Ja, men det skal mye til! For meg var det stressrelatert og arbeidsgiver nektet å tilrettelegge. Det var ikke bra for meg i svangerskapet og det er noe annet enn krangel med sjefen. Det ble omtalt som personalsak av NAV og min organisasjon for jeg var villig til å jobbe med tilrettelegging. Jeg kunne bare ikke stå så lange arbeidsdager og oppholde meg konsentrert i trafikken mellom oppdragene. Arbeidsgiver har stort ansvar for tilrettelegging, derfor blir ballen ofte kastet tilbake til den ansatte for oppfølging.
Som sagt: legen tok tak i dette, men NAV sa at det ikke var grunnlag for å gi svangerskapspenger pga stress, bekymringer og økt arbeidspress.
At det kan føre til kynnere er ikke nok. Det skal mye til for å bevise at jobben har skylda. Om noen jobber med tunge løft (ambulansepersonell f. eks), stråling (røntgenpersonell) eller kjemikalier (labratoriumansatte) så er det ikke tvil. Psykososiale forhold er det derimot mye vanskeligere å få gjennomslag for, på grunn av at det er vanskeligere å bevise. Derfor ender mange opp med sykepenger istedet for.
Bekkenløsning, svangerskapskvalme, stress, kynnere.... som oppstår som en følge av svangerskap blir også henvist til sykmelding. Så i kommunen her så settes det i den båsen og leger og jordmødre her vet det og må jobbe etter den standarden.
Så selv om man skulle tro at regelen tar hensyn til at psykososiale forhold kan være helseskadelig for mor og derav for barnet, så er det mange som får avslag på sin søknad. Min sak er ikke unik og det gjelder for kvinner over hele landet. Ikke bare her.