Jeg og samboer er kun 7 uker på vei ennå, men om alt går bra vil vi jo fortelle det til familiene våre iløpet av noen uker. Han sier at moren hans kommer til å bli så glad at hun mest sannsynligvis kommer til å ønske å flytte hit for å hjelpe oss. (Hun bor i Tyrkia i dag, og kan hverken norsk eller engelsk) Merker at samboeren min liker tanken litt, han nevner stadig at hun har jobbet som assistent på fødeavdeling for flere år siden og sikkert kan være til god hjelp for oss siden dette er vår førstefødte.
Jeg personlig merker jeg blir litt svett, det hadde vært mye press å få henne hit til landet; der hun ikke har noen annen tilknytning, jobb eller familie enn oss å holde seg med selskap til. Samtidig setter jeg jo pris på at hun ønsker å hjelpe.
Jeg personlig har ikke så sterk tilknytning til min egen familie. De bor i annen by i Norge og kommer ikke til å kunne hjelpe i noen stor grad.
Hva ville dere tenkt? Hadde dere satt pris på hjelpen eller hadde det blitt for mye?
Jeg personlig merker jeg blir litt svett, det hadde vært mye press å få henne hit til landet; der hun ikke har noen annen tilknytning, jobb eller familie enn oss å holde seg med selskap til. Samtidig setter jeg jo pris på at hun ønsker å hjelpe.
Jeg personlig har ikke så sterk tilknytning til min egen familie. De bor i annen by i Norge og kommer ikke til å kunne hjelpe i noen stor grad.
Hva ville dere tenkt? Hadde dere satt pris på hjelpen eller hadde det blitt for mye?
Så ville tatt det som det kommer.

. Folk er imidlertid forskjellige, og jeg har venninner som finner god hjelp i å ha mor/svigermor boende hos seg over lengre perioder.