Jeg forstår godt hva du føler, det er for stort til å klare å ta det helt innover seg. Det er slutt på den vanlige hverdagen, hvertfall for en laang stund.
Jeg sliter med å få tankene vekk, ulempen med å sitte isolert, klarer ikke å distrahere meg ordentlig
Isolert hadde jeg slitt. Jeg trengte mannen min i morges, uten tvil. En som kunne holde meg når jeg gråt, urealistisk redd og lettere hysterisk sikkert. Men hvem mister vi?
Farmor? Har jeg sett henne for siste gang. Det er jeg reelt helt redd for.
Mamma? Faktisk ikke utenkelig at det kan skje. Jo, helt utenkelig. Jeg kan ikke tenke det. Men ikke helt usannsynlig likevel.
Men hva da med svigermor? Hun jobber innen helse og omsorg og treffer folk hele dagen det er jobben hennes det. Mamma isolerer seg jo. Svigermor jobber, men hun fyller 60 i år, og hun røyker. De bruker jo "jammen, i Kina og Italia er det så mange som røyker" som forklaring på de høye dødsratene. Det er jo ikke beroligende når svigers røyker begge to! Også er der ikke lov å reise lenger, får vi ikke dra i begravelsen engang?
Sånn løp tankene mine. Og da var en trygg mann som holdt meg, klappet meg og hoooooooldt meg rett og slett det jeg trengte. Han som er min klippe. (som dog derved av min dumme redsel fikk øynene opp for at hans mor heller ikke er trykk akkurat, det hadde han ikke tenkt så mye på)
Jeg har en astmatisk sønn. Men rett og slett nekter å ta inn over meg at han kan være i fare. Han har lite og velregulert astma. Men fy søren, forloveren min har tre unger yngre enn min astmatiker, som er heftig astmatisk hele gjengen.
Jeg er redd for hvem jeg har sett for siste gang
Verden er rett og slett for vond til å ta innover meg.
Dette var ikke lure tanker ved leggetid kjenner jeg.
