Skravletråd Januar

[~Ønskebarn17&19]

Ja jeg synes det er vondt på vegne av datteren våres. Samtidig føler jeg meg trygg på et godt samarbeid også. Jeg har masse fin familie og gode venner rundt meg heldigvis [emoji171]

Det er kjempeforståelig. Det blir sikkert tøft fremover, men godt at du er håpefull ifht samarbeid, det gjør det nok enklere på et vis.. så bra! Når flytter han ?

 

[☆ Lilletrille ☆]

Hvilke planer har dere for helgen da?

Må prøve å finne på noe men usikker på hva [emoji50] dere da? [emoji4]

 

[Musemor med tre søte små]

Fantastisk!
Det er godt det finnes sånne solskinnshistorier om hvordan det kan ende etter utsiktene var så dårlig [emoji173]️

Altså, jeg var aldri reelt dødssyk, men jeg hadde en virusinfeksjon jeg hadde fått via en blodoverførsel når jeg var 9 år.
Problemet med dette viruset var at når kroppen fikk nok av det ble det en kreft type som ikke kan behandles, og får man først den er det snakke om 6 måneder igjen (sist jeg sjekket).
Veldig mange gikk over til kreft 10-15 år etter smitte, når jeg fikk medisiner var jeg 27, 18 år etter smitte...
Fikk fortere dårlige blodprøver....

 

[Ruli]

Da har du mye likt og det er krevende det er det :/ på mitt dårligste detter jeg bare sammen på gulvet for kroppen orker ikke bære meg og på det "beste" kan jeg dra ut av huset og sånn, men ligger alltid på ladning mellom ting

Ja. Har ikke tall på hvor mange ganger jeg bare har knekt sammen på gulvet og ikke kommer meg opp om ikke jeg må pga ungene. Når de er her, presser jeg meg. Mye. Men de krever det. Jeg vil. Men kroppen vil ikke. Jeg må hvile mye. Men må ofre mye. Imorgen forventes det st jeg skal på kafe med ungene og mange mennesker. Jeg vet ikke om jeg klarer, men vet ikke om jg klarer si nei heller. Redd for hvor mye det vil koste meg i ettertid. Elskee helgene hvor eldste er hjemme, men de koster i seg selv. For jeg kan ikke hvile så mye. Ingen av døtrene våre sover på natta særlig. Søvn er et problem. Men vi må bare stå gjennom det. Fysisk hindres jeg ekstremt mye. Jeg halter når jeg går. Fremoverglidning sv deler i ryggraden er trolig årsaken til smertene. Tror de. Nerveskade er trolig. Har nummelse og lammelse i høyre ben og hele rumpa. Så spent å se om hva som skjer videre. Jeg vil bare bli meg selv igjen. Det tror jeg du kjenner deg igjen i

 

[☆ Lilletrille ☆]

Like måde vet dette er offentlig forum, men enkelte ting har jeg ingen problemer lengre med å dele «offentlig». For det er ikke noe jeg ikke kunne sagt til alle. Det er ting jeg ønsker å sette fokus på finnes og psykisk helse og utfordringer generelt.

Cluene er utrygt hjem. Alkoholisme og bipolaritet hos foreldrene. Som gikk ut over meg spesielt da jeg ikke fulgte min mors «ordre» og ble stempla som sorte får og pappa-favoritt. Så aldri hatt et trygt sted å være eller rømme og det har prega meg.
Men positive er at jeg aldri får eller har problem med rusmidler, alkohol eller noe sånt. Jeg har utdanna meg, fått barn og søker hjelp for å komme meg videre fra barndommstraumene. Og en del av det er å komme meg vekk herfra.
Så ja vi planlegger flytting. I løpet av året er mitt mål. Slik at jeg skal feire jul med kun mine. Mine barn og min samboer. Vi skal starte noe bra høytider er ekstremt vanskelig for meg pga alkoholisme og ustabilitet, og forfølger meg enda. Så flytting ser jeg på som min mulighet til å komme meg videre og gi mine barn større muligheter i livet

Huff så trist å lese [emoji17] du har kommet langt allerede [emoji173] min barndom har heller ikke vært god og på mandag må jeg rippe opp i alt sammen. det blir en følsom dag...

 

[Ruli]

Hvilke planer har dere for helgen da?

Mulig kafetur i morgen. Søndag planlegges badeland. Får se hva det blir til. Hva jeg klarer. Enn du?

 

[Ruli]

Uff så trist å høre

Ja ikke en solskinnshistorie akkurat men derfor skal jeg gi mine barn gode minner fra barndommen [emoji173]️ Det er mitt mål i livet

 

[☆ Lilletrille ☆]

Altså, jeg var aldri reelt dødssyk, men jeg hadde en virusinfeksjon jeg hadde fått via en blodoverførsel når jeg var 9 år.
Problemet med dette viruset var at når kroppen fikk nok av det ble det en kreft type som ikke kan behandles, og får man først den er det snakke om 6 måneder igjen (sist jeg sjekket).
Veldig mange gikk over til kreft 10-15 år etter smitte, når jeg fikk medisiner var jeg 27, 18 år etter smitte...
Fikk fortere dårlige blodprøver....

Så godt at du ble frisk [emoji173] blir helt imponert når jeg leser sånn hvor tøff man kan være!

 

[Ruli]

<3
Det går egentlig veldig bra med meg så lenge jeg ikke er i tiltak eller jobb. Men dårlige perioder kommer jevnlig. Hadde vært så mye lettere å hatt noen som kunne ta seg av det med Nav for meg og forklare det på en lett måte. Jeg pleide å være skoleflink, men hodet blir til grøt når jeg må styre med Nav og slike ting ><

Kjenner meg litt igjen når du sier det med skoleflink og nå funker ikke hodet.
Men vet jo ikke om mitt «problem» der er varig eller løses når utfordringene mine forhåpentligvis blir bedre. Jeg er smart. Jeg var smart. Flink på skolen, og den alle gikk til for dataproblemer, tekniske ting, vanskelige dokumenter og slikt. Har økonomiutdannelse. Bankjobb som venter på meg.

Men føler hodet ikke fungerer nå. Det er treigt. Jeg husker dårlig og sliter med å fokusere. Å konsentrere. Jeg faller ofte bort.

Og det er en jævli følelse. For du vet du kan, men får ikke til. Og man føler seg stokke dum.

Klem til deg [emoji173]️ av det lille jeg vet, så skjønner jeg litt av hvor vanskelig du har det [emoji173]️

 

[Ruli]

Altså, jeg var aldri reelt dødssyk, men jeg hadde en virusinfeksjon jeg hadde fått via en blodoverførsel når jeg var 9 år.
Problemet med dette viruset var at når kroppen fikk nok av det ble det en kreft type som ikke kan behandles, og får man først den er det snakke om 6 måneder igjen (sist jeg sjekket).
Veldig mange gikk over til kreft 10-15 år etter smitte, når jeg fikk medisiner var jeg 27, 18 år etter smitte...
Fikk fortere dårlige blodprøver....

Oj.. heftige saker likevel. Vet du om det er noen fare senere for «tilbakefall» eller ble du konstantert frisk etter medisinene?

 

[☆ Lilletrille ☆]

Ja. Har ikke tall på hvor mange ganger jeg bare har knekt sammen på gulvet og ikke kommer meg opp om ikke jeg må pga ungene. Når de er her, presser jeg meg. Mye. Men de krever det. Jeg vil. Men kroppen vil ikke. Jeg må hvile mye. Men må ofre mye. Imorgen forventes det st jeg skal på kafe med ungene og mange mennesker. Jeg vet ikke om jeg klarer, men vet ikke om jg klarer si nei heller. Redd for hvor mye det vil koste meg i ettertid. Elskee helgene hvor eldste er hjemme, men de koster i seg selv. For jeg kan ikke hvile så mye. Ingen av døtrene våre sover på natta særlig. Søvn er et problem. Men vi må bare stå gjennom det. Fysisk hindres jeg ekstremt mye. Jeg halter når jeg går. Fremoverglidning sv deler i ryggraden er trolig årsaken til smertene. Tror de. Nerveskade er trolig. Har nummelse og lammelse i høyre ben og hele rumpa. Så spent å se om hva som skjer videre. Jeg vil bare bli meg selv igjen. Det tror jeg du kjenner deg igjen i

Kjenner meg godt igjen [emoji173] jeg har lært å si nei, men det tok meg noen år. konstant dårlig samvittighet når jeg sier nei og ja det som følger med. det høres veldig vondt ut [emoji17] og ikke minst ubehagelig

 

[Musemor med tre søte små]

Så godt at du ble frisk [emoji173] blir helt imponert når jeg leser sånn hvor tøff man kan være!

Vet du hva, ja det har vært tøft, var også en grunn til at jeg fikk den opprinnelige blodoverføringen.
Når jeg ble frisk var det første gang jeg noen gang som jeg husker jeg har vært frisk, det ene har liksom avlastet det andre...
Jeg var 28 år (måtte bruke medisinene i 1 år), og jippi nå kan vi faktisk få lov til å tenke på å få barn, må bare vente et år til medisinene var ute av blodet mitt, en måned før jeg ble 32 ble jeg mor for første gang.
Mange som kjenner min historie gråt den dagen av lykke siden ingen hadde trodd jeg ville få oppleve det.
Og så kom 2 til....

Det mest utrolige oppi alt dette her så klarte jeg å finne en fantastisk mann, en utdannelse (som ja tok litt lenger tid siden jeg var syk) og legge grunnlaget for en helt grei jobb

 

[Musemor med tre søte små]

Oj.. heftige saker likevel. Vet du om det er noen fare senere for «tilbakefall» eller ble du konstantert frisk etter medisinene?

Ingen fare for tilbakefall

 

[☆ Lilletrille ☆]

Vet du hva, ja det har vært tøft, var også en grunn til at jeg fikk den opprinnelige blodoverføringen.
Når jeg ble frisk var det første gang jeg noen gang som jeg husker jeg har vært frisk, det ene har liksom avlastet det andre...
Jeg var 28 år (måtte bruke medisinene i 1 år), og jippi nå kan vi faktisk få lov til å tenke på å få barn, må bare vente et år til medisinene var ute av blodet mitt, en måned før jeg ble 32 ble jeg mor for første gang.
Mange som kjenner min historie gråt den dagen av lykke siden ingen hadde trodd jeg ville få oppleve det.
Og så kom 2 til....

Det mest utrolige oppi alt dette her så klarte jeg å finne en fantastisk mann, en utdannelse (som ja tok litt lenger tid siden jeg var syk) og legge grunnlaget for en helt grei jobb

Dette er virkelig en solskinnshistorie [emoji173] håper at jeg en dag kan få ett mye bedre grunnlag økonomisk! vi har 2 nydelig barn og tredjemann venter vi med til vi vet hvordan økonomien blir! økonomi er så viktig i dagens samfunn

 

[Skrømt (Vimsa)]

Så godt å høre[emoji171] Det går[emoji6] om to uker har vi vesla hos oss, så da er det overkommelig. Men lei og tung[emoji28]

Såååå koselig [emoji171][emoji171][emoji171]

 

[Skrømt (Vimsa)]

Lest litt hva du svarte andre her. Og imponert over hvor reflektert du virke rog det hele og rolig høres ut som du gjør det helt rett. Fokus på å gjøre det best og enklest mulig for lillemor [emoji173]️

Det er jo veldig hyggelig å høre da [emoji4] Kanskje har jeg vært mer sliten og lei av sure miner enn jeg har forstått også, jeg vet ikke. Og har man barn så står man igjen med den viktigste kjærligheten uansett [emoji171]

 

[Skrømt (Vimsa)]

Det er kjempeforståelig. Det blir sikkert tøft fremover, men godt at du er håpefull ifht samarbeid, det gjør det nok enklere på et vis.. så bra! Når flytter han ?

Om et par uker tenker jeg vi satser på. Mest for lillemor sin skyld.

 

[Musemor med tre søte små]

Om et par uker tenker jeg vi satser på. Mest for lillemor sin skyld.

Oi, jeg har ikke fått det med meg at dere går fra hinannen.
Masse lykke til.
Som ~Ønskebarn2017 sier, samarbeid er viktig for barna.
Ønsker deg masse lykke til

 

[Sylvanas]

Kjenner meg litt igjen når du sier det med skoleflink og nå funker ikke hodet.
Men vet jo ikke om mitt «problem» der er varig eller løses når utfordringene mine forhåpentligvis blir bedre. Jeg er smart. Jeg var smart. Flink på skolen, og den alle gikk til for dataproblemer, tekniske ting, vanskelige dokumenter og slikt. Har økonomiutdannelse. Bankjobb som venter på meg.

Men føler hodet ikke fungerer nå. Det er treigt. Jeg husker dårlig og sliter med å fokusere. Å konsentrere. Jeg faller ofte bort.

Og det er en jævli følelse. For du vet du kan, men får ikke til. Og man føler seg stokke dum.

Klem til deg [emoji173]️ av det lille jeg vet, så skjønner jeg litt av hvor vanskelig du har det [emoji173]️

Takk
Ja, jeg er lei av å føle meg helt idiot
Jeg er typen som liker prøver på skolen, og liker å lære. Pleide å være i toppen i klassen i matte, men nå er det lite igjen. Men det kan nok trenes opp til en viss grad sikkert. Det sies at det tar et par år etter en depresjon før hukommelsen og konsentrasjonen kommer seg tilbake til det vanlige nivået. Aner ikke om det stemmer.

 

[Turid-Laila]

Det er Nav, de bøyer reglene som det passer dem [emoji14]
Jeg aner ikke hvor mange år jeg hadde aap, men det var flere vedtak på forlengelser. Vil ikke gi deg ufør før de må.
Spørsmålet er jo om de nye reglene er gode eller ikke. For min del var det stressende å få forlengelse hele tiden, når alle tegn pekte på ufør.

Håpløst. Hopper bare rett inn. Sliter så masse selv. Og går på AAP på 2.året nå. Ser ikke ut som det blir særlig bedre. Men NAV vil jo ha meg ut i jobb. Og jeg vil også det. Men kroppen fungerer ikke rett og slett på det viset. Både revmatalog, dps, psykolog har alle sagt uføre er bedre. Menmen. Har en time til en ny plass i mars. Så vi får høre hva de sier da

Men jeg kjenner jeg sliter veldig. Man føler det ekstremt på kroppen den påkjenninga