Vi brukte 18 mnd på eldste. Slikt er ikke kjekt, nei.
Særlig ikke når noen rundt en klarer det på første forsøk.
Eller som uhell.
Men slikt skjer, og sånn er det. I jakten på barn nummer tre har jeg funnet en slags balanse. likevekt.
Ja, noen får sine på første forsøk, min svigerinne savner det å faktisk få prøve, lure, undre, de bare bestemmer seg for at "jada", og vips så er hun gravid. Jeg får ikke mine like lett. Men sånn er det nå bare. Jeg er meget klar over at min innstilling til dette er preget av de to ungene som sover i kjelleren. Jeg er mor. Jakten på den første er vond. Jakten på den andre tok oss bare 8 mnd, fra jeg fikk igjen mensen da, vel og merke. Den var ikke helt lett den heller, nei.
Men nå, denne bonusen her. Nei, lett er den ikke, jeg har mine frustrasjoner, og særlig omkring mine ustabile sykluser. Og en SA gjorde ikke sitt ti å hjelpe der, nei. Men likevel, jeg har en slags visshet, en trygghet, det kommer til å ordne seg. Tiden bare går, og noen ganger vil jeg syte over det, absolutt, men på det jevne er det enklere. Noe en eller annen plass på veien fra ufrivillig barnløs til tobarnsmor, har forandret meg litt. Det er godt.