Skravletråd

MamaH skrev:
jeg vet, det er jo en grunn til at det skjer! hadde det no enda vært slik at man garantert begynte å blø om ting ikke gikk veien skulle jeg greid å slappe av, men det er så skummelt at man kan gå rundt med et dødt foster i flere uker :shifty: skulle ikke vært lov, haha!
Klikk for å utvide …
Jeg gikk anslagsvis 6 uker uten levende foster uten å blø en dråpe, så deler absolutt tanken om at det er ubehagelig å ikke kunne vite tilstanden uansett om man blør eller ikke.
 
marithe skrev:
Jeg gikk anslagsvis 6 uker uten levende foster uten å blø en dråpe, så deler absolutt tanken om at det er ubehagelig å ikke kunne vite tilstanden uansett om man blør eller ikke.
Klikk for å utvide …
samme, jeg gikk ca 4, og det ble oppdaget på tul, begynte aldri å blø...
 
MamaH skrev:
samme, jeg gikk ca 4, og det ble oppdaget på tul, begynte aldri å blø...
Klikk for å utvide …

Jeg var 8 uker på vei å hjertet til fosteret hadde aldri begynt å slå. Men jeg begynte å blø og hadde smerter i magen.
 
Det er det jeg er så redd for, at jeg går rundt og tror alt er bra fordi jeg ikke blør eller har smerter - for så å få dårlige nyheter på sjekk. Men jeg må jo bare prøve å legge bekymringene til side. :happy:

I dag er jeg forresten så oppblåst at jeg måtte åpne smekken på buksa med en gang jeg satte meg ned på jobb. :hilarious:
 
Flere med kul på magen?

Jeg merker en kul på magen, det er litt gøy.
Men akkurat nå ser jeg bare tjukk ut, og prøver å holde inne magen, men det hjelper ikke. Så gleder meg til magen vokser litt mer :D
Har heller litt løse gensere på meg..
 
Livvea skrev:
Flere med kul på magen?

Jeg merker en kul på magen, det er litt gøy.
Men akkurat nå ser jeg bare tjukk ut, og prøver å holde inne magen, men det hjelper ikke. Så gleder meg til magen vokser litt mer :D
Har heller litt løse gensere på meg..
Klikk for å utvide …

Jepp, en tydelig liten kul! Hjelper ikke holde inn magen, da syns bare «babykulen» enda mer :joyful:
 
Jepp! Sånn med meg og! Og det er bare tungt å holde magen inne.
Så jeg bare "slipper magen ut", men føler jeg ser tjukk ut. Hehe, så gjemmer det litt i en løs genser, enn så lenge.
 
Samme her! Kulen har ankommet! Folk som kjenner meg vil nok se jeg er gravid med en gang hadde jeg gått med mer tettsittende klær.
Men for alle andre ser jeg nok bare litt tjukk ut :hilarious:
 
Så får vi nå bare slippe løs denne magen i overgangsperioden, og se litt "tjukke" ut.. snart strutter magen og folk kjønner hvorfor :D <3
 
Meiner eg har lest at alle foster veks like mykje den første tida, men fann det ikkje att i farten. Veit nokon kor lenge det evt gjeldt? Var på tul og ut i frå lengden på fosteret meinte han at eg var komme til 12 + 2 den dagen, men eg skjønner ikkje heilt at eg plutselig har hatt kortare syklus Mannen min har reisejobb, så eg veit også korti siste sengekosen var og får det ikkje til å stemme heilt er snakk om to-tre dager forskjell i beregningene. Andre som har opplevd å ikkje vere enig med tul?
 
Bkno3764782 skrev:
Meiner eg har lest at alle foster veks like mykje den første tida, men fann det ikkje att i farten. Veit nokon kor lenge det evt gjeldt? Var på tul og ut i frå lengden på fosteret meinte han at eg var komme til 12 + 2 den dagen, men eg skjønner ikkje heilt at eg plutselig har hatt kortare syklus Mannen min har reisejobb, så eg veit også korti siste sengekosen var og får det ikkje til å stemme heilt er snakk om to-tre dager forskjell i beregningene. Andre som har opplevd å ikkje vere enig med tul?
Klikk for å utvide …

2-3 dager er ikke noe å tenke så mye på tror jeg. Det er ingenting. Du kan ha hatt eggløsning tidligere/senere, selvom du har stabile sykluser til vanlig. Og sperm kan overleve i opptil 5 dager (?) inni der :wacky: Og det er ikke mange millimeter som skal til for å være kortere/lengre på vei heller :)
 
Det ble nevnt i en annen tråd, at fødsel var bedre enn å gå gravid..
Og det fikk meg til å tenke litt.

Tidligere, har jeg gledet meg til å bli gravid. Trodde at jeg skulle gå rundt med kronisk lykkerus og glede. Spise sundt, trene og ta vare på meg selv og glede meg over forandringene i kroppen "for det er jo så fantastisk!".

Men nei, sånn har jeg det ikke. Iallefall ikke enda.
Gleder meg over den lille kulen på magen, men ikke sånn som jeg trodde. Føler meg bare tjukk og jævlig.
Trøtt. Lat. Spiser usunt (spiser sunt, men så skeier jeg ut på kvelden med det ene og det andre) Gruer meg til å legge på meg.
Jeg gleder meg over å få barn, men kjenner ingen lykkerus.

Og kroppen da, som ikke responderer slik den pleier. Andpusten, sulten, ikke sulten, forresten sulten likevel men ikke matlyst. Stappmett og oppblåst. Humøret svinger til tider. Det holder jeg inni meg, trekker meg unna samboer når jeg trenger litt rom.

Dette ble mye klaging, men poenget mitt er: hvordan har andre det?
 
Livvea jeg er helt utslitt. Er så lei av å være gravid allerede, kvalm, andpusten, oppblåst, luftsmerter, enten spiser jeg ingenting eller overspiser en hell haug.

Dette er mitt tredje barn og jeg kan bare si at for de fleste er ikke graviditet en dans på roser. Å jeg hater hele utsagnet med at du er gravid og ikke syk men søren heller om jeg til vanlig var konstant kvalm og kastet opp hver dag så hadde jeg jo blitt utredet for sykdommer...
 
Men mye av det som er drit nå blir kompansert med de små sparkene, hikkene og all speningen rundt det. Å ikke minst det går over, du kommer til å bli overrasket over hvor fort det går over som et knips i det du har født.
 
Livvea skrev:
Det ble nevnt i en annen tråd, at fødsel var bedre enn å gå gravid..
Og det fikk meg til å tenke litt.

Tidligere, har jeg gledet meg til å bli gravid. Trodde at jeg skulle gå rundt med kronisk lykkerus og glede. Spise sundt, trene og ta vare på meg selv og glede meg over forandringene i kroppen "for det er jo så fantastisk!".

Men nei, sånn har jeg det ikke. Iallefall ikke enda.
Gleder meg over den lille kulen på magen, men ikke sånn som jeg trodde. Føler meg bare tjukk og jævlig.
Trøtt. Lat. Spiser usunt (spiser sunt, men så skeier jeg ut på kvelden med det ene og det andre) Gruer meg til å legge på meg.
Jeg gleder meg over å få barn, men kjenner ingen lykkerus.

Og kroppen da, som ikke responderer slik den pleier. Andpusten, sulten, ikke sulten, forresten sulten likevel men ikke matlyst. Stappmett og oppblåst. Humøret svinger til tider. Det holder jeg inni meg, trekker meg unna samboer når jeg trenger litt rom.

Dette ble mye klaging, men poenget mitt er: hvordan har andre det?
Klikk for å utvide …

Det er veldig vanlig å romantisere (?) det å være gravid tror jeg, for jeg tenkte akkurat det samme første gangen jeg ble gravid. Alt skulle bli så fint og flott og jeg skulle virkelig nyte det å bære fram barnet mitt. Men så ble det jo stikk motsatt. Jeg syns det å være gravid er tungt og slitsomt, og til tider grusomt.

Men jeg har bare slått meg til ro med at sånn er det for meg.

Husker første gang jeg var på helsestasjonen etter at første ble født, da krysset jeg av på et skjema om hvordan jeg hadde det. Et tiltak for å tidlig oppdage fødselsdepresjon tror jeg. Og helsesøstra så litt alvorlig på meg og sa at jeg hadde en uvanlig høy score (som vil si at jeg hadde det bra). Jeg ble litt satt ut, for jeg følte at hun ikke trodde på meg, selvom jeg hadde svart helt ærlig på skjemaet. Jeg forklarte at for meg var det mye lettere å ta seg av en nyfødt med alt det innebærer, enn å leve i en gravid ubrukelig kropp. Det var en befrielse rett og slett.
 
Våkna opp i dag med en syk lyst på middagspølse MED skinn, så nå står svigermor på kjøkkenet vårt og ordner middag :joyful: Hva skal dere spise til middag i dag? :p
 
Her blir det tapas til middag! Oliven, svisker i bacon, (hard)ost, spekeskinke stekt i ovn, hvitløksmarinert scampi, aioli, foccaccia.. :DGleder meg!! :hungry:
 
Vi skal bort på middag hos venner. Jeg skal ha med salat. En annen skal ha med dessert.
Jeg er så glad for å slippe og lage mat i dag! :D
Vi får servert elggryte.
 
You must log in or register to reply here.
Back
Topp