Skravletråd JULI ❤

Jeg er ikke Musemor, jeg er hønemor....

Blir alltid så nervøs når mannen er borte alene med ungene.
Hva viss de kommer i en bilulykke på vei hjem og jeg blir alene?

Vet det er idiotisk, men klarer ikke å få tanken ut av hodet
 
Jeg føler meg urettferdig heldig i den sammenheng.

1 av 3 sa man før, nå Googlet jeg og det er faktisk nesten 40% som får kreft i løpet av livet. 4 av 10. 2 av 5

Vel og merke de fleste over 55 år.

Men altså.

Jeg har fire besteforeldre. Tre er døde, en lever og er passert 90. Hun fjerner vel og merke et par føflekker en gang hvert tiår, men ikke noe mer enn det. 2 av 5 får kreft. Ingen av mine fire besteforeldre.

Jeg har et utall tanter og onkler (mamma er en av ni søsken) som de aller fleste nå er over 55, flertallet passert 60 og et par endog 70. Mye kan sies om helsa til slekta mi, god er den ikke. Men det eneste jeg har er en... Var-en-gang-en-onkel, samboeren til min tante, far til hennes barn, men forholdet slutt før dette skjedde. Han fikk kreft. Lungekreft. Men lever den dag i dag, sånn 30 år senere.

Ellers har de mye rart av fysisk og tildels også psykisk sykdom, arvelig og miljø og what-not. Men kreft har de ikke fått enda i alle fall.

Det er lenge siden jeg har talt søskenbarna mine, men de fleste av dem er gift eller samboer og flertallet har også fått barn. Et par har endog barnebarn. Ingen av disse. Søskenbarn, partnere eller barn.

2 av 5 får kreft i løpet av livet. Det skal tilsi en 4-5 i alle fall i mine foreldres generasjon. Og 15-20 da i min med mine søskenbarn og deres partnere. Og ungene....

Joda, dels skyldes de høye tallene føflekkreft og andre varianter med gode prognoser. Men likevel

Hvor er våre 2 av 5?

Dere har vært heldige[emoji2] og det samme har vi...
Svigerfar er første som får kreft[emoji4]
Krysser fingre for at vi fortsatt holder oss unna, Sara![emoji173]️
 
Dere har vært heldige[emoji2] og det samme har vi...
Svigerfar er første som får kreft[emoji4]
Krysser fingre for at vi fortsatt holder oss unna, Sara![emoji173]️
Krysser fingrene ja
 
Jeg er ikke Musemor, jeg er hønemor....

Blir alltid så nervøs når mannen er borte alene med ungene.
Hva viss de kommer i en bilulykke på vei hjem og jeg blir alene?

Vet det er idiotisk, men klarer ikke å få tanken ut av hodet

Fort gjort å katastrofetenke litt.. Men det går nok så bra så [emoji173]️
 
Ja, forstår den. Men er jo heldigvis bare tanken [emoji4]
Tror det er 2 grunner til at jeg føler som jeg gjør.
1. De skal gjennom en tunnel hvor vi stadig hører på radioen at det er ulykker i
2. En gang for veldig mange år siden hadde jeg avtale å dra fra Oslo og møte pappa for å gjøre noe av vår felles interesse. Jeg avlyste i siste øyeblikk på grunn av sommerfest på jobben. Den dagen, på det stedet døde han, og jeg skulle egentlig ha vært der. Hjertet bare stoppet. Nå mange år senere, sliter jeg fremdeles med det.

Kombinasjonen av den tunnelen og den følelsen gjør meg redd for dem
 
Tror det er 2 grunner til at jeg føler som jeg gjør.
1. De skal gjennom en tunnel hvor vi stadig hører på radioen at det er ulykker i
2. En gang for veldig mange år siden hadde jeg avtale å dra fra Oslo og møte pappa for å gjøre noe av vår felles interesse. Jeg avlyste i siste øyeblikk på grunn av sommerfest på jobben. Den dagen, på det stedet døde han, og jeg skulle egentlig ha vært der. Hjertet bare stoppet. Nå mange år senere, sliter jeg fremdeles med det.

Kombinasjonen av den tunnelen og den følelsen gjør meg redd for dem

Høres tungt ut å gå rundt å føle sånn..
Men forståelig at du får en frykt for det likevel..
 
Mannen steker pannekaker til middag. Valgfritt tilbehør av å ha bacon inni eller til, de som har det til har syltetøy inni, syltetøy også lov uten bacon. Eller ha sukker på.

Sulten.
Nam! Det hørtes veldig godt ut :)
 
Jeg er ikke Musemor, jeg er hønemor....

Blir alltid så nervøs når mannen er borte alene med ungene.
Hva viss de kommer i en bilulykke på vei hjem og jeg blir alene?

Vet det er idiotisk, men klarer ikke å få tanken ut av hodet
Jeg er også sånn... Jeg synes det er vanskelig å dra ut også jeg. Tilfelle noe skjer. Jeg sier det ikke, men kjenner det på kroppen.
 
Tror det er 2 grunner til at jeg føler som jeg gjør.
1. De skal gjennom en tunnel hvor vi stadig hører på radioen at det er ulykker i
2. En gang for veldig mange år siden hadde jeg avtale å dra fra Oslo og møte pappa for å gjøre noe av vår felles interesse. Jeg avlyste i siste øyeblikk på grunn av sommerfest på jobben. Den dagen, på det stedet døde han, og jeg skulle egentlig ha vært der. Hjertet bare stoppet. Nå mange år senere, sliter jeg fremdeles med det.

Kombinasjonen av den tunnelen og den følelsen gjør meg redd for dem
Huff, det må ha vært en tøff opplevelse. Klem [emoji173]
 
Back
Topp