hvis ingen gidder å ta opp problemstillingene som dukker opp i babytiden så blir det mye frustrasjon. Dette gjelder begge parter. Han, fordi han føler at han ikke slipper til og hun, fordi hun føler han ikke bidrar. Ting må diskuteres og man må komme til en enighet, for som du sier, det er unntakstilstand. Og da må man samarbeide og ikke jobbe mot hverandre.

Men jeg står fast på meningen at de fleste menn er mannebarn til de er tvunget til å vokse opp jeg må fremdeles minne mannen på at man tar ikke finskjorta på seg når man går i garasjen for å skru på bil heldigvis så er han mer enn kapabel til å ta seg av husholdningen og bidra med ungen i samme slengen

Du må gjerne snakke om din mann, min mann og en god del andre menn er definitivt ikke mannebarn

 

[Evlina]

Du må gjerne snakke om din mann, min mann og en god del andre menn er definitivt ikke mannebarn

Så flott for deg og alle andre som ikke har det

 

[Starflower]

Nei, jeg vet ikke. Har enda ikke opplevd at far ikke har tatt i et tak når det kommer til baby/unge. Og for min del så er det så fjernt fra min virkelighet at ikke far er med fra begynnelsen på alt, utrøstelig unge eller ikke. Så da må man jo dra slutninger ut i fra hva man vet fra virkeligheten. Tydeligvis så er det jo enten mor som ikke ønsker å gi slipp på ansvaret for ungen eller så er det far som ikke tar nok initativ for å ta ansvar for ungen. Mannfolk gjør sjelden ting rett i damers øyne, og spesielt ikke når det kommer til babyer, så det er kanskje ikke så rart at de ikke tar mer initiativ. Men uansett , begge tingene er jo borti natta. Men man er to foreldre, så da må det være mulig å samarbeide. Mor må tørre å si i fra om at far er tafatt og far må si i fra at mor er litt vel kontrollerende (den fikk jeg nemlig).

Vi er nok mer enige enn du innser, hvis du leser det jeg skriver en gang til. Jeg sier ikke at far skal slippe unna, men det er nok en grunn til at far ikke er mer involvert, som nevnt over. Da kan det jo være lurt å gjøre ting litt etter litt sånn at far faktisk kan føle at han får til. Fedre blir nok ganske overkjørt i babyfasen dessverre og da blir de inaktiv.

Jeg er nok i mindretall av de som mener at både mor og far er tilknytningspersoner fra begynnelsen av, så jeg har latt far ta ungen mer enn hva andre ville ha gjort

Jeg er enig med deg og snakket med pappaen om det lenge før hun ble født at jeg ville at han skulle få en god relasjon fra starten og at dette var noe vi gjor sammen. Jeg steppet til siden og lot han lære siden alt var nytt. Jeg ga også beskjed på forhånd at jeg garantert kom til å overstyre og at han måtte si i fra. Jeg har ikke hatt behov for å overstyre før nå. Eksempel, hun har hatt mye vondt i magen på grunn av melkeproteinallergi. Jeg måtte holde henne mens hun sov i flere uker fordi hun våkna hver gang hun ble lagt ned. Hver gang far fikk ansvar så la han henne ned hver gang hun sovnet fordi han hadde andre ting han heller ville gjøre og når hun våknet og gråt sånn 1 min etterpå så holdt han på med noe og ikke reagerte. Det endte i at jeg måtte droppe alt jeg holdt på med og gå å plukke henne opp og sitte der med henne. Gang på gang selv om jeg sa at han måtte sitte der med henne.
Nå når jeg er melkefri så har hun ikke like mye vondt, men det hender innimellom hun får vondt. Så nå i dag skulle jeg en tur ut, var borte i kanskje 20-30 minutter, da jeg dro var det en mett, fornøyd og trøtt liten baby, da jeg kom tilbake var det en gråtende baby. Så spurte jeg rolig om hun hadde grått hele tiden og fikk til svar at ja ikke hele tiden, men nesten for hun hadde hatt vondt i magen. Han satt med henne i sofaen og hun lå i armen vendt mot tven. Jeg forklarte at hun var trøtt, og han sa at nei for hun ville ikke sove. Jeg plukket henne opp og hun sov innen 5 minutter var gått i sin egen seng. Her har han tydeligvis ikke forstått signalene hennes. Hun sovner ikke vendt mot tven, hun trenger fred og ro i armkroken vendt mot pappa. Han viste hun var trøtt, men har ikke forstått hva hun trenger for å sove. Hun våknet igjen når jeg var i dusjen, så han hadde plukket henne opp, så spurte jeg om hun hadde fått ny bleie. Nei det hadde hun ikke.

Jeg prøvde å snakke om dette etterpå, spurte forsiktig om han følte at han ikke klarte å tyde signalene hennes like godt lenger. Han svarte at nei hvorfor lurte jeg på det. Så tok jeg opp det med at hun var trøtt tidligere og svaret jeg fikk da var at jo han holdt jo på, så tok jeg over. Altså jeg mener at om han har prøvd i 20-30 minutter å få henne til å sove så har jeg lov å gripe inn.. Jeg prøvde å forklare at han må holde henne vekk fra tven og heller litt godt inntil seg, men da ble han bare sur. Så kommenterte jeg det at jeg ikke følte at han engasjerte seg så mye i det siste og lurte på om det var en grunn for det, så fikk jeg bare til svar at nei han følte at han gjor like mye som før og at jeg bare tok over. Jeg mener det at når han har fått en sjanse til å gjøre noe og jeg til og med har forklart han hva han må gjøre uten at han gjør det innen rimelig tid så har jeg lov til å ta over... Så fikk jeg ikke svar på noe mer. En annen dag lå hun på lekematta si, når hun gikk lei og begynte å slå sutre så spurte jeg om ikke han kunne ta henne fordi jeg var midt i middagen, så gikk han bort, putta tutten i munnen og gikk tilbake til pcen sin. Hun begynte å sutre igjen to sekunder etterpå, så jeg måtte be en gang til, så gjor han det samme. Det var ikke før jeg fortalte at det var tydelig hun ikke ville ligge der lengre at han gikk surt bort å plukket henne opp. Hans pc ting var tydeligvis viktigere enn min middagslaging.

Jeg kjenner jeg blir så sur og lei av å måtte forklare og be og mase. Det nytter jo tydeligvis ikke å ta det opp mår han mener at han ikke gjør mindre nå enn før..

Tror bare jeg må lage en timeplan som noen over her foreslo.
Gud det ble et langt svar

Han har sikkert byttet bleie på henne 2 ganger i løpet av de siste 2 ukene...

 

[Snurri]

Jeg er enig med deg og snakket med pappaen om det lenge før hun ble født at jeg ville at han skulle få en god relasjon fra starten og at dette var noe vi gjor sammen. Jeg steppet til siden og lot han lære siden alt var nytt. Jeg ga også beskjed på forhånd at jeg garantert kom til å overstyre og at han måtte si i fra. Jeg har ikke hatt behov for å overstyre før nå. Eksempel, hun har hatt mye vondt i magen på grunn av melkeproteinallergi. Jeg måtte holde henne mens hun sov i flere uker fordi hun våkna hver gang hun ble lagt ned. Hver gang far fikk ansvar så la han henne ned hver gang hun sovnet fordi han hadde andre ting han heller ville gjøre og når hun våknet og gråt sånn 1 min etterpå så holdt han på med noe og ikke reagerte. Det endte i at jeg måtte droppe alt jeg holdt på med og gå å plukke henne opp og sitte der med henne. Gang på gang selv om jeg sa at han måtte sitte der med henne.
Nå når jeg er melkefri så har hun ikke like mye vondt, men det hender innimellom hun får vondt. Så nå i dag skulle jeg en tur ut, var borte i kanskje 20-30 minutter, da jeg dro var det en mett, fornøyd og trøtt liten baby, da jeg kom tilbake var det en gråtende baby. Så spurte jeg rolig om hun hadde grått hele tiden og fikk til svar at ja ikke hele tiden, men nesten for hun hadde hatt vondt i magen. Han satt med henne i sofaen og hun lå i armen vendt mot tven. Jeg forklarte at hun var trøtt, og han sa at nei for hun ville ikke sove. Jeg plukket henne opp og hun sov innen 5 minutter var gått i sin egen seng. Her har han tydeligvis ikke forstått signalene hennes. Hun sovner ikke vendt mot tven, hun trenger fred og ro i armkroken vendt mot pappa. Han viste hun var trøtt, men har ikke forstått hva hun trenger for å sove. Hun våknet igjen når jeg var i dusjen, så han hadde plukket henne opp, så spurte jeg om hun hadde fått ny bleie. Nei det hadde hun ikke.

Jeg prøvde å snakke om dette etterpå, spurte forsiktig om han følte at han ikke klarte å tyde signalene hennes like godt lenger. Han svarte at nei hvorfor lurte jeg på det. Så tok jeg opp det med at hun var trøtt tidligere og svaret jeg fikk da var at jo han holdt jo på, så tok jeg over. Altså jeg mener at om han har prøvd i 20-30 minutter å få henne til å sove så har jeg lov å gripe inn.. Jeg prøvde å forklare at han må holde henne vekk fra tven og heller litt godt inntil seg, men da ble han bare sur. Så kommenterte jeg det at jeg ikke følte at han engasjerte seg så mye i det siste og lurte på om det var en grunn for det, så fikk jeg bare til svar at nei han følte at han gjor like mye som før og at jeg bare tok over. Jeg mener det at når han har fått en sjanse til å gjøre noe og jeg til og med har forklart han hva han må gjøre uten at han gjør det innen rimelig tid så har jeg lov til å ta over... Så fikk jeg ikke svar på noe mer. En annen dag lå hun på lekematta si, når hun gikk lei og begynte å slå sutre så spurte jeg om ikke han kunne ta henne fordi jeg var midt i middagen, så gikk han bort, putta tutten i munnen og gikk tilbake til pcen sin. Hun begynte å sutre igjen to sekunder etterpå, så jeg måtte be en gang til, så gjor han det samme. Det var ikke før jeg fortalte at det var tydelig hun ikke ville ligge der lengre at han gikk surt bort å plukket henne opp. Hans pc ting var tydeligvis viktigere enn min middagslaging.

Jeg kjenner jeg blir så sur og lei av å måtte forklare og be og mase. Det nytter jo tydeligvis ikke å ta det opp mår han mener at han ikke gjør mindre nå enn før..

Tror bare jeg må lage en timeplan som noen over her foreslo.
Gud det ble et langt svar

Han har sikkert byttet bleie på henne 2 ganger i løpet av de siste 2 ukene...

Ok, jeg tenker du må lese hva du selv skrev her. Og så lese hva jeg skrev i mitt råd til deg.

Du argumenterer veldig for at du har «lov» til å ta over når/dersom mannen ikke har løst et problem innen 20 minutter. Jeg har ikke sett denne regelen noe sted. Og tvert imot vil jeg si at du ødelegger for deg selv ved å holde på slik. Når far har baby, så er det far som har baby, og ja han kommer til å gjøre ting på en annen måte enn deg. Det er også fordi ting som fungerer for deg ikke vil fungere for han. Han MÅ få lov til å ta seg av baby uten kritikk fra deg, ihvertfall om du siden går og forventer at han skal ta ansvar. Så lenge det ikke er snakk om liv og død eller alvorlig fare, så må du klare å la de holde på.

Baby sov ikke innen 30 min, så det var et problem? Herlighet, igår sov ikke min mellom kl 14:30 og 20:30, og det selv om alle tegn på tretthet var der. Det er nå bare ikke alltid at baby sover etter et skjema... Min er 7 mnd. Mannen som hadde baby etter jobb fra kl 16. Hva gjorde jeg i mellomtiden? Jeg satt ikke og ergret meg over at mannen ikke fikk baby til å sove, jeg spiste middag, luftet hunder, tok meg en dusj, hengte opp klesvasken, så på videoer på nett mens jeg brettet rent tøy... Og jeg tok ikke over baby igjen før han skulle ha mat (ammer). Hadde mannen kunne gitt mat, så han jeg overlatt det til han også. Får jeg baby til å sovne fortere? Tja, jeg gjør det på en annen måte, men mannen får også til, dog med helt andre teknikker enn meg. Jeg har ikke tatt tiden, så vet ikke hvem som er «flinkest» der. Spiller det egentlig noen rolle?

Misforstå meg rett, jeg har også klaget til min mann når han gjør ting på en annen måte enn meg, der og da kan det være vanskelig å se hva som er best å gjøre/si. Men i etterkant ser jeg at de klarer seg helt fint uten at jeg hopper inn. Og så blir det en vane om mannen tar over på faste tider, da lærer du deg å senke skuldrene og overlate ansvaret til noen andre. Sliter du med at du føler du «må» ta over, så forlat huset og vær borte i noen timer. Eller legg deg og sov! Ikke sitt og se over skuldra til mannen ihvertfall.

I tilfellet med middagen. Der skulle dere ha avtalt hvem som har ansvaret. Det er så åpenbart at du fortsatt har ansvaret her både i hva du spør han om og hva han reagerer med. Han gjør korte inngrep i det som åpenbart oppfattes som «din» tid med baby. Og dette bekreftes av deg ved at du fortsetter å instruere. Men dersom dere avtaler tydelig hvem som har ansvaret for baby, og mannen har sin tur, så er det din jobb å la de være i fred. Du kan minne mannen kjapt på at PC distraherer han fra å følge med på baby, idet hans «tur» starter, men underveis må du la de være. Du gjør neppe alt perfekt selv heller.

Neste gang du føler for å bryte inn, spør deg selv: hva er det værste som kan skje dersom de holder på slik en stund til? Dersom svaret ikke er: baby kan dø/bli alvorlig skadet/få alvorlige mén/utviklingsforstyrrelser osv, så la de være i fred.

Oppsummert: om du vil at mannen skal ta ansvar, så må du også være beredt til å gi fra deg ansvaret. Uten noen men/hvis/dersom.