Helt klart.
som jeg har sagt en del ganger, jeg egner meg ikke som alenemamma. Jeg trenger nemlig noen å dele på oppgavene med.
Og jeg har en mann som er en veldig god far. En mann som uten å mukke godtok med eldste at å skifte bleier om natta var hans greie. Han bare ba om at han da fikk bruke bleier han klarte å ta på å blinde, sånn siden han er halvt blind uten linser. (vi hadde ulike typer tøybleier, og han ville altså bruke de enkle med borrelås. Det var helt ok)
Jeg ammer på natta (og dagen, selvsagt, men det er en annen greie) men å amme gjør jeg i haøvsøvne, vi samsover, jeg trenger knapt våkne for å amme. Amming frigir dessuten hormoner som gjør moren trøtt. Så da sover jeg glatt videre uten å ha mulighet for å innen natta er omme fortelle hvor mange ganger det har vært gjort. men å bytte bleie, det innebærer å stå opp, ut av senga, inn på badet, stå, våken, og derved rett og slett vanskelig å sovne etterpå. Jeg er sånn skapt at er jeg VÅKEN, så sovner jeg ikke like lett igjen etterpå. Mannen derimot, han sovne før hodet treffer puta, om han så har vært våken en time. Så, han bytter nattebleier.
Det er jo uansett bare en kort periode når babyen er veldig liten, men poenget er at vi deler på oppgavene slik vi best egner oss begge to. Det er ikke et poeng at begge skal gjøre alt (han kan uansett ikke amme, og de to vi har til nå tok aldri flaske) men at vi begge bidrar, at vi deler på de oppgavene ingen liker, og at vi deler på de oppgavene begge liker, og at vi deler mellom oss de oppgavene en ikke liker mens den andre fint takler, slik gjør vi med husarbeidet, barna og alt egentlig. Det fungerer stort sett bra. (Bedre med ungene enn huset for tida, det skal velsies, at jeg ikke gjør nok der nei...)