Den største kritikeren til å gi mme til barnet sitt er gjerne en selv. Og det er gjerne slik at om man ikke klarer å amme så føler man seg som en dårlig mor, fordi det skal være den naturligste ting i verden å klare å amme barnet sitt. Når man ikke klarer det, så begynner man å tvile på sin egen rolle som mor og om man i det hele tatt er egnet som mor. Det var slik jeg følte det. Etter bare en uke sa helsesøster at jeg burde gi opp ammingen fordi jeg hyperventilerte når jeg la babyen til brystet, og han ikke ville die, selv om jeg hadde nok av melk. Det hjalp ikke at jeg hadde fødselsdepresjon i tillegg. Så da ble det mme. Og takk og lov for at det finnes! Vet ikke hva jeg hadde gjort uten. Dette er bare min historie. Men det jeg vil si er at:
Ikke bry deg om hva andre mener! Mamming foran amming sier nå jeg.
Ikke bry deg om hva andre mener! Mamming foran amming sier nå jeg.